september 2016

Hide and seek!

Hadde det ikke vært for at jeg lovet å skrive i kveld, hadde jeg for lengst latt øyelokkene falle i takt med hodet på puta. Jeg fungerer nemlig slik om dagen - at hvis jeg tillater meg å sovne når jeg legger Ingelin, så er jeg ferdig. Da er kvelden over for min del.

Bestemmer jeg meg derimot for at jeg skal skrive eller planlegge huset - så holder jeg meg våken. Problemet er bare at jeg blir overtrøtt når klokka er 2100!! Ergo jeg blir nå våken ut i de sene nattetimer! #Preggylife :D

Anyways! I dag er jeg nøyaktig 23 uker på vei OG Exebitz har gitt ut en ny singel som jeg har vært så heldig å få være med på.

Det hele var en ren tilfeldighet. Jeg fikk en melding på facebook av en ukjent kar ved navnet Mathias. Han lurte på om det var jeg som sang sangen Ylva. Jeg kunne jo stolt svare at det både var jeg som sang OG hadde skrevet den!  For "Ylva" er jeg veldig stolt av - og glad i!

Jeg er ikke et musikkgeni, jeg kan ikke noter og jeg kan kun de få akkordene jeg kan på gitar, men det er nok til at jeg kan lage skisser, idéer og tekster. "Ylva" er en sang som står mitt hjerte nært og den betyr mye for meg.

-

Mathias lurte så på om jeg kunne tenke meg å synge på en låt han hadde laget. Det første jeg tenkte var : "MEG??" Jeg er jo ingen superstemme, jeg er ikke et unikum i musikkverdenen og det finnes 100 000 andre jenter som har bedre stemme enn meg. På den annen side så hadde han jo hørt både "Ylva" og "Mirror" - så han visste jo hva han ville få..Jeg takket ja. 

Låten var så og si ferdig - det manglet kun vokal.....og tekst....

Vi ble enige om at jeg kunne skrive - og jeg skrev.

Hvordan teksten til Hide and seek dukket opp bare skjedde - jeg var i en fase hvor jeg tenkte mye på hvor mye jeg har funnet meg i opp gjennom årene - hvor mye jeg hadde funnet meg i av ræva mannfolk. Enten det har vært tidligere kjærester eller menn på arbeidsplassen. Hvordan MIN stemme aldri er blitt tatt ordentlig seriøst. Hvordan mine meninger, mine følelser og mine ord ofte er blitt kostet under teppet. Hvordan disse mennene har fått meg til å bli usikker på meg selv. Usikker på mine kvaliteter, min kunnskap og min verdi! Hvordan de har fått meg til å tro at det er min feil at de behandler meg som de gjør. 

 







 

Jeg vet ikke hvorfor disse mennene alltid finner ofre som meg, de tror kanskje jeg er en svak liten jente, uten utdannelse, uten ryggrad. En flink liten pike som gjør alt de sier, som bare sitter med et pent smil og nikkedukker. Og jeg gjør det - smiler pent og nikkedukker - sier ja til alt for å bevise de at jeg verdt noe, verdt å satse på - verdt deres tid. 

Jeg er et lett offer, tror de, fordi jeg alltid ønsker å se det gode i mennesker, jeg verdsetter det sosiale, tar vare på dem og pleier andre fremfor meg selv. Jeg er følsom, gråter lett og tar kritikk personlig. Men man kommer til et punkt hvor man ikke orker å ta mer dritt. Hvor nok er nok! 

Hvor beinet i nesa som jeg alltid har hatt ( og som by the way ble operert sykt fint etter brudd på treningsleir ) står støtt som en bratt fjellvegg.  Hvor ryggraden reiser seg og fornuften tar over for hjertet. 

Og det er da jeg ser hvor feige disse menneskene er, hvor stakkarslige de er og hvor svake de egentlig er. De er bare små kattepuser forkledd i tigerdrakt. 

