Hvordan takle utroskapen ett år etter?

Reklame | Parweb

Innlegget er skrevet i et omsorgsfult og godt samarbeid med Parweb.

 

Strålende sol på nesten skyfri himmel, lysere dager og snø som smelter. Våren er i anmars!

Kroppen og hodet reagerer. Jeg blir glad. Jeg får lyst til å være flink med kosthold og trening. Motivasjonen kommer snikende. Jeg føler meg lettet og fri på en måte.

Likevel er det noe ved denne årstiden som rokker ved noe mørkt og smertefullt. Midt oppi positive tanker og smil, kan en låt fra spotify gi meg et knytteneveslag og kaste meg ett år tilbake i tid. Tilbake til den dagen verden min falt i grus.

 

Foto: Alessandra Langum

Det er nesten et helt år siden jeg fant ut om utroskapen. Jeg husker ikke nøyaktig dato, det vil jeg ikke huske . Men jeg husker årstiden, atmosfæren og ikke minst følelsene. Det knyter seg i magen.

Jeg får lyst til å gråte, men det kommer ingen tårer. Jeg tror tårene rundt denne hendelsen er brukt opp.

 

Jeg er stolt. Stolt av at vi har stått i det. At vi er kommet så langt. Jeg er stolt av at jeg delte historien den gang og stolt av alle som delte sine historier med meg. ( Innlegget kan du lese her ).

Utroskap rammer så ufattelig mange og det så utrolig mange som sørger i stillhet. Ingen må få vite, men alle vet.

 

Vi har lært mye under denne prosessen, Tom og jeg.  Vi har lært å se hverandre på en helt annen måte. Sette mer pris på hverandre og elske hverandre på et dypere plan.

Mennesket fascinerer. Vi er komplekse og skjøre individer.

Tom sin største anger foruten selve utroskapen er at han ikke hørte på meg for alle de årene siden, når jeg sårt ba om at vi skulle gå i parterapi for å få orden på kommunikasjonen.

Tenk om vi bare hadde gjort det DA, da hadde vi kanskje ikke sittet i den situasjonen vi sitter i NÅ.

For det er ingen hemmelighet at jeg har gruet meg til nettopp denne årstiden. Denne lyse fine tiden som minner om en mørk og dyster smerte som jeg har aldri noen gang tidligere har kjent på.

Foto: Carpediemfoto.net

 

For hva skjer egentlig etter så mange måneder ? Er Tom fortsatt redd for å miste meg ? Forventes det nå at jeg skal ha kommet meg videre? Er det ufint av meg å ta opp dette temaet når jeg kjenner det stikker i hjertet? Er det urimelig å fortsatt sette klare grenser?  Hvor lenge skal han tolerere min noen ganger uventede adferd? Hvor lenge skal jeg takle alle følelsene? Hvor lenge skal jeg slite med dårlig selvtillit. Hvor lenge skal jeg slite med tilliten til ham ?

Mange av svarene vil nok tiden vise. Hvert menneske er unikt, hvert utroskap er forskjellig og hvert parforhold likeså. Det som likevel hadde gitt en trygghet , er å vite at alt er fullstendig normalt. At det ikke finnes noen frist for når ting skal avta eller bli bedre, men at man kan fint kan komme seg gjennom det, så lenge begge to er klar over det.

For nå – nesten et år etter, så føler jeg nettopp dette,  at Tom nesten har glemt alt som er skjedd og bare vil gå videre. Og det forstår jeg jo. Man vil jo ikke gå rundt å pine seg selv.  ” Ja, jeg veit jeg har driti meg ut. Jeg har såret deg mer enn noe annet. Jeg har risikert hele livet vårt som familie og jeg skammer meg, men kan vi bare glemme det nå? “

Jeg forstår at han vil glemme , men det kommer jeg aldri til å gjøre. ALDRI!  Denne utroskapen har gitt meg sår som muligens aldri helt vil gro. I beste tilfelle bli tykke vonde arr som jeg lærer meg å leve med.

 

Men hvordan skal vi forholde oss til hverandre? Tom kan noen ganger føle jeg er urimelig. Jeg VET jeg er urimelig, men jeg vet også at jeg har en sabla god grunn til det.

I denne sårbare tiden jeg nå befinner meg i er det en ren tilfeldighet at jeg blir kontaktet av psykolog og parterapaut Andreas Løes Narum ved parweb.no

 

Han har kommet med konsept han mener kan hjelpe mange par. Og jeg- jeg er så hjertens enig!

For hadde  vi selv hatt en side som Parweb når vi for første gang fikk livet hardt kastet i trynet som nybakte foreldre, hadde vi mest sannsynlig hatt verktøy som hadde hjulpet oss ut av de værste krisene.

Foto: Alessandra Langum
Foto: Alessandra Langum

Vi nordmenn og jeg mener i hovedsak MENN, er livredde for parterapi.  Dette kan flere parterapauter bekrefte. Mannen er ofte redd for et scenario hvor han blir sittende med skjegget i postkassa mens partner og terapaut rotter seg sammen.  Dette er så feil! Og jeg håper menn i fremtiden ( eller den part som vegrer seg ) tar sin partner seriøst hvis de virkelig vil ha et liv med mindre krangling og konflikt.

