Etter lange audiotiondager, lange køer, timesvis med venting, nerver og usikkerhet – koker det nå kun ned til ett punkt. Kom jeg videre fra bootcamp ?

Bootcamp var temmelig heftig og vi skjønte alle at det kom til å bli tøft da vi fikk beskjed om at vi allerede iløpet av oppholdet skulle halveres.  Vi ble nervøse og svette og alle ville vel egentlig bare komme igang med å få varmet opp og klinke inn noen akkorder på gitaren.  

Beskjeden vi så fikk, var at dommerne hadde 10 personer de fortsatt var litt usikre på . 

Vi holdt alle hender og de av oss som ikke hadde selvtillit nok – ventet bare på beskjeden.  De som ble ropt opp – måtte reise seg.

Jeg ble ropt opp litt ut i rekken. 

Så der stod vi – som ti strake usikre skjebner i en eng av andre håpefulle. 

Engen skulle få lov til å blomstre et annet sted, vi ti – vi måtte bli igjen og fremføre første låtvalg – NÅ – med en gang! 

Om jeg ikke var nervøs nok fra før av – så skulle dere ha sett meg da.

Fra å føle meg ganske ok til å synge og stolt over å ha fått en gullbillett – stod jeg nå igjen og følte meg helt elendig. Da gjorde jeg det liksom ikke en så bra audition likevel da?  Jeg så på de andre ni deltakerne og skjønte ikke hvorfor de stod her – de var jo så flinke!!! 

Så der stod vi – på rekke og rad, uten å vite hvorfor de var usikre – uten å ha fått noe mer informasjon annet enn at  vi skulle synge umiddelbart. Var det ikke godt nok, måtte vi pakke sakene med én gang. 

En etter en stod vi fremfor dommerne og sang. Det var nå eller aldri. 

Som for alle de andre deltakerne var det ingen tilbakemelding etter fremførelsen. Dommerne gikk ut for å diskutere. Da de kom igjen – måtte ni av ti ta et skritt frem. Vi ni – gikk ikke videre. 

Skuffelsen var stor , men om man først skulle ryke på bootcamp, var det like greit å gjøre det så tidlig som mulig. 

Skuffelsen til de andre lyste gjennom det sprukne håpet. Det hele var ganske absurd  – på så kort tid, ble alle drømmer knust  – uten noen forklaring.  Det er likt for alle og skal man være med på leken , må man tåle steken, men jeg kan ikke annet enn å bli trist over alle de unge håpefulle, som etter en slik exit kanskje legger musikken på hylla. 

For meg var også skuffelsen selvfølgelig stor –  dette har jeg jo alltid drømt om ! Likevel har jeg heldigvis mye annet som skjer i livet mitt – mye positivt å se frem til. Både for meg selv og min egen utvikling , men viktigst av alt : familien. 

Jeg er så inni granskauen stolt over at jeg i det hele tatt turte å trippe opp på audition. Alene, med gitaren og de fem akkordene jeg kan. 

Jeg er så stolt over at jeg klarte å fremføre en låt jeg aldri i verden hadde trodd skulle treffe meg så hardt i hjertet. En låt jeg valgte fordi jeg synes den er fantastisk, men som også etterhvert skulle beskrive min livssituasjonen til fingerspissene. 

For jeg står jo der fremfor totalt fremmede mennesker, med den største hjertesorgen jeg noen gang har opplevd.  I tillegg treffer låten jeg har valgt så hardt i hjerterota at jeg egentlig bare har lyst til å snu og gråte av meg først. Men jeg fremførte – litt rusten og sinnsykt nervøs – men jeg fremførte og jeg bestod –  jeg fikk gullbilletten.  Jeg er så stolt! 

For har man drømmer – så skal man strekke seg etter dem! Det er bra å tre utenfor komfortsonen. Det er bra å kjenne litt på usikkerheten og nervøsiteten. Uavhenig resultat, bør du kjenne på mestringsfølelsen av at du i det hele tatt turte!  For meg – er det en seier i seg selv! 

Jeg Klandrer ikke dommerne egentlig – to rolige sanger på rappen, hvor er egentlig underholdningen i dette? Men herremin, de aner virkelig ikke hva slags show de har gått glipp av ved å sende meg hjem 😉 

Takk for denne gang Idol – det har vært en opplevelse jeg aldri ville vært foruten!