De har lekt katt og mus med meg (og mange andre) altfor lenge - herset med meg, tråkket på meg og diskriminert, men nå er det min tur - min tur til å jage dem - med min stemme - fortelle dem at jeg ikke er redd de lenger - at de ikke skremmer meg lenger - at jeg gjennomskuer dem!

Nå er det min tur til å leke med dem - lets play Hide and seek!



Sangen kan du blant annet høre her : https://open.spotify.com/track/3g8GYlgEeCFm63RG9eaD5l 

Takk til Mathias Melheim/ Exebitz for at jeg fikk bidra på låta. Jeg håper mange hører den - for du er en kommende stjerne ;) 

 

Hvem er synderen??

Jeg ligger i skrivende stund i "giv akt" i senga. Under meg ligger en borg av puter i ryggen.

Jeg elsker å være gravid når kvalmen og oppkasten har gitt seg, men nå kan en minste bevegelse få fatale følger.

Jeg ante fred og ingen fare der jeg stod og lagde middagsmat. Kjøttkaker i brun saus, potetmos og tyttebærsyltetøy. En rimelig frekk kombo på en god dag. Vi spiste som aldri før. Ingelin elsket det. Ikke noe fancy - bare enkelt og greit. Perfekt!

Det skulle gå nøyaktig 10 minutter før magen min reagerte. Den klikka. Det vrengte seg innvendig! Kramper og svettetokter reiv i meg mens barneTV jomet i bakgrunnen. Det ble for mye for en stakkars gravid kropp.

Noe så simpelt som kjøttkaker og potetmos ble for mye!!!

Problemet når du spiser noe kroppen vil kvitte seg med én gang - er jo at det liksom ligger bakerst i køen på alt som skal ut.

Disse kjøttkakene skulle jo egentlig etter retten- ikke melde sin ankomst før i morgen. Men ikke disse nei. De skulle ut samme dag - egentlig helst i går når jeg tenker på magesmertene som oppstod. 

En av disse er synderen!



Det blir derfor et maraton uten like på toalettet. Først skal alt som har stått i kø i den åtte meter lange tarmen ut - og etter intervaller med magekramper - svetting - kvalme og brekninger melder synderen endelig sin ankomst. Jeg er totalt utslitt! Er dette måten kroppen min forbereder seg til fødselen på? For sist fikk jeg ikke ut et eneste sesamfrø uten å presse på meg sprengte blodkar i øyet. Jeg vet ikke hva som er værst. 

Akkurat nå føler jeg meg bare hul! Hadde det ikke vært for Iben i magen hadde jeg følt meg helt tom. 

Så status på gravidtet er som følger:

 - Gravid i uke 21+5

 - Intoleranse mot alt mellom himmel og jord - men varierer fra dag til dag. Kjøttkaker kan en dag være mitt levebrød - en annen dag min død.

 - Halsbrann - Hei og velkommen igjen - det blir stas å ha deg i halsen de neste fire månedene.

 - Bekkenproblemer

 - Vekt: 70,9 kg. Jeg har altså gått opp 6,7 på 5 måneder. Sikkert gått ned 3 kilo bare i dag, men det er stabilisert innen to dager. 

 - Våken fra 1-3 timer hver natt - tisser 1 gang pr natt. 

 - I høyeste grad i "bygge rede" modus.

 - Lykkelig <3

 - Mass bevegelse i magen - som nå også tydelig og klart kjennes utenpå <3

 

Jeg later som jeg hele tiden føler meg sånn ....
Men har jo egentlig vært sånn i hele dag..




Jeg legger nå min data i rolige bevegelser fra meg og kniper for harde livet. 

GOD NATT! 

 

hjelp meg så hjelper jeg deg - sa gubben og dreit.

Kjære Tom, min flinke flinke samboer som står på for at vi skal få huset vårt ferdig. Denne er dedikert til deg - ikke fordi jeg ikke forteller deg hver eneste dag at du gjør en fantastisk jobb, men for å fortelle deg at du fader ikke fortjener å bli droppa som sur sild av mennesker du egentlig hadde regnet med...