Vi nordmenn er også flinke til å ta kontakt med terapauter når livskrisen virkelig har nådd sin topp. Når det virkelig er enten/eller. Hvorfor gjør vi det? Vi brannslukker fremfor å forebygge. Vi tror vi skal klare å ordne opp i det selv, men det gjør vi ikke. Hadde vi gjort det, hadde ikke samboer -og skilsmissestatistikken vært så høy som den er i dag.

Unnskyldningene er mange for å unngå dette forebyggende eller reddende arbeidet. Andre faktorer enn frykten for ” to mot én” er TID og kostnader. Parterapi kan være dyrt i lengden og det krever mye tid som stort sett går utover arbeidsdagen.

På https://parweb.no/ kan du få parterapi rett inn i stua di, når det passer dere, eller etter barna er lagt og begge to har tid. Det er trygge rammer og omgivelser. I sin egen stue kan man senke skuldrene og slappe mer av. I tillegg er det billigere. Mye billigere.

Går man gjennom en hard livskrise er det selvfølgelig å anbefale å fysisk oppsøke hjelp. Det er ingenting som kan overkomme å sitte å prate med noen face to face.  Men Parweb er en fantastisk start!!  Kanskje vil din partner se at dette faktisk ikke er så skummelt som han skulle ha det til. Kanskje vil det fjerne fordommene og frykten for å oppsøke hjelp og kanskje holder det kun med terapi på nett .

 

Inne på siden kan dere velge hvilken sti dere som par mener dere bør gå. Det kan være den gule stien for par som opplever hverdagsproblemer i forholdet – FOREBYGGENDE. Eller det kan være en av de røde stiene som er for par i krise – REPARERENDE.

Om man vil kan man gå alle stiene og man kan også prøve en versjon kun for deg selv, dersom partner ikke ønsker å bli med akkurat nå. For mer informasjon om de forskjellige stiene, klikk her .

 

Tom og jeg skal nå sette i gang på den røde stien som omhandler utroskap. Riktignok et år etter, men likevel så utrolig nødvendig da vi nå er i en ny fase av krisen.

 

Jeg gleder meg til å fortelle dere hvordan det går underveis og hvis du og din partner trenger hjelp, så oppsøk PARWEB – Det er så mye bedre å prøve enn å se på forholdet hviskes ut <3

 

Masse kjærlighet fra Iselin ……og Tom <3

 

 

 

Mitt barn er ingen Chanel-veske!

For en liten tid tilbake blåste det rundt debatten vedrørende eksponering av barn i sosiale medier.

Morten Hegseth gikk kraftig ut mot kjendismødre og profilerte personer som mottar goder og økonomisk gevinst som et resultat av eksponering av sine barn.  Jeg fulgte med og gjorde meg mine tanker, men tok meg aldri tiden til å skrive. Ihvertfall ikke et eget innlegg.

Jeg så “debatten” mellom Morten og Marianne Jemtegård på God Morgen Norge. Morten var tydelig i sin sak , men likevel sitter jeg fortsatt som et lite spørsmålstegn igjen.

Skjermdump fra TV2

 

For jeg forstår Morten så inderlig godt og jeg er så hjertens enig i det han sier om hvordan vi som samfunn er med på skape en kjønnsstereoptisk fremstiling med lyseblått til gutter og rosa til jenter. Jeg er også enig i at profilerte kjendiskvinner kan være med på å skape et urealsitisk bilde og et enormt forvetningspress når det gjelder alt av utstyr til barna  og hvordan en babyshower bør se ut.

Det jeg ikke er enig i – er at man bruker barnet sitt som en levende reklameplakat for seg selv. Jeg kan jo kun tale for meg selv , men jeg har brukt enormt mye tid og krefter på å dele fra mitt eget liv. Både opp og nedturer.  Det å bli gravid og få barn – var en stor omveltning. Jeg hadde sett for meg hvordan alt skulle bli – men det ble helt annerledes. I det jeg valgte å dele forstod jeg at det sitter tusenvis av andre mødre der ute, med samme tanker, samme forventingspress og kropsspess. Samme fortvilelse, samme tårer, men også samme kjærlighet og stolthet over egne barn.

Å dele krever mye tid. Å gi andre kvinner som tier en stemme og stå i stormen, krever mye energi ! Om jeg da skulle være så heldig å få sponset babytøy eller lignende på veien, så er det for meg, vel fortjente goder!

Foto: www.carpediemfoto.net

 

Men som Morten , så stiller jeg meg generelt kritisk til deling av barn på sosiale medier. Spesielt når det innebærer reklame og markedsføring . Jeg har et ekstremt ambivalent forhold til det hele, fordi jeg selv deler bilder og snutter av barna mine. Noen få ganger med ting de har fått sponset, de fleste ganger ikke.  Noen ganger har jeg selv gjort fine kjøp, hvor jeg merker delingen med produsent eller merke for å slippe å måtte svare på alle som spør om hvor produktene er fra.

Deling av barn på sosiale medier bør strengt talt aldri skje – da barnet selv ikke vet omfanget av hva det vil si å havne på det store nettet. Samtidig lever vi i en tid med en ny generasjon – og deling av vårt sosiale liv er blitt mer og mer normalt.

