I dag sitter jeg og grubler på et spørsmål.
Et spørsmål jeg vet det det finnes delte meninger og svar på.
Jeg pleier egentlig ikke å ta meg nær av så mye, jeg viser det ihvertfall ikke utad.
Men i dag når jeg skulle levere Ingelin i barnehagen skjedde det ( jeg har jo egentlig ventet på det ).
Ting har liksom gått FOR bra, for bra til å være sant.
Hun nusset og susset og klemte og koste meg før jeg skulle dra. Slik hun alltid pleier, men i dag merket jeg at hun dro ut tiden litt ekstra, hun skulle bare ha én til, og én til og en siste liten en til før jeg dro.
Vi vinket hadet og alt var i skjønneste orden.
Jeg tusler nedover bakken fra barnehagen, snur meg alltid rundt for å se om hun står i vinduet og vinker. Hadde jo vært veldig trist om jeg ikke gjorde det, at hun stod der og vinket ivrig til mamma sin rygg.
Hun har ikke stått i vinduet de andre dagene, men i dag gjorde hun det.
Jeg vinket og smilte og lagde tullefjes.
Ingelin bare så på meg. Trykte nesa inn mot vinduet og i det jeg sendte henne et slengkyss kom hylene.
Jeg hørte henne helt ut, der jeg stod med lua i hånda. Hun skrek og gråt og ropte etter mammaen sin.
Jeg stod der bare og så på, hjelpesløs, skal jeg løpe opp, skal jeg bare fortsette å gå? Jeg ventet på at en av de ansatte skulle plukke henne opp og trøste henne.
De gjorde det, heldigvis. En god og trygg favn og myke stryk på kinnet.
Jeg tuslet betuttet bort til bilen, de dagene her suger mer enn man tør innrømme.
Min tøffe lille Ingelin, stabukken, prinsessa, pippi, klatremus, bakemestern, teaterdronninga, gledesprederen, men først og fremst min datter.
Hun gråt så sårt og hjertet mitt gråt med henne.
Det var da det falt meg inn at selvom vi alltid snakker om hvor stor hun er, hvor flink hun er, hvor morsom og hvor egen hun er, så er hun fortsatt bare tre år. En nybakt treåring i helt nye omgivelser.
Dette gjør at jeg som mamma lar følelsene og tankene spinne litt vilt. Jeg vil beskytte henne, gi henne all trygghet og varme og vise at jeg aldri lar henne være alene med folk hun ikke er trygge på.
Ingelin har mange hun er trygge på i livet sitt. Hun har allerede knyttet ekstra kontakt med noen av de voksne i barnehagen. Hun er trygg på familien sin og vennene sine/våre.
Hva gjør jeg da når jeg vet at noen av vennene våre egentlig ikke vil la sitt barn være med vårt fordi hun snakker om bæsj, tiss og promp?
Vår lille sprudlende morroklump, men også sårbare og følsomme datter.
Hun – som de fleste 3 åringer, befinner seg i en oral fase.
Bæsj, tiss og promp er til tider hysterisk morsomt.
Jeg kan si : “hei jenta mi” og hun kan svare: “hei bæsj” med en stolt grimase fordi hun føler seg sykt morsom!
Jeg blir ikke sint, jeg bare tuller med, lager kanskje en bløt prompelyd som gjør at hun ler høyt i ekstase.
Blir det for mye kan jeg selvfølgelig roe situasjonen ned, og få henne inn på andre tanker, men jeg har aldri vært av den oppfatning at en 2-3 åring som snakker om bæsj ikke er verdt min datters tid.
Er jeg alene om å tenke slik?
Er jeg en barnslig mamma uten grenser?
Burde jeg sette foten hardt ned når mitt lille barn føler seg som en stand-up komiker?
Er jeg en hysterisk mamma, som bare fordi datteren gråt når jeg leverte henne i barnehagen, går i frontalangrep for å forsvare henne over en egentlig ubetydelig ting?
Er jeg barnslig som tenker: Ikke kødd med datteren min, ikke kødd med familien min!!??
Er bæsj så jævla farlig?
Nei for faen! Eller jo, jeg er litt ekstra følsom og hysterisk i dag, akkurat i dag føler jeg meg litt vondbråten på grunn av dette…Men NEI FOR FAEN!
Barn er barn og jeg skal ikke stå med nesa i sky og fortelle en treåring at hun eller han ikke får lov til å oppføre seg som en treåring.
Er min datter i prompetissebæsje-komediens paradis i ny og ne, eller for en periode, så lar jeg henne være akkurat der – jeg kan til og med bli med!
Håper dere alle har et fint tarmsystem i dag <3 Iselin
0 kommentarer