 

Min samboer - altså Tom -  er handy - han er en stødig kar som får til akkurat det han vil - nå som vi holder på å renovere er det ingenting som ikke går an i hans øyne. Han finner ALLTID en løsning - og får det jommen meg ALLTID til! Han har sine mangler altså - det har vi alle - og vi har diskusjoner store som fjell, men én ting skal han ha. Han er lojal som pokkern! De som er så heldige å ha en slik venn vet hva jeg snakker om. En sånn venn som alltid stiller opp, samme hva, som hjelper til selvom han selv har hendene fulle. Som alltid fullfører det han har startet og som sjeldent sier nei.

Venner og bekjente har kanskje syntes vi har vært fraværende det siste året. Det er ikke til å legge under en stol at dette er tilfellet - vi har hatt utrolig mye å henge fingrende i! Nå som jeg er gravid og i tillegg har vært utrolig dårlig -  har ting vært enda mer krevende.

Vi er egoistiske akkurat nå - og det har vi forsåvidt vært det siste året - men det kommer av en enkel årsak: vi ønsker å bli ferdig med huset vårt. Og for de som har vært å sett huset fra vi kjøpte det til nå - skjønner at det ligger ekstremt mye jobb og utallige arbeidstimer bak. 

Drømmehuset vårt hadde dog aldri blitt en realitet hvis det ikke hadde vært for Tom. Tom og alle våre gode venner som har hjulpet til - for å ikke nevne svigerforeldrene mine. Sistnevnte har gjort en hel del "usynlig" arbeid. Ting som tar flere dager og som tømmer en totalt for krefter - men som ingen egentlig ser at er blitt gjort - som å sortere søppel - fylle hengerlass etter hengerlass og fise avgårde til fyllinga - rydding på tomta - raking - klipping av hekk og trær - fyllinga igjen, rydde inne, rydde ute - handle matrialer - gi en hjelpende hånd der det trengs og til fyllinga igjen - nevnte jeg forresten fyllinga?

Ja de har vært unike og uten de og alle som har hjulpet til - så hadde vi ikke vært der vi er i dag. 

 

Men så har vi vært utrolig uheldig med tyverier. Innbrudd i huset hvor alt av verktøy ble stjålet - tyver på tomta, som den dag i dag tømmer graver for bensin og hydralikkolje - stiger som blir stjålet, bensinkanner som blir tømt og arbeidere som bare har tatt seg "ferie" uten å si ifra og blitt borte i 3 uker uten å gjøre ferdig det de lovte. Folk er frekke som få - og vi har vært ganske så fortvilet.

Ting har likevel gått sakte men sikkert fremover og etter frekke tyver, telefoner til politiet på kveldene og installsjon av kamera - ser vi nå endelig lyset i enden av tunellen. 

Jeg gleder meg til å få tilbake sårt savnede familiestunder - være en familie og bare nyte hverandre uten bekymringer, nyte roen og tiden sammen. Med hus og jobb ser vi hverandre lite - altfor lite - vi sover sjelden sammen - vi legger oss ihvertfall aldri sammen  - det savner jeg. Jeg gleder meg til å få samboeren "tilbake" :)

Tom er nemlig et JA-menneske. Han sier alltid ja når folk trenger hjelp - bruker fritiden som han egentlig burde brukt på hus eller familie til å hjelpe andre. Timer og dager prioriterer han på dette og setter sine egne og våre ting på vent. Disse menneskene tar imot hjelpen med åpne armer og lover å hjelpe tilbake.

Tja - og slikt gjør man vel støtt? Byttejobber liksom. Man gir og man får - problemet er at Tom ikke har fått tilbake. Nå er han jo ikke akkurat den som ringer ned folk og spør om når de kommer - men de som har lovet å hjelpe vet at huset står her - de vet at de har lovet å komme. Man vil jo ikke være til bry for andre - men når Tom tar seg bryet med å hjelpe dem - bør dem ihvertfall få fingeren ut av ræva og innse at nå er det på tide og hjelpe tilbake. 

