mai 2017

Trausti my man!

Innlegget er sponset.

 

Trausti Traustason! Min personlige trener! 

Hva skal jeg si? 

Uten ham hadde jeg aldri kommet igang med treningen igjen. Jeg mener det - virkelig! 

Jeg vet jo hva som skal til - jeg har gjort det før. Jeg kunne bare ha "slappet av" noen måneder til før jeg tok i et tak. Noen måneder -  pluss noen måneder til som plutselig er blitt til år. Jeg kjenner meg selv. Jeg tar meg ikke selv i nakkeskinnet før det egentlig er for sent. Før jeg virkelig har nådd bånnen av selvfølelse og forakt. 

Nei, jeg var lur denne gangen. Ba om hjelp FØR den tid. Trodde jeg skulle klare det alene. Men det gjør jeg ikke. Ikke når jeg skal komme i gang. Da trenger jeg hjelp. Skikkelig starthjelp. 



 

Jeg skal ikke lyve, denne gangen var det tøft. Skikkelig tøft! Tøffere enn forrige gang - selvom utgangspunket da - nesten var 10 kilo tyngre enn nå.

Mammakroppen er en seig nøtt. 

Derfor kan jeg ikke annet enn å hylle Trausti. En ung mann som definitvt ikke vet hvordan det er å gå gravid eller å føde. Dette er ingen kontaktannonse, men han har heller ei en fru som har gått - eller går gravid - han har forøvrig ingen fru ;D

I tillegg til å være en fantastisk trener er han også en fantastisk barnevakt :D <3



Men - han vet mye om kropp - han er dyktig. Men hvordan i alle dager skal han vite hva en nybakt mammakropp tåler når jeg ikke vet det selv engang? 

Sammen har vi begått oss ut på en reise på ukjent farvann. Og selvom jeg har hatt lyst til å gi full gass fra start kunne vi ikke tillate det. Kroppen ville nok ha klart det der og da, men ettervirkningene ville ikke vært heldige. 

Vi har prøvd og vi har måttet finne andre løsninger da kroppen har gitt tydelig beskjed. 

Vi har startet utrolig forsiktig. Lette øvelser - ingen belastning. Flaks for meg var det også at Susanne Marcussen startet "mammatrening" på samme tidspunkt. Slik har jeg både kunne utfordre meg selv med Trausti i et rolig tempo i takt med mer fokusert trening på en kropp som nettopp har født. 

Olympus Trening har derfor gitt meg i pose og sekk og jeg kunne ikke vært mer takknemlig <3









Jeg har nå holdt på i overkant av 9 uker. Ni seige og tøffe uker. Det har vært utrolig vanskelig å holde et sunt kosthold. Jeg har hatt et søtsug og en matlyst av de sjeldne. Det er jo ikke annet å forvente av en ammende kropp. Jeg har sprukket et par ganger - men hentet meg inn igjen. Kiloene har klamret seg fast og jeg har egentlig ikke helt sett den store forandringen.

Jeg har merket forandringene - at jeg er blitt sterkere og kroppen tåler mer, jeg har mindre vondt og føler meg lykkeligere. Jeg tar også på meg tøy jeg aldri ellers ville ha presset meg i - rett og slett fordi jeg føler meg sprek og flottere etter en treningsøkt.

Jeg har gitt alt jeg kan gi - og det skal jeg fortsette med.














 

Hadde det ikke vært for Trausti hadde jeg gitt opp for lengst. For det er utrolig demotiverende å føle at man gir alt og ofrer så mye - både på trening og med kosthold - uten å oppnå resultater. Men bodyscanningen lyver ikke. Hittil har jeg gått ned to kilo i fett og bygd 1 kilo med muskler . Ja det går tregt, men sånn er mammakroppen og det bør være greit etter en såpass stor påkjenning som det kroppen har vært igjennom. 

Etter denne avsløringen som svart på hvitt beviser det motsatte av det jeg ser i speilet - tok jeg på ny bilder. Og ja - resultatet ser dere her:

 

 

 

 

 

 

Det er blitt en forbedring synes dere ikke?

Nå er det bare å brette opp ermene og fortsette. Jeg er nå 100% tro mot kostholdet. Ingen sprekker. Ingen unnasluntring. Ingen unnskyldning. 

Så tusen takk Trausti, Susanne og Olympus Trening for at dere på ny lar meg lære min egen kropp å kjenne. For varmen, humoren, tålmodigheten og ikke minst støtten. Dere er unike!! <3



Har du lyst på en gratis bodyscanning og timer med Trausti? Sjekk ut min instagram nu! : iselinguttormsen

 

God helg! <3

Jeg er sliten, Tom er en trækuk. Sola skinner og jeg klager <3

Kom mai du skjønne milde! <3

Herlighet! Endelig er våren her!

Lyden av fuglekvitter, varmende sol og krokuser i full blomst.

