Hadde det ikke vært for at jeg lovet å skrive i kveld, hadde jeg for lengst latt øyelokkene falle i takt med hodet på puta. Jeg fungerer nemlig slik om dagen – at hvis jeg tillater meg å sovne når jeg legger Ingelin, så er jeg ferdig. Da er kvelden over for min del.

Bestemmer jeg meg derimot for at jeg skal skrive eller planlegge huset – så holder jeg meg våken. Problemet er bare at jeg blir overtrøtt når klokka er 2100!! Ergo jeg blir nå våken ut i de sene nattetimer! #Preggylife 😀

Anyways! I dag er jeg nøyaktig 23 uker på vei OG Exebitz har gitt ut en ny singel som jeg har vært så heldig å få være med på.

Det hele var en ren tilfeldighet. Jeg fikk en melding på facebook av en ukjent kar ved navnet Mathias. Han lurte på om det var jeg som sang sangen Ylva. Jeg kunne jo stolt svare at det både var jeg som sang OG hadde skrevet den!  For “Ylva” er jeg veldig stolt av – og glad i!

Jeg er ikke et musikkgeni, jeg kan ikke noter og jeg kan kun de få akkordene jeg kan på gitar, men det er nok til at jeg kan lage skisser, idéer og tekster. “Ylva” er en sang som står mitt hjerte nært og den betyr mye for meg.

–

Mathias lurte så på om jeg kunne tenke meg å synge på en låt han hadde laget. Det første jeg tenkte var : “MEG??” Jeg er jo ingen superstemme, jeg er ikke et unikum i musikkverdenen og det finnes 100 000 andre jenter som har bedre stemme enn meg. På den annen side så hadde han jo hørt både “Ylva” og “Mirror” – så han visste jo hva han ville få..Jeg takket ja. 

Låten var så og si ferdig – det manglet kun vokal…..og tekst….

Vi ble enige om at jeg kunne skrive – og jeg skrev.

Hvordan teksten til Hide and seek dukket opp bare skjedde – jeg var i en fase hvor jeg tenkte mye på hvor mye jeg har funnet meg i opp gjennom årene – hvor mye jeg hadde funnet meg i av ræva mannfolk. Enten det har vært tidligere kjærester eller menn på arbeidsplassen. Hvordan MIN stemme aldri er blitt tatt ordentlig seriøst. Hvordan mine meninger, mine følelser og mine ord ofte er blitt kostet under teppet. Hvordan disse mennene har fått meg til å bli usikker på meg selv. Usikker på mine kvaliteter, min kunnskap og min verdi! Hvordan de har fått meg til å tro at det er min feil at de behandler meg som de gjør. 

Jeg vet ikke hvorfor disse mennene alltid finner ofre som meg, de tror kanskje jeg er en svak liten jente, uten utdannelse, uten ryggrad. En flink liten pike som gjør alt de sier, som bare sitter med et pent smil og nikkedukker. Og jeg gjør det – smiler pent og nikkedukker – sier ja til alt for å bevise de at jeg verdt noe, verdt å satse på – verdt deres tid. 

Jeg er et lett offer, tror de, fordi jeg alltid ønsker å se det gode i mennesker, jeg verdsetter det sosiale, tar vare på dem og pleier andre fremfor meg selv. Jeg er følsom, gråter lett og tar kritikk personlig. Men man kommer til et punkt hvor man ikke orker å ta mer dritt. Hvor nok er nok! 

Hvor beinet i nesa som jeg alltid har hatt ( og som by the way ble operert sykt fint etter brudd på treningsleir ) står støtt som en bratt fjellvegg.  Hvor ryggraden reiser seg og fornuften tar over for hjertet. 

Og det er da jeg ser hvor feige disse menneskene er, hvor stakkarslige de er og hvor svake de egentlig er. De er bare små kattepuser forkledd i tigerdrakt. 

De har lekt katt og mus med meg (og mange andre) altfor lenge – herset med meg, tråkket på meg og diskriminert, men nå er det min tur – min tur til å jage dem – med min stemme – fortelle dem at jeg ikke er redd de lenger – at de ikke skremmer meg lenger – at jeg gjennomskuer dem!

Nå er det min tur til å leke med dem – lets play Hide and seek!

Sangen kan du blant annet høre her : https://open.spotify.com/track/3g8GYlgEeCFm63RG9eaD5l 

Takk til Mathias Melheim/ Exebitz for at jeg fikk bidra på låta. Jeg håper mange hører den – for du er en kommende stjerne 😉