20-Sep-15

20.09.2015 - 22:34 2 kommentarer
Ja så hoppet jeg fra det ene til det andre - fra sterk kropp og deigete mage til sjalusi og selvdestruktive forhold. Men jeg må skrive om det - eller jeg føler jeg burde skrive om det. for det finnes så altfor mange jenter der ute som akkurat nå sitter med gråten i halsen og hodet fortvilende i sine hender.

Dette blir en liten oppfølger til innlegget jeg skrev om nettopp dette, om forholdet jeg satt fast i - i nesten tre hele år. (Det  kan du forøvrig lese her )

tilISELIN-210

I tiden etter dette forholdet var jeg ikke helt meg selv, jeg var mye redd og sov dårlig. Heldigvis flyttet min kjære lillesøster Silje inn til meg i denne perioden, noe som gjorde at hjemmet jeg hadde ble varmere og tryggere, samtidig som jeg som storesøster følte på oppgaven med å passe på lillesøsteren min. Jeg hadde liksom ikke tid til å være redd.

Jeg pratet ikke så mye med hverken familie eller venner om denne tiden, vi var bare enige alle sammen om at det var godt det endelig var over. Alle var lettet. Jeg bagatelliserte også kanskje hele greia, for det var så flaut å prate om. Jeg følte meg så vanvittig dum!

Jeg følte meg dum som hadde blitt i et slik forhold så lenge og jeg følte meg dum og svak som hadde tillatt meg selv å bli behandlet slik. Jeg liksom, jeg som har allverden med ben i nesa! Jeg forsøkte å rettferdiggjøre det hele - rettferdiggjøre oppførselen hans.

Men jeg hadde det ikke bra i ettertid, selvom det tilsynelatende kunne kunne se slik ut. Jeg burde kanskje ha pratet med noen på dette tidspunktet i livet mitt. Selvom jeg sakte men sikkert begynte å bli meg selv igjen var jeg fortsatt skjør som et aspeløv. Jeg var enormt husredd og hver gang jeg kom hjem måtte jeg sjekke alle fire etasjene i huset før jeg kunne sette meg ned i sofaen og slappe av. Jeg sjekket bak dører, inni  skap, under senga samt loft og kjeller. Jeg var livredd for å tro at jeg var alene hjemme hvis jeg egentlig ikke var det. Jeg var redd for at noen gjemte seg under en seng eller bak en dør, inne i et skap eller oppe på loftet. Jeg lukket alltid gardinene når jeg så på TV så ingen kunne stå og se inn mens jeg ikke så de. Jeg tålte ikke ha huset mørkt. Det måtte alltid være et lys i rommet og jeg sov alltid med nattbordslampa på.

Sover jeg på et rom med klesskap får jeg den dag i dag ikke ro hvis en av dørene står litt på gløtt eller ikke er skjøvet helt til side. Tenk hvis det står en der og titter gjennom sprekken. En som ser meg, uten at jeg ser ham. Jeg sover aldri med ryggen ut i rommet og i lang tid turte jeg ikke lukke øynene når jeg dusjet. Når jeg vasket vekk sminke, måtte jeg alltid ta et og et øye. Ikke fordi jeg hadde sett på skumle filmer, men fordi jeg hadde levd med en skummel mann.

Jeg var sammen med en person som kunne si han skulle avgårde og bli borte noen dager men som senere tekstet meg på kvelden og beskrev det han så jeg gjorde. Han kunne si han så meg på dansegulvet, på utestedet, på mcdonalds hvor jeg spiste nattmat eller hjemme - han ble selvfølgelig ofte gjennomskuet da mye av det han sa var ren sprøyt, men andre ganger stod han faktisk der,i enden av lokalet på et utested og lusket, eller gjemt i kottet hjemme mens jeg hadde jentekveld og trodde han var ute med gutta.

Han slet meg ut psykisk. Han brøyt meg ned. Beskyldte meg alltid for å være utro og annenhver dag var rene avhøret. Jeg holdt ut lenge, til og med etter det første slaget traff ansiktet mitt, etter det tredje dyttet og endte gang han slang meg i bakken med arrestasjons teknikk - brystet ned i gulvet og armene bak på ryggen.

Det som reddet meg, var at den dagen jeg fikk nok, fortalte al jeg alle sannheten. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg tatt han tilbake når han på sine knær ba meg om å gi han sjanse. Han lovte at han skulle skjerpe seg, gå i terapi, han skulle ikke kjefte på meg når jeg nynnet julesanger i desember og han hadde til og med kjøpt nisselys for å vise at han fra nå av skulle glede seg over julen med meg og ikke bare bli forbanna fordi jeg var så sykt barnslig glad rundt den tiden.

I dag tenker jeg selvfølgelig at jeg aldri hadde gått tilbake, men den gang kunne jeg lett gjort det. Fordi man er svak, man er nedbrutt og når tilgivelsene spørrende triller som perler på en snor og lovordene atter en gang bygger deg opp - ja da er det lett å gå i fella. Ikke i dag, men den gang.

Jeg angrer ikke på dette forholdet, rart tenker kanskje noen. Men det har faktisk lært meg vanvittig mye og bidratt til å gjøre meg til den personen jeg er i dag.

Jeg ble til slutt sterk nok , men det er mange som aldri blir det - til de vil jeg bare si: Det blir bedre! så fort du kommer deg ut av det. Det vil være tøft - for kjærlighetssorgen vil være der, selvom du hater ham. Det vil være sorg, sinne og hat, men aller viktigst lettelse. Lettelse for at det endelig er over - for at du kan gå videre i livet ditt med hevet hode - for at DU endelig kan være deg!

2 kommentarer

Helene

21.09.2015 kl.20:20

Du er et forbilde og ei sterk og god jente?? Ta vare på sjela di??

Iselin Guttormsen

21.09.2015 kl.20:46

Det var fine ord :) Tusen takk skal du ha <3

Skriv en ny kommentar

hits