hjelp meg så hjelper jeg deg - sa gubben og dreit.

12.09.2016 - 22:21 2 kommentarer

Kjære Tom, min flinke flinke samboer som står på for at vi skal få huset vårt ferdig. Denne er dedikert til deg - ikke fordi jeg ikke forteller deg hver eneste dag at du gjør en fantastisk jobb, men for å fortelle deg at du fader ikke fortjener å bli droppa som sur sild av mennesker du egentlig hadde regnet med...

 

Min samboer - altså Tom -  er handy - han er en stødig kar som får til akkurat det han vil - nå som vi holder på å renovere er det ingenting som ikke går an i hans øyne. Han finner ALLTID en løsning - og får det jommen meg ALLTID til! Han har sine mangler altså - det har vi alle - og vi har diskusjoner store som fjell, men én ting skal han ha. Han er lojal som pokkern! De som er så heldige å ha en slik venn vet hva jeg snakker om. En sånn venn som alltid stiller opp, samme hva, som hjelper til selvom han selv har hendene fulle. Som alltid fullfører det han har startet og som sjeldent sier nei.

Venner og bekjente har kanskje syntes vi har vært fraværende det siste året. Det er ikke til å legge under en stol at dette er tilfellet - vi har hatt utrolig mye å henge fingrende i! Nå som jeg er gravid og i tillegg har vært utrolig dårlig -  har ting vært enda mer krevende.

Vi er egoistiske akkurat nå - og det har vi forsåvidt vært det siste året - men det kommer av en enkel årsak: vi ønsker å bli ferdig med huset vårt. Og for de som har vært å sett huset fra vi kjøpte det til nå - skjønner at det ligger ekstremt mye jobb og utallige arbeidstimer bak. 

Drømmehuset vårt hadde dog aldri blitt en realitet hvis det ikke hadde vært for Tom. Tom og alle våre gode venner som har hjulpet til - for å ikke nevne svigerforeldrene mine. Sistnevnte har gjort en hel del "usynlig" arbeid. Ting som tar flere dager og som tømmer en totalt for krefter - men som ingen egentlig ser at er blitt gjort - som å sortere søppel - fylle hengerlass etter hengerlass og fise avgårde til fyllinga - rydding på tomta - raking - klipping av hekk og trær - fyllinga igjen, rydde inne, rydde ute - handle matrialer - gi en hjelpende hånd der det trengs og til fyllinga igjen - nevnte jeg forresten fyllinga?

Ja de har vært unike og uten de og alle som har hjulpet til - så hadde vi ikke vært der vi er i dag. 

 

Men så har vi vært utrolig uheldig med tyverier. Innbrudd i huset hvor alt av verktøy ble stjålet - tyver på tomta, som den dag i dag tømmer graver for bensin og hydralikkolje - stiger som blir stjålet, bensinkanner som blir tømt og arbeidere som bare har tatt seg "ferie" uten å si ifra og blitt borte i 3 uker uten å gjøre ferdig det de lovte. Folk er frekke som få - og vi har vært ganske så fortvilet.

Ting har likevel gått sakte men sikkert fremover og etter frekke tyver, telefoner til politiet på kveldene og installsjon av kamera - ser vi nå endelig lyset i enden av tunellen. 

Jeg gleder meg til å få tilbake sårt savnede familiestunder - være en familie og bare nyte hverandre uten bekymringer, nyte roen og tiden sammen. Med hus og jobb ser vi hverandre lite - altfor lite - vi sover sjelden sammen - vi legger oss ihvertfall aldri sammen  - det savner jeg. Jeg gleder meg til å få samboeren "tilbake" :)

Tom er nemlig et JA-menneske. Han sier alltid ja når folk trenger hjelp - bruker fritiden som han egentlig burde brukt på hus eller familie til å hjelpe andre. Timer og dager prioriterer han på dette og setter sine egne og våre ting på vent. Disse menneskene tar imot hjelpen med åpne armer og lover å hjelpe tilbake.

Tja - og slikt gjør man vel støtt? Byttejobber liksom. Man gir og man får - problemet er at Tom ikke har fått tilbake. Nå er han jo ikke akkurat den som ringer ned folk og spør om når de kommer - men de som har lovet å hjelpe vet at huset står her - de vet at de har lovet å komme. Man vil jo ikke være til bry for andre - men når Tom tar seg bryet med å hjelpe dem - bør dem ihvertfall få fingeren ut av ræva og innse at nå er det på tide og hjelpe tilbake. 

Vel dette har ikke skjedd - så vi har måttet hyre inn andre til å gjøre jobben. Og svigermor og svigerfar - har tatt på seg arbeidsklærne og ofret flere helger og timer for å hjelpe oss.

Jeg står her med babymagen og føler meg ganske så hjelpesløs - jeg får liksom ikke stått i høye stiger , lifter, snekring og seig maling - men jeg er evig takknemlig for jobben de gjør nå - uten de vet jeg ikke hva vi skulle gjort. <3

Vi lager ikke noe mer styr ut av det. Folk er forskjellige. Noen er lojale - andre gir litt mer faen. Det er vel bare sånn det er , at man i slike situasjoner ser hvem som virkelig kan kalle seg lojale venner. Men shitt pomfritt - nå er det endelig hvitt og vi nyter uansett hvert minste fremskritt som skjer på huset. Nedtellingen til innflytting har virkelig startet!!

kjøkkeninngang


 

Ingelin sitt rom


 

TV-stua oppe




 

kjøkken


 

Alltid drømt om vask under vinduet <3









xoxo :D

2 kommentarer

Silje Hansen

13.09.2016 kl.13:33

Sånne menn er gull verdt!! Men faen ikke lett å finne! Men har selv kapret en!!

Vi driver også med oppussing, og min kjære er også et JA menneske! Men hva får man tilbake for det? Ingenting! Det er når man virkelig trenger noen og skulle ønske, det er da man ikke får hjelp.. Man merker fort hvem som er en god venn og ikke.. Men man må prøve å tenke at ja, det blei facet på en kjip måte, men glad man fant det ut. Med tanken på tid man skal ovfre seinere..

Å jeg regner med Tom setter pris på deg og! For sånne damer som deg vokser heller ikke på trær! For du er en dame med både bein i ræv å nese!

Jeg digger deg mer og mer for hvergang jeg leser bloggen din! Du er så spot on!

Alle trenger en som deg!

Lykke til med graviditeten <3!! Du er gull!!

Iselin Guttormsen

14.09.2016 kl.20:07

Silje Hansen: aaaw! <3 Tusen takk for fantastiske ord <3

Skriv en ny kommentar

hits