Ingelin er i barnehagen, Tom på jobb. Jeg har gått en trilletur i sola og sitter nå inne med kjøkkendøra på gløtt og skriver mens Iben ligger og sover i vogna utenfor. Vaskedama har vasket vinduene - så nå er det bare behagelig å la sollyset strømme inn gjennom rutene. Ingenting å irritere seg over. Akkurat nå er livet deilig! 

Ingelin og omi ( mormor ) har plukket nydelige påskeliljer <3


 

Se så rene vinduer!


 

Lys inn kjære sol - nå som all skit på glaaaasrutene er borte..

 

Hadde noen spurt meg forrige uke - not so much!!! 

I forrige uke hadde jeg hat på alt.

Eller hele april har stort sett vært et lite hat. Tom har vært fryktelig mye borte, dag og natt - døgnet rundt! Jeg har vært alenemor å regne - og ekstra fridager og helligdager har IKKE kommet godt med. Jeg elsker barna mine. Men ekstra fridager som resulterer i stengt barnehage er mer slitsomt enn nødvendig når du er alene hjemme - og ihvertfall når du har en liten baby i tillegg. Det er kos, men det er jobb - drit mye jobb !

Jeg vet ikke helt hva fedre tror. Men det virker som mange tror vi koser oss glugg når vi får to ekstra dager hjemme med barna. Som om barna sovner idet hodet treffer puta, at du har hele kvelden fri med noe godt å spise og et koselig program på TV. At du får sovet natten gjennom og står opp uthvilt klokken 0800. At vi sitter samlet som en liten familie og nyter en bedre frokost sammen - før jeg bare enkelt og greit kler på barna og tusler ut i det fine været. Her koser vi oss ute i flere timer før vi trekker oss inn igjen. Her finner barna sine egen rolige leker, mens jeg lager middag. Vi spiser sammen - før vi kan nyte litt kos i skåla til barneTV. Alle er happy og kveldsstell og badetid går som en drøm - før begge barna igjen sovner søtt..

Hadde det bare vært så! - og selvom vi kanskje har dager som kan være i nærheten av slik, så tilhører det sjeldenhetene. Og selvom dagene er fine og går som smurt - så er det fortsatt tøft.

Med ei på snart 5 år og ei på snaue 15 uker, eksisterer ikke faste rutiner. Iben styrer sjappa - pokker om!

Jentene er vidunderlige - de er det - men det er likevel slitsomt - drit slitsomt.


Alt er på halv tolv og jeg rekker sjelden det jeg skal.
 

Dagene starter nå i 05.00 draget. Da har jeg allerede vært oppe og ammet et par ganger iløpet av natten. Når Iben endelig viser tegn til å være trøtt - våkner Ingelin. Noen ganger sovner Iben igjen når Ingelin våkner - andre ganger ikke. Noen ganger gjør jeg det lurt i å bruke 30 min på å få henne til å sovne. Andre ganger er det bare sløs med tid. Frokost skjer i en sliten ammetopp og natt-truse. Ingelin enten i pysj eller helt naken. Enten går frokosten fint fordi Iben finner seg i å bare bli plassert i et newbornsete på tripptrappen - eller å bare ligge på matta si og prate med uroen sin - andre ganger er det kaotisk og stressende - da er ingenting bra nok.

Å komme seg ut av døra på morningen er et kunsstykke som sikkert blir enklere med tiden. Per dags dato går det mye i setningen " jada, Iben, mamma er her" og "Jada, Ingelin, mamma skal hjelpe deg snart". Når vi endelig er ute av døra har også Iben endelig sovnet, Ingelin er dog grinete etter all ventingen og jeg er svett og lett irritabel.

Jeg kunne vel egentlig skrevet en hel bok om hvordan en hverdag med barn ser ut - hvordan et rutinepreget liv uten rutiner utarter seg her i hjemmet. Men kort fortalt. Alt jeg gjør invovlerer avbrytelser av enten ett eller to barn. Å gå på do, å dusje, å lage mat, å spise , å rydde, å vaske, å handle, å trene, å sove, å puste. Og om det ikke er Iben som vil ha pupp, så er det Ingelin som ikke har rukket do-skåla. Det er et helvete men herlig kaos av kjærlighet og vræl!  Mammahodet er i giv-akt døgnet rundt - alltid parat ! Og mammakroppen er sliten og slapp - uten energi.

Bildene nedenfor viser en melding jeg sendte ei venninne. Den oppsummerer egentlig fint hvordan dagene her hjemme er om dagen:









 

Jeg kunne vel også egentlig ha skrevet en hel bok om irritasjonsmomenter rundt min såkalte bedre halvdel. Men kort fortalt så føler jeg vel egentlig bare at jeg ikke blir sett godt nok. Jeg føler at han bagatelliserer følelsene mine, at han ikke ser all innsatsen jeg legger ned og ikke helt tror på meg når jeg forteller hvor sliten jeg er. For så "ille" kan det da ikke være. Så slitsomt kan det ikke være. 