Vel dette har ikke skjedd - så vi har måttet hyre inn andre til å gjøre jobben. Og svigermor og svigerfar - har tatt på seg arbeidsklærne og ofret flere helger og timer for å hjelpe oss.

Jeg står her med babymagen og føler meg ganske så hjelpesløs - jeg får liksom ikke stått i høye stiger , lifter, snekring og seig maling - men jeg er evig takknemlig for jobben de gjør nå - uten de vet jeg ikke hva vi skulle gjort. <3

Vi lager ikke noe mer styr ut av det. Folk er forskjellige. Noen er lojale - andre gir litt mer faen. Det er vel bare sånn det er , at man i slike situasjoner ser hvem som virkelig kan kalle seg lojale venner. Men shitt pomfritt - nå er det endelig hvitt og vi nyter uansett hvert minste fremskritt som skjer på huset. Nedtellingen til innflytting har virkelig startet!!

kjøkkeninngang


 

Ingelin sitt rom


 

TV-stua oppe




 

kjøkken


 

Alltid drømt om vask under vinduet <3









xoxo :D

Navnet på lillesøster er bestemt !

bildet er hentet fra forskning.no



Vi har bestemt navn! - det er ihvertfall det mest politisk korrekte å si, Men vi vet jo sannheten - den kommende mamma har som regel alltid en ekstra finger eller to med i spillet når det gjelder navnvalg. 

Det er ingen hemmelighet at både Tom og jeg syntes det hadde vært stas med en gutt - selvom DET er politisk ukorrekt å si. Sånt sier man bare ikke. Men jo - slik er det og det tror jeg det er flere som er eing i. Nå er vi selvfølgelig utrolig glade for at det er ei lillesøster i magen - og kunne ikke tenke oss noe annet <3

Jeg hadde ikke et eneste guttenavn i hodet i tiden før ultralyd - man blir vel kanskje litt lite kreativ på guttefronten når man har vært jente-mamma i over 4 år. Men jentenavn - der har jeg hatt en klar favoritt lenge! Dette navnet blir brukt som guttenavn i noen land og jentenavn i andre - men hvor mange navn blir vel ikke det ? Andrea, Louis og Michelle er noen eksempler.

Uansett; navnet til lillesøster er nøye gjennomtenkt og jeg elsker det. Tom på sin side var ikke like begeistret. Han er kanskje som mannfolk flest - har en mening - men det er egentlig ikke så nøye. For min del er det viktig at han også synes navnet er fint - det er tross alt barnet hans. Jeg hadde jo satt meg totalt på bakbeina om han hadde kommet med et navn jeg rett og slett ikke kunne fordra - eller bare ikke syntes var fint. 

Men jeg har ikke mast noe på ham rundt dette navnet - Ikke noe voldsomt ihvertfall - jeg har bare latt han sakte men sikkert venne seg til det -latt han få sutta litt på karamellen liksom. Ingelin er fornøyd valget hun også - selvom hun helst ville ha navn som Malene, India eller Tindre <3 :D

Men nok prat RUNDT navnet...Vår kjære og allerede høyt elskede lillesøster skal hete:

 

 



 

Vi gleder oss til å møte deg i januar lille Iben-skatten vår. 

Klem fra storesøster Ingelin, mamma og pappa <3

 

Olje, bind og soppkrem!

1 september og 20 uker! I dag er vi 20 uker på vei! 

Vi skal jo etter retten være halvveis, men appene mine på telefonen er ikke helt enig. Ifølge jordmor er termin 22 januar - dette er riktig. Dagen jeg går inn i neste uke er derfor på torsdager. Den ene appen sier jeg er halvveis i dag - 20 uker - men da har jeg termin 19 januar. Den andre appen sier noe annet, det er jo ikke til å bli klok av..





 

Uansett: Jeg følger jordmor! Så i dag er vi halvveis! En stor milepæl. Vi er nå midtveis i svangerskapet og tiden frem til vi får se vår nye lille skatt kommer sikkert til å gå fort.  

