Herregud! Eller jeg burde kanskje ikke misbruke hans navn, for i helgen tror jeg faktisk at HAM våket over meg, hehe.
Jeg skulle jo synge i dette bryllupet og jeg både gledet og gruet meg stort.
Tirsdagen i forkant møtte jeg organisten for øvelse. Vi hadde snakket over telefon og han var klar over hvilke sang og hvilke versjon han skulle lære seg å spille for å matche min stemme. Jeg trappet oppover kirkegulvet, men skjønte fort at han ikke kunne sangen i det hele tatt. Jeg sang sangen for han, og sendte han en link til nøyaktig den versjonen jeg ville at han skulle spille. Vi skulle møtes igjen til uka for neste øvelse.
Han satte tidspunktet til lørdag kl 10.10.
La meg minne dere på at dette er samme dag som vielsen skal finne sted – Faktisk 3 timer før vielse og jeg fikk akutt diaré av tanken på å “sjanse” på at det skulle sitte da, men javel tenkte jeg.
Lørdagen var plutselig her, solen strålte og jeg kunne sangen utenatt, opp/ned, bakfrem, jeg var egentlig ganske klar.
Klokken viser 10.10 og jeg er på ny på vei opp kirkegulvet. Jeg trekker pusten dypt, han spiller introen – det låter bra, jeg begynner å synge – det låter bra, deretter kræsjer det totalt. Han spiller ikke slik jeg har øvd på og når jeg ber han om å høre på klippet, blir han stresset og sint og sier at dette har han ikke tid til. Vi får møtes kl 1200 i kirken vielsen skal finne sted.
Jeg nikker vemodig – skal vi ikke øve mer? og hva med mikrofon? Den, hadde han glemt, men han skulle ta den med til kl 1200. I småpanikk ringer jeg min gode venninne Marte. Hva skal jeg gjøre? Han kan ikke sangen ordentlig, han spiller den helt feil, jeg klarer ikke følge med på notene hans, dette er ikke det jeg har øvd på!
Jeg fiser i full fart ut mot Tofte – til nærmeste elektrosjappe – kjøper forskjellige AUX kabler – kanskje kan jeg spille av melodien fra mobilen hvis alt skjærer seg?
Står her da, 20 minutter før klokken er slagen 1200, med selvutløser og klamt hakk, uvitende om hva som faktisk venter meg 😀
Klokken er 1200, jeg har sittet på kirketrappa i tyve minutter allerede. Organisten kommer, han smiler stressende, jeg er nervøs. Vi rigger opp utstyret og jeg forteller at jeg har med AUX kabler i tilfelle det skulle skjære seg. Organisten ser sint på meg og utbryter at dette ikke kommer på tale! Det er det frekkeste han har hørt og det er ikke snakk om, etter all innsatsen har lagt i å øve på denne låten. Jeg blir helt lamslått. En voksen mann, står og kjefter på meg i kirken 40 minutter før vielsen skal finne sted. Noen gjester er kommet og vi har fortsatt ikke fått øvd. Jeg forklarer ham at dette er første gangen min og at jeg blir veldig usikker når han spiller sangen helt annerledes enn hva jeg ba han om å gjøre.
Han fortsetter å kjefte på meg, forklarer at dette kan jeg ikke komme med i siste liten. Jeg svarer at vi strengt tatt ikke skulle øvd i siste liten i det hele tatt, men at alt burde vært klart på tirsdag. Han fortsetter å skjelle meg ut, det ville være svært uheldig for han sitt rykte hvis noen skulle tro at han ikke hadde klart å lære seg sangen. Han skulle spille og jeg skulle synge, ferdig snakka! Jeg blir helt satt ut av dette angrepet på meg og småløper ut -og bak kirken. Her blir jeg sittende og grine, ja faktisk! Sittende og grine. ( Dere måtte ha vært der for å forstå hvor ekkel han var)
En kvinnelig kirkeansatt kommer og trøster meg og sier at jeg ikke skal bry meg, at han bare er stresset. Det hjelper ikke særlig. Jeg vil egentlig sette meg i bilen og kjøre hjem. Men jeg kan jo selvfølgelig ikke det.
Det ender med at vi går for AUX-kabelen. Det bla faktisk fin lyd – men mikrofonen han hadde med seg fungerte jo ikke, det resulterte i at jeg måtte låne presten sin mic!! En sånn som Britney spears har på kinnet mens hun danser og spreller på scenen liksom. Den gir ingen fin lyd, ingen klang og jeg har aldri brukt en slik mic før.
Så der stod jeg mutters alene med Britney/prestemic, foran spente gjester, et nygift ektepar, alteret og Gud i himmelen. Med vondt i magen, tårer i øyekroken og sår hals. Nervene tok overhånd, men jeg fullførte så godt jeg kunne og gjorde så godt jeg kunne.
Snakk om å sprekke jomfruhinna på verst tenkelige måte da! Min jomfrutur som soloartist i et bryllup – jeg kommer til å havne i helvete!
Men noen må ha hjulpet meg – for jommen meg klarte jeg ikke å snuble meg gjennom sangen og jommen ble ikke brudeparet godt gift. <3
Fine brudeparet <3
Jeg ser dog tilbake på det hele som en fin erfaring til tross, neste gang kan det jo bare gå bedre, eller?
<3 Iselin
P.s Takk til Therese og Christoffer som turte å la meg synge på deres store dag! Dere var fantastisk flotte! <3
Så utrolig ufin mann som kjeftet slik.
Skjønner godt at du gråt en tår jeg!
Ikke nødvendigvis fordi han kjeftet, men fordi det er et sinnsykt press, da man er stresset, ting går på tvers,man vil gi brudeparet den beste opplevelsen (eller i det minste ikke ødelegge noe) OG en tulling kjefter på deg for noe han selv ikke klarer.
Ikke særlig hyggelig.
Liker den nye bloggen btw.den andre var veldig treg 🙂
Du var fantastisk flink! Ingen i kirken hadde noen anelse om hva du hadde opplevd, for det skjulte du godt. Tusen tusen takk for at du var med på å gjøre dagen vår komplett ??