Jeg føler jeg ikke får respekten jeg fortjener. Jeg har båret frem og født begge døtrene hans, jeg har ofret kropp, tid og psyke. Kroppen har gått gjennom en enorm fase og en smertefull fødsel. Hormonene er i ubalanse og psyken deretter. Dette kombinert med å være alene hjemme med to små -  så mye som jeg er om dagen, fortjener  intet annet enn respekt. JEG fortjener respekt og jeg fortjener omsorg!

Og jada, dette har jeg valgt selv.  Og nei, jeg ville ikke vært foruten. Men tanken på å bare fordufte har vært reel. Jeg snakker ikke om et lite poff - og så vekk i en rosa sky. Jeg snakker sette meg i bilen og kræsje i et tre. Avsisoverskrifter. En tragedie. Så kan Tom sitte der og se hvor "lett" det er å være alene hjemme med to små. Jeg hadde selvfølgelig aldri gjort det - men når det har stått på som værst her - har tanken dukket opp.

Og dere må misforstå meg rett. Barna mine er verdens nydeligste. Ingelin er verdens herligste jente. Hun hjelper meg så utrolig mye! Hun er så flink! Verdens beste storesøster og datter. Iben likeså. Blid og fornøyd , skravler i ett sett. Sovner like fort som hun våkner på nettene. Det er ikke mye gråt og trass. Jentene er bare barn - jeg forventer ikke noe annet av de - men det er forferdelig slitsomt å være alene med to små. Spesielt så tett etter svangerskap og fødsel og over en så lang periode.

Tom er fin altså - han er det. En leken og uhøytidelig moroklump. Handy og stødig. Kjekk og sterk og ikke minst flink med jentene. Og grunnen til at han jobber så mye er jo fordi han vil kunne gi jentene det han kan. Han er raus sånn. Vil kun det beste. Alt handler om å bli ferdig rundt huset her, så barna får en trygg og god hage de kan leke i fremover.

 

MEN -  når Tom endelig er hjemme - så er det som å ha tre barn - I shit you not!

Tom sørensen ( snart ) 30 år.



Han tramper inn i huset med sko, dagen etter vaskedama har vært her. Slenger fra seg sure sokker i sofaen og skjønner ikke hvorfor jeg blir forbanna når han prioriterer fotballkamp med gutta når han endelig er hjemme. Jeg vet ikke helt hvor hodet mitt har vært den dagen jeg tenkte : " la oss få et barn til". At jeg kan ha vært sinnsyk i gjerningsøyeblikket er en mild underdrivelse. For jeg må jo ha ment det. Sett på Tom med beundringsverdige øyne og tenkt at : " Disse genene, de trenger verden flere av"!

Joda det er klart jeg vet hvor hodet mitt har vært :D <3 Ville selvfølgelig aldri vært foruten hverken Tom, Ingelin eller Iben <3

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. For akkurat NU er livet bare deilig!

Kanskje jeg vil bare få frem hvor sliten jeg har vært -og er?  Få frem at selvom jeg elsker Tom - så er han en trækuk?

Kanskje vil jeg få frem at det er lov å ha mørke dager selvom sola skinner? 

At det er lov å klage litt selvom man sitter i en situasjon man selv har valgt?

Jeg har faktisk tatt meg av alt her hjemmet i så og si hele april. Morgenstell, kveldsstell. Frokost, middag. Levering i barnehage, henting i barnehage. Vasking og rydding. Klesvask og pakking. våkennetter og lite søvn. Helsestasjon og vaksiner. Barselgrupper og turn. Handleturer og gåturer. Pakket bort vinteren - tatt fram våren. I tillegg har jeg klart å trene 2-3 ganger i uka. 

Hver eneste kveld har jeg tenkt på alt jeg vil skrive om på bloggen, men da er lufta gått helt ut av meg. Jeg er fullstendig tom og hodet totalt frakoblet. Jeg hadde ikke engang forstått innholdet i Paradise Hotel!

 

Anyways: Jeg elsker å være mamma og jeg elsker jentene mine. Men jeg vil fortsette med å si ifra når jeg har det tøft og er sliten. Og Tom - han får bare bite tenna sammen. For inntil han er mer hjemme - har jeg faktisk enerett på å være sliten! :D

Sagt på en annen måte: Jeg skal slutte å klage over hvor sliten jeg er grunnet mammarollen jeg selv har pålagt meg, den dagen folk slutter å klage over fyllesyken de selv har påkostet seg ;)

Ønsker dere alle en strålende helg. Neste uke blir det konkurranse på instagram. Da kan dere vinne PT timer!!! :D

Enn så lenge..Klem fra jentene i Frydenlundhaven







 

hits