Med Ingelin gikk det veldig tregt, men da hadde vi alt på stell. Alt var handlet inn, barnerommet var ferdig, vognen stod klar, klær var vasket og brettet og lagt i skap. Vi gikk bare og ventet! Slik er det ikke denne gangen. Det er liksom ikke kun et barnerom som skal rekkes å bli ferdig før termin, det er et helt hus!!! 

Tiden går nå til å få huset ferdig, pakke ned, gjøre klart til flytting, vaske huset, rydde vekk og sortere søppel/matrialer og verktøy, lage budsjett og handle inn til huset.

VI trenger jo alt - jeg mener ALT. Hvitevarer, møbler ( noe har vi jo kjøpt ) TVer, anlegg, lamper, tepper, tilbehør, alt til barnerom og barnevogn, ja til og med bil skal vi kjøpe! Og med et bekken som har slått seg vrang, så sniker stresset seg så smått innpå. 

Men jeg vet vi skal rekke det! Jeg tror det! Jo vi gjør det. Vi skal være inne i god tid før jul - vi skal være på plass i god tid før november - ja fader - jeg må kjøpe masse ny julepynt! 

Så ja, denne gangen VET jeg at tiden frem til fødsel vil gå vesentlig mye fortere enn forrige gang. 

Formen er bedre. Kvalmen har blitt mye bedre og den verste trøttheten har gitt seg, men svimmelhet, skiftene dorytme og våkennetter holder i som harde donglebær i  mannerumpe.

Magen begynner å ta form.....når jeg står!  Når jeg sitter - ser den fortsatt ut som stor bilring. Vesla rører på seg hver eneste dag og ofte. Det er nok ikke lenge til storesøster klarer å kjenne sparkene gjennom magen <3





Men selvom jeg føler meg bedre, så bør egentlig Tom aldri få vite det. For hvis han forstår at jeg ikke lenger er så kvalm - så må jeg jo være i kjempeform! Fit for fight - klar for alt!

 

Vel la meg forklare noe her....

For selvom de værste "vondtene" er over - så finnes det nok av småsnadder som kan gjøre humøret surere enn en sitron. 

Dorytmen min er en klagesang - mildt sagt - det skifter mellom dager uten noenting og forstoppelser værre enn en trang fødsel til lange netter med magekramper og en bosituasjon på dosetet.  Jeg propper i meg vitaminer og tilskudd for å få en form for balanse, det fungerer litt. 

 



Tissekona mi er også  ei sutrende klagesang.  For aldri før har jeg jevnlig måttet bruke bind under svangerskapet. Vel, denne "kona" krever det denne gangen.

Dette igjen medfører enda mer ubehag og frøken Soppsara besøker Tissekone titt og ofte.  Eller jeg vet jo ikke for sikkerhet - men jeg regner med det - de som vet - de vet!!  

Å dusje på kveldene er som nirvana - eller det å tørke seg etter å ha tissa på do.

Tissekona liker dog ikke all denne oppmerksomheten og henger bokstavelig talt med leppa etter en kveldsdusj. Jeg føler meg mer eller mindre som baguetten til venstre til tilder:



Jeg føler meg med andre ord bedre, råmelka har til og med begynt å melde sin ankomst!

Jeg føler meg rå! Jeg føler meg kvinnelig!

Kroppen min gjør seg klar og det er helt rått!!!  Men det er ikke noe vits å late som om alt er tipp topp hele tiden. Jeg regner med, nei jeg VET at majoriteten av gravide kvinner har det slik - eller går gjennom noe slikt.

 

Menn vil ikke vite av det. Og jeg ser den - men når jenta dere venter barn med er litt grinete eller ikke viser den store entusiasmen rundt idéen om å hoppe i høyet, så ha litt forståelse. Tenk at det kan være andre grunner hun kanskje ikke vil prate om som er årsaken. Tom derimot får klinkende klar beskjed - han vet ;D

Hei og hopp - gravidkroppen er topp! 

How I feel right now



 

hits