Jeg strides, men ofte vil jeg bare dele alle de fine og morsomme stundene jeg har med barna mine og alt det søte og morsomme de gjør. Akkurat som videoen instagramprofilen “Harmoghegseth” delte av en nydelig liten jente som latet som hun pratet i tlf.

skjermdump fra Harmoghegseth sin intagramprofil

 

Videoen kan du se her

Videoen er supersøt og morsom og jeg har ingenting imot den, men jeg lurer genuint på hvor grensen på deling av videoer og bilder av barn  i sosiale medier og spesielt med tanke på salg og markedsføring går?

For en slik video som HarmogHegseth har publisert her, generer jo mer klikk og likes, kommentarer og flere følgere til deres kanal. De bruker altå en video med et barn – som ikke engang er deres eget til å synliggjøre seg selv.  De vil jo bare dele – fordi videoen er supersøt – akkurat slik mange profilerte foreldre gjør med sine egne barn.

Jeg ville jo aldri påpekt dette eller brydd meg noe nevneverdig om denne videoen, men når Morten går så kraftig til angrep på andre som deler av sine barn og i tillegg oppnår goder av det – blir det ikke da litt dobbeltmoralsk å gjøre nettopp det samme?  Denne lille jenta i telefonen har da aldri bedt om å bli delt på sosiale medier VERDEN over?

Jeg er ikke ute etter å henge ut Morten Hegseth eller noen andre, men jeg stiller meg undrende fordi jeg selv synes denne tematikken er vanskelig.

Det er vitkig å tenke på stemmen som barna enda ikke har når de er små, men kan vi ikke stole på at disse profilerte foreldrene gjør det de selv mener er greit? De ville jo aldri vekt barna sine midt på natten for å ta bilder, stappet i de mat de ikke likte, eller puttet på de for lite tøy i sprengende kulde kun for å vise den nye bodyen de har blitt sponset.

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre mødre får av goder – og jeg synes ikke det gjør noe at bilder av barn blir delt i samme setting som man fremsnakker gode vintersko eller barnemat.

Det jeg derimot mener er viktig – og som vi bør være smertelig klar over – er det feilatkige inntrykket vi gir av hvordan ting skal se ut som foreldre.  Overstyla barnerom , pompøse babyshowers, hjemmelaget økologisk barnemat,  kroppspress og barn seende ut som rene små dukker.

Jeg velger ihvertfall å stole på at foreldre – de kjenner sine egne barn best.  Vi vet selv hvor vi skal sette grenser og vi velger selv hva vi vil dele.  Folk må gjerne vær euenige, men vi kan jo slappe av litt også,  for er det én ting vi kan enes om, så må det jo være at vi alle er enige om at finnes langt verre skjebner for barn i denne verden enn sponsede innlegg.

Endelig kommuniserer vi!

Reklame | Fuelbox

Innlegget er skrevet i samarbeid med FUELBOX

At det siste halve året har vært en følelsesmessig  berg og dal bane er ingen hemmelighet.

Det har vært veldig tøft – og det er det til tider fremdeles.

Jeg har aldri før ramlet så mange ganger ned den dystre kjellertrappa som i år. Men jeg har heller aldri følt meg så sterk, så tolerant og så modig som jeg gjør i dag.

Foto: Carpediemfoto.net

At Tom og jeg har hatt en kommunikasjon som ikke har fungert optimalt er helt klart tilfellet.  Jeg har skravlet  – han har lyttet. Trodde jeg. Trodde han.

Det var ikke før vårt samliv , tidligere i år, traff veggen knallhardt at vi forstod at vi trengte hjelp for å komme oss på beina igjen.

Vi begynte i parterapi. Begge ville få det til å fungere, begge ville reparere forholdet.

Og hvor enn klisjé det høres ut, så kom vi alltid tilbake til vår akilleshæl: Kommunikasjon.

Slik har jeg følt meg under hver diskusjon med Tom. Hvorfor kunne han ikke bare HØRE etter????

Ja ,hvorfor kunne ikke Tom bare høre etter?  Hvorfor kunne han ikke bare forstå??

Helt ærlig så lyttet han etter beste evne, men med min kroniske munndiaré forstår jeg at det er vanskelig å få med seg alt. Det er faktisk ikke mulig.

Det forsvarer absolutt ingenting. Når et utroskap treffer et parforhold, er det ingen annens feil enn den som har vært utro. Men likevel så forklarer det så utrolig mye!!

For kommunikasjon er ALT! Tom satt på masse følelser han har aldri ga uttrykk for og jeg trengte sårt en å prate MED, ikke TIL.

At parterapien hjalp er det heller ingen tvil om. Den hjalp til de grader!! Men hva skjer så? Etterpå?

Klarer man å bruke verktøyene man har blitt lært og tildelt i det dagligdagse livet? Klarer man seg plutselig på egenhånd  – eller er man nødt til å ha en parterapaut som holder deg i hånden livet ut ?

 

 

Per dags dato går vi ikke lenger i parterapi. Det har hjulpet stort og vi føler vi klarer oss relativt bra på egenhånd. Men å forbedre kommunikasjonen i et parforhold er ikke gjort over natta.  Det krever en iherdig innsats fra begge parter. Hos oss har Tom måtte bli flinkere til å åpne seg og jeg bli flinkere til å lytte.

Når jeg da for noen uker siden ble introdusert for Fuelbox , ble entusiasmen fort stor. Jeg ante ikke hva det var, men etter noen raske tastetrykk skjønte jeg at dette måtte vi ha.  Fuelbox er nemlig gode samtaler på boks.  Det finnes tre forskjellige bokser. Familie, par og venner. Alle boksene inneholder kort i forskjellige kategorier. 

Typiske spørsmål kan være: ” Hva mener du er min sterkeste side som forelder?”

Jeg stiller altså spørsmålet til Tom – han svarer og man kan følge opp med oppfølgingspørsmål for skape mer fylde i samtalen.  Slik bytter man på og man sitter faktisk og har en utrolig fin, morsom og kjærlig samtale med sin partner.

Men sånn helt seriøst kan jeg ikke huske sist Tom og jeg hadde gode samtaler alene med tente lys og et glass vin! Fuelboxen har virkelig bidratt til å bedre kommunikasjonen vår og vi ser hverandre på en helt annen måte. Tom får snakket om temaer han kanskje synes er vanskelig, men som nå ikke blir så flaut fordi det er kortene han trekker som bestemmer hva han skal prate om – og jeg får bekreftelsen jeg trenger fra Tom uten at det starter med mas og krangel.

Tenk at en så liten boks kan bringe så mye smil, latter og kjærlighet.

Fuelbox er derfor ikke bare den gode samtalen på boks, den er en boks full av kjærlighet, humor og omtanke.

Med rabattkode “iselin ” Får dere 100 kroner avslag på www.fuelbox.no

Dette er en julegave jeg anbefaler på det sterkeste.

God jul, god samtale og god klem fra Iselin <3

 

 

Senk skuldrene, dropp julekalenderen.

Julen nærmer seg med stormskritt. Hyllene i butikkene er for lengst fylt med røde nisser og pepperkaker. I det fjerne høres små klingende bjeller, lukten av julerøkelse og klementiner fyller stuerommene.  Julevasken skal snart gjennomføres. Vinduer skal pusses, tepper bankes, kaker bakes og pakker kjøpes. Putt 24 kalendergaver ganger antall barn man har på toppen, så har du definisjonen på en avslappet jul. Eller?

Fra julen jeg faktisk brukte halve livet på å kjøpe -og pakke inn pakkekalender. Foto: Alessandra Langum

Jeg tipper tusenvis av småstressa mammaer allerede  har sittet oppe etter leggetid og pakket ned julekalendere. Kanskje til ett barn, kanskje til fem? Jeg er ikke én av dem, og vil slå et slag for å stå over den store pakkekalenderen i år.

Noen gjør kalenderen enkel, andre mer avansert. Uansett skal det gjerne pyntes og limes, brettes og pakkes. Tall i gull og sløyfer i sølv. Kongler og granbar, snøfnugg og glitter.

Christmas gifts in a row
Licensed from: gemenacom / yayimages.com

 

For de fleste varierer innholdet. Fra fancy, men totalt ubrukelige viskelær og tusjer barna allerede har nok av, til praktiske ting som sokker, vanter og luer. Vi narrer oss selv med at dette gjerne er noe vi hadde kjøpt til barna uansett. Og et vottepar til kr 79,95 fra Lindex har vel aldri tømt en lommebok? Men hva når et vottepar blir til tre, og det fortsatt er 21 luker igjen å fylle. Da bør det ikke være kontroversielt å si at at tiden og pengene vi bruker på julekalendere til barna våre egentlig er ganske forkastelig! Jeg registrerer dessuten at  mange får finere og dyrere gaver i kalenderen enn det jeg fikk på selveste julaften som liten.

Dagens barn bader i gaver. Og kalenderpresset gjør at adventstiden fylles til randen med bortskjemte unger som før eller siden blir skuffet over at innholdet i glitterkonglepapiret ikke tilsvarer forventingene.  Og skal du som forelder levere sakene, så er det jo klart at du må slå på stortromma når selveste julenissen kommer! Dermed er det bare å trumfe alle de 24 gavene du allerede har gitt. 

Julen blir dyrere og dyrere og barna blir mer og mer kravstore.  

Vi ordner og styrer, stresser og kjøper. Pengene flyr og kalenderne pakkes.

Mens jeg skriver dette hører jeg juleenglene nynne i det fjerne. Yndige og  fløyelsmyke stemmer som stille visker at vi må slutte med dette materialistiske jaget i  julen. Slutte å gi barna våre dyre gaver i pakkekalenderen. Jeg er enig. Men juleenglene har også vært inne i mammaforumene og funnet et bedre alternativ, i tostemt kor synger de: Gi barna opplevelser.

«Hver luke og hver pakke bør heller inneholde et hint om hva dere skal gjøre sammen. Som foreldre og barn. Det kan være å gå på ski, skøyter, ta en tur på kino, bake julekaker, gå i teater, lage julekort eller lese et juleeventyr. For det er faktisk dét julen handler om!»

Dette har jeg hørt flere snakke om, og tanken er fin den. Men virkelig? Tjuefire dager med fullt opplegg og planer man er bundet til? Skal dette liksom fjerne presset fra foreldres skuldre om å levere julekalender på høyt nivå?  Og hva hvis ting ikke går som planlagt ? Da har vi jo skapt forventinger som ikke blir innfridd!

Nei, jeg henter hagla og plaffer ned mitt indre englekor så fjærene fyker. Det blir ikke opplevelseskalender heller.

 Aking, baking, julefilm, verksted og kos – det hører selvfølgelig julen med – og det vil de fleste hjem gjøre uansett , men at det skal settes opp i et system som skal følges ? blir for meg en stressfaktor jeg ikke orker å utsette meg selv for.

 

 For helt til slutt: Er det ikke på tide at vi mødre slutter med dette jaget?  Slutter å skape forventinger ovenfor oss selv, for andre mødre og ikke minst barna våre?  

Julen er jo slik en magisk tid! Og den vil fortsatt være det ? selv  uten dyre pakkekalendere og aktivitetsplaner satt i system

 

“Barn har ingenting på en blogg å gjøre!”

Hei.

Kom over denne ( Barn har ingenting på en blogg å gjøre! ) på bloggen til Martine Halvorsen.

Er ikke så relevant til denne saken.

Hva tenker du om dette?   

 

For å være helt ærlig så tenker jeg faktisk ikke så mye over den teksten. 

Jeg respekterer andres syn på ting og mammaen til Martine har rett i veldig mange punkter, samtidig tenker jeg at det ikke er til å legge under en stol at vi som samfunn har trådd inn i en ny tid.  Vi deler mer enn noensinne og jeg tenker at vi bør la folk få gjøre det de selv mener er greit.  Jeg tror aldri vi som samfunn vil slutte å dele noenting som helst på bakgrunn av enkeltmenneskets meninger.  Jeg respektere mennesker i begge endene av skalaen, de som synes det er forkastelig og de som synes det er helt greit. 

Jeg har også fått med meg Morten Hegseth sin slakt av kjendiskvinner som fyller hver krok av sine sosiale medier med babyspons. Og jeg er så enig , så enig. Ikke fordi jeg bryr meg noe nevneverdig om det. Hvem hadde vel ikke sagt ja til å få en “gratis” vogn eller turtøy ?  Spesielt til barna  – for det koster å ha barn!! Men det er nettopp her jeg synes det blir litt for mye. For bloggere og personligheter på instagram er ofte med på å skape et totalt urealistisk bilde av hvordan det er å være forelder. Det er ikke vanlig å ha barnerom seende ut som en shoot fra et interiørblad. Barna behøver ikke allsakens duppeditter og dyre merker for å ha det godt.  Foreldre -og mødre spesielt- føler ofte et stort press på å ha alt klart og perfekt til fødsel, det perfekte hjem og de  nydelige barna i perfekte klær. 

Helt ærlig orker jeg ikke selv å kle opp barna mine som delikate ambassadører for barneklær. Det er kun en runde rundt matbordetet det, så har ketchupen satt flekker, makrellen er gnidd utover og kaviaren har satt lukta.  Samtidig setter jeg pris på alle gode tips som dukker opp på sosiale medier angående tøy som er bra og som jeg som mamma har bruk for til mine små.  Men det er også en tankevekker at kjente profiler som deler bilder av barna i en annen setting – for eksempel med arvetøy fra storebror, strikkejakke fra bestemor eller nydelige bilder i fjelleheimen.-  ikke får samme kritikk. Hvorfor ikke det ? Hva er liksom egentlig problemet her ? Er det det faktum at barna blir avbildet i sponsede innlegg eller er det bildedeling av barn generelt? 

 

Jeg tenker at vi som foreldre alltid vil gjøre det vi mener er best for barna våre, uansett.  Men det vil kanskje komme til et punkt hvor vi alle mulig innser at det vi gjorde den gang ikke var det lureste. Det kan være oppdragelse, levemåte, mat, kultur – you name it.  Det er veldig riktig av Morten Hegseth og sette problemstillingen frem i dagens lys, men jeg tenker også at vi må respektere at vi alle ser annerledes på ting.  Det finnes de ekstreme i begge ender av skalaen, jeg er litt mer for den gylne middelvei. 

Iselin <3

Når barna spør om sex.

Fredag var  tydeligvis den store spørredagen, nysgjerrigheten til seksåringen knitret i luften.

“Hvordan klarte du og pappa å lage TO barn??” 

“Måtte dere sexe to ganger?”

“Var det tiss mot tiss?”

“Må pappaen putte sin tiss inni mammaen sin tiss?” 

Spørsmålene var mange , nysgjerrigheten stor. Og dette FØR vi hadde rukket å kle på oss. 

Jeg kunne valgt å utsette svarene. Si at dette tar vi en annen gang . Når vi har tid , når vi ikke skal rekke skole, jobb og barnehage.

Men dette VAR jo tiden!!  Min datter var nysgjerrig der og da og ingenting føltes mer naturlig enn å svare ærlig og forklarende i nøyaktig dette øyeblikket.  Det var faktisk en veldig fin stund. For mens vi stod der og fant frem klær og kledde på oss, spurte hun nysgjerrig som om det var det mest naturlige samtaleemnet å prate om , og jeg  – jeg svarte rolig og ærlig nettopp fordi det er et naturlig samtaleemne.  Noen ganger måtte vi ta en pasue i påkledningen slik at vi begge var sikre på at hun virkelig hadde forstått svarene. Det var en fin prat. 

Her i huset prater vi åpent og ærlig om det meste. Foto: Alessandra Langum.

Jeg snakket så om denne fine praten med følgerne mine på snapchat. Hvor viktig jeg synes det er at man har en åpen og ærlig dialog rundt nettopp disse temaene og at jeg alltid tar mine barns spørsmål på høyeste alvor. 

Til min store overraskelse fikk jeg “tyn” av to mødre som mente jeg var på bærtur.  At folk er uenige i saker og ting – det er jeg inneforstått med, ei ble jeg heller såret eller lei meg, men at vi i år 2018 fortsatt har forestillinger om at slike temaer ikke hører hjemme i en samtale mellom foreldre og barn, sjokkerer meg! At den ene vedkommende hevder at hun har spisskompetanse innenfor psykisk helse sjokkerer meg enda mer. 

Sinnene ble satt i kok da jeg på spørsmål fra Ingelin svarte ærlig om det var vondt/godt å få tissen til pappa inni tissen til mamma.  

For å svare ja på at det kun skal være godt – når to voksne mennesker som er kjærester og glad i hverandre sexer – var ifølge kritikerne helt på jordet. 

Slikt trenger ikke et barn å vite!!

Virkelig?? Så når min datter på seks år spør om det er godt eller vondt å “sexe” så skal jeg la være å svare? Den praten tar vi en annen gang? 

La meg forklare hvorfor jeg er riv ruskende uenig!!!

Er vi virkelig så konservative og lite opplyste i 2018?? Foto: Alessandra Langum.

 

Som barn fikler man ofte med med seg selv nedentil. Noen mer enn andre. Noen er ekstremt nysgjerrige og undersøker og stiller spørsmål, andre ikke. Jeg har fortalt min seksåring at det er fint at hun er nysgjerrig og at hun skal få lov til å se og utforske så mye hun vil, men ikke når vi alle er tilstede. Dette kan hun gjøre inne på badet eller inne på rommet sitt.  I tillegg må hun ikke stikke ting i skjeden, som q-tips og diverse – det kan nemlig gjør vondt. 

Når hun da i etterkant – og logisk nok – undrer seg over hvorvidt det er vondt eller ikke når pappa stikker tissen sin inn i mammaen sin tiss – så svarer jeg selvfølgelig ærlig.  Hun skal ikke gå rundt og aldri få svar på om sex gjør vondt eller ikke. Sex skal aldri gjøre vondt! Sex skal bare være godt! Så lenge man er to voksne som er kjærester og glad i hverandre og så lenge begge voksne vil – så er sex bare fint – ikke vondt.  Hvis noen gjør deg vondt er det ikke bra! 

Mine døtre skal være trygge på seg selv og kroppen sin og sette tydelige grenser. De skal vite hva som er rett og hva som er galt. Åpen dialog rundt kropp og sex er også ekstremt forebyggende mot seksuelle overgrep. En Seksualforbryter vil ikke våge seg på barn som er opplyste og som vet hva som er rett og galt. 

 

Jeg får full støtte av balnt annet familieterapaut og sexolog Thomas Johannessen Winther .  I et intervju med ukebladet “Familieliv” sier han følgende :

“Dette er et tema som ikke kan tas opp nok. Jeg mener man gjerne kan begynne å snakke med barn om seksualitet fra tre-fireårsalder. De trenger ingen inngående kunnskap om dette når de er så små, men å lære dem om grenser, og å sette ord på kroppen sin, er kanskje den beste forebyggingen mot seksuelle overgrep”

Han forteller så hvorfor dette er så viktig :

“Fortell barna at de er sjef over sin egen kropp. Barn tror at voksne bestemmer, og det er derfor viktig at de forstår at de kan sette grenser. Barnet vil føle seg tryggere hvis de vet at de kan snakke åpent om disse tingene, selv om noen foreldre synes det er fryktelig ubehagelig.”

Og med dette nevnt, avslutter jeg innlegget med skjermdumper fra ovennevnte artikkel: Vi kan aldri snakke nok om dette med barna våre!! 

skjermdump fra VG’s artikkel
skjermdump fra VG
Skjermdump fra VG

 

 

Mammapolitiet

Jeg trodde jeg var klar over hva det var jeg fryktet mest når det kom til barna mine.

At noe vondt skal skje dem, sykdom, kriminelle handlinger, å miste dem, døden. 

Idet jeg ble gravid la skipet med bekymringer til kai i hodet mitt.

I takt med min voksende mage – ble også bekymringene flere.

Herregud – hva er det jeg har begitt meg ut på?

Vi har skaffet oss bekymringer for livet!

Foto: Alessandra Langum

Men det var én ting jeg ikke tenkte på. 

Som aldri falt meg inn!

En bekymring jeg aldri trodde jeg skulle behøve å frykte.

Mammapolitiet!

angry woman
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Man vet ikke hva mammapolitiet er før du selv har støtt på -eller blitt et offer for det. 

Mammapolitiet finnes i alle former og fasonger.  Noen er yndige og søte. Andre er direkte og brutale. Noen er fornuftige og velformulerte – andre frekke og sårende. Noen mener godt – andre tenker rett og slett ikke. Men uansett hvor forskjellige de er – så har de alle én ting til felles. En ting du som offer aldri klarer å vri deg unna: De har rett – du tar feil! 

Angry woman pointing finger
Licensed from: phovoir / yayimages.com

 

Mammapolitiet er bedrevitere pakket inn i fløyelsmyke stemmer  – som pent ber barna oppføre seg.  

Mammapolitiet er mødre som aldri gjør feil og som helt klart vet DITT barns beste.

Mammapolitiet er vampyrer som glitrer i solen men hugger tenner i nattemørket.

Mammapolitet følger med på hver minste bevegelse du gjør, hvert eneste bilde du deler og hver eneste mening du ytrer. 

Mammapolitet gjemmer seg bak frasen om at de bare vil hjelpe  – de må bare få frem hvor perfekte de er – og hvilken dårlig mor du er – først.

Mammapolitet skal man ikke bry seg om  – med de klarer likevel å gi deg en klump i magen. 

De kan komme med små stikk eller lange avhandlinger. De suger energien ut av deg, gleden, motet og selvtilliten.

 

I sommer er jeg blitt gjort oppmerksom på flere tilfeller hvor familier er blitt kontaktet av barnevernet grunnet meldinger om omsorgssvikt. Mødrene som har fortalt meg sine historier er sønderknust. 

Meldingene er basert på bilder som er blitt delt på sosiale medier. Foreldre som tar seg et glass vin etter barna er lagt  – som tar seg en øl til grillmaten eller lar barna være lengre våken i ferien.  Barnevernet er nødt til å agere, de gjør jobben sin og følger opp. Dyrebar tid og ressurser som burde vært satt av til barn som virkelig trenger det – blir brukt på synsing og løgner fra mammapolitiet. 

En familie i oppløsning fordi noen der ute mener du ikke er en god nok forelder! 

 

Selvfølgelig skal man si ifra dersom man mistenker omsorgssvikt, men å basere bekymringene sine på hva man får av informasjon via sosiale medier er intet annet enn velsig skummelt!

Jeg har latt barna mine være lengre våken hele ferien og de har fått is hver dag.  De har fått gå nakne på stranda og jeg har drukket et glass vin i solnedgangen.  Jeg er ingen dårlig mor ! 

Å høre de knusende historiene til disse foreldrene gjør meg opprørt og trist.  Familier som gir barna hele verden – faller i grus. Familier som bare lever normale liv går i oppløsning. Tårer, redsel , hjelpesløs og motløs. 

Hva får disse kvinnene til å tildele seg selv tittelen “årets mamma”? 

Hvem er de ? Hvem er dere?  

En familie rakner totalt, men mammapolitiet , de smiler bredt. De ville jo bare hjelpe.

 

Det perfekte liv

Livet er ikke som alle bilder man ser på instagram, blogger, facebook og filmer.

Rene hvite linjer og rene pene klær. Nydelige rom i lekre farger. Vakre mennesker som spiser sunn mat eller får en dounut til å se ut som et kunstverk! Perfekte bilder med perfekte filtre. Det er en fryd for øyet og det estetiske i oss hyler av glede. Samtidig vrir det seg litt i magen – for slik har jo ikke vi det. Vi drømmer oss bort i dyr mote – kropsshysteri, perfekte barnerom og  vakkert interiør. Tenk om bare vi også kunne hatt det slik!

Ingelin sitt rom er ene og alene et resultat av instagram – ser det slik ut i virkeligheten? Langt derifra.

Vi vet at vi ikke skal la oss påvirke – at alt dette kun er et overfaldisk ytre.  Vi elsker det vi ser og hater at vi ikke har det likedan. Sosiale medier har en enorm makt over oss.

Men livet er ikke et oppstilt bilde med perfekt vinkel, lys og harmoni.  Livet er nå ! Det er stressende , kaotisk og frustrerende. Det er vakkert, herlig og menneskelig!

Foto: www.carpediemfoto.net

 

Camping er for harryfolk!

Hobby 650, Ventura fortelt,  platting, solcellebelysning på platting, grillmat, is, lyden av barn som leker, dusj og do på felles anlegg.  Dusje i sandaler, slitne sandaler. Fottøy ellers er croks. Alltid croks!

Det kan ikke skjules lengre. Vi har gått hardt inn i denne nye tilværelsen som campere med fast plass.

For jada ? vi har ordna oss fast plass. Bygd platting og rekkverk på få dager. Planta planter og hengt opp lyspærer på batteri i buskene. Vi har handlet inn sofa og kjøleskap til forteltet . Vi har satt opp lamper og pyntet med levende lys.

Det er brutalt. Det begynner å bli som en liten hytte, bortsett fra at vi for all del IKKE er hytteeiere.  En slik tittel kan vi ikke skryte på oss.

Nei hytteeiere ? de er i en helt annen liga. De troner på toppen av hiarkiet!

Vi campingvogneiere , vi er nederst på rangstigen vi.

Vi er for kravstore til å kun campe i telt, men for “fattige” til å investere i hytte.

Likevel er folk som ferierer i telt – over oss på rangstigen ? for de later ikke som de er noe de ikke er. Å sove i telt er en opplevelse ? campingvogn er bare harry.

Hiarkiet innad en campingplass er dog like klar som en skyfrihimmel!

Kongen av campingplassen har en moderne og fresh campingvogn av nyere modell. Fortelt er for «nybegynnere» ? her er det spikertelt som gjelder. Plattingen ruver og er som regel finere enn plattingen man selv har hjemme og bogner av friske blomster, lykter, pent utemøblement, steiner og til og med fontener!! De har det så sykt koselig!

Men alt kommer også an på hvilke campingplass du har bopel på. Det finnes de store dyre plassene hvor den ene kongen ruver over den andre ? hvor alt er på stell og årsleia for en plass er skyhøy. Hit kommer de tyske pensjonistene i bobiler i millionklassen og de som har plass til en liten minicooper inni campingvogna!

 Også har du en sånn plass som vi bor på ? som er billigere i året, ting er litt slitent og folka deretter. Såpass selvinnsikt må man ha ? Det er ikke på denne plassen piqueskjortene flagrer og Larph Lauren genserne er knytt rundt skuldrene. Men herremin for en jovial og hyggelig stemning det er her.

Nå er jo vi relativt nyinnflytta ? så vi får nok høre ett og annet om ett og annet menneske før eller siden ? for såpass skal det være. Det er ikke en ordentlig campingplass uten de orginale karakterene. Både de som lager hygge og de som lager kvalme. De skal være med, det er jo de som lager liv i ferien. De finnes overalt! På campingplassen, i nabolaget, hyttegrenda eller i havna.

I mellomtiden nyter vi hvert eneste sekund i ferien, med unger som leker fritt, hvor presset om den «perfekte» ferie er pakket langt under senga og hvor skuldrene er sunket i takt med beina som er plantet godt på jorda.

Dronninga av campingplassen koser seg på ny platting

 

Også er vi så harry som bare campingvogneiere med fast bopel på en middelmådig plass kan være ? og vi elsker det!!!!     

                         

 

 

 

Prisen på ferien bestemmer ikke om den blir bra.

Sommer.

Ferie.

Sommerferie!

Ordene varmer mer enn en strålende sol på skyfrihimmel.

Endelig er ferien her!

Endelig kan vi pustet lettet ut. Legge arbeid til side og nyte late dager sammen med familie.

Ferie skal være tiden for avkobling. La hodet hvile. Legge alt av hverdagsstress og tidspress på hylla og bare nyte nuet!

Puste fritt og leve her og nå!

yoga
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

 

Les også: Bør barna være nakne på stranden?

                 La barna være nakne på stranden!

                 Vi seksualiserer barna ved å la dem gå i bikini laget for voksne kvinner

          

Men først –

Først skal vi bare ordne passene til oss selv og barna – er man lur gjør man dette i god tid før ferien . Slik behøver du kanskje kun å ta en halv dag fri fra jobben –  om du er heldig!

Så må du rydde og vaske hele huset. For ingenting er værre enn å komme hjem til kaotiske tilstander og rot etter flere dager på ferie. Hvem har vel tid til storrengjøring i en ellers hektisk hverdag? Nei – det må rett og slett en fellesferie til – for å komme i mål.

Deretter skal du enten banne over at noe av feriepengene går til å betale restskatt  – eller juble over skatt til gode – slik at du faktisk har råd til ferien du har tenkt å bestille.

For en skikkelig ferietur må man jo ha – om man en ordentlig ferie skal ha.

Vi leiter nettet opp og vi leiter nettet ned. Hvor er det best vær? Hvor er det morsomt for barna? Hvor er det finest og hvor er det billigst?

Vi googler, vi mailer, vi surfer og vi ringer – og midt oppi dette altsoppslukende nettet, ramler vi innom bilder på sosiale medier av lykkelige familier i nydelige omgivelser.  Kritthvite strender, grønne laguner, rene bassenger og sommerbrune skuldre i hvite luftige kjoler. Maten ser fabelaktig ut, drinkene enda bedre. Noen ser ut til å ha funnet det beste hotellet i verdens fineste ferieparadis, andre er på toppturer, med spreke ben og kritthvite smil. Barna ser lykkelig ut, foreldrene stråler  – alle hjerter gleder seg og vi andre – vi kjenner pulsen stige og stressnivået øke.

Faen! Vi må ordne en feire. Vi må ordne en ferie nå!!

Young happy family on tropical vacation with word LOVE
Licensed from: travnikovstudio / yayimages.com

Vi stresser over å ikke ha planlagt noe, og vi planlegger i det uendelige. Dag fire i eget hjem i ferien er et faktum.

Flere lykkelige familier på nett. Flere stresshormoner dannes.

Her hjemme er det tropesommer flere steder i landet. Barna koser seg i plaskebassenget fra matbutikken og spiser is i skyggen. De sover lange napper i støyen av viften på rommet og ler høylydt når de springer gjennom vannsprederen. De nyter fri fra skole og barnehage og samværet med mamma og pappa dagen lang. De lever i nuet og nyter livet. Og vi- vi foreldre -vi stresser. Stresser over at vi ikke gir barna våre den ferien vi ønsker å gi dem. . .

Stressed Businessman
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Men hvorfor gjør vi egentlig dette ? Hva er vel egentlig fasiten på den perfekte ferie?

Er vi nødt til å betale dyre dommer og reise mange timer for å kunne gi barna våres minner for livet?

Min konklusjon er nei!

I år har vi lagt alt av planer på hylla. Vi har ikke bestilt en eneste tur, vi har ikