Klokken er 00.34 i skrivende stund. Lørdagen har ikke vært helt den samme – den har vært tung, jeg har følt meg tom. Ingelin ligger i sengen med meg, hun er ikke helt i form. Hoster mye – ikke noe mer alvorlig enn en vanlig forkjølelse, men når hun da vil ligge i sengen med mamma, så skal hun selvfølgelig få det.

Jeg ser på henne der hun puster tungt i søvne. Passer på at ansiktet hennes ikke graver seg ned i puten, passer på at hun får puste, pakker dynen godt rundt henne. Stryker henne over håret , over de varme gode kinnene.

Jeg holder rundt henne. Gir henne trygghet og varme. Jeg begynner å gråte. Tenker på alle barn som ikke får sove slik i fred om natten.

Om det er berusete foreldre, overgrep, sult, kulde, redsel, flukt,sorg – Jeg kunne ønske det ikke fantes. Jeg tenker på Paris, Syria og Beirut. Jeg tenker på Malawi. Jeg tenker på hvor grusom denne verden er og jeg blir redd.

Redd for hvordan våre neste generasjoner blir – hvordan verden blir.

Tankene mine spinner og tårene presser seg på – for første gang på lenge er jeg faktisk tom for ord. Men selvom tankene mine hjelper lite, eller ingenting – så går de til alle der ute som er redde, til alle de som fryser og er sultne. Til de som trenger trygghet og varme – til de som trenger trøst.

Og i denne mørke vakre natten i denne vakre – men mørke verden kan jeg ikke annet enn å tenne et lys – et lys av håp, av tro og av kjærlighet.

http://https://www.youtube.com/watch?v=k_sdJ05bbMw&feature=youtu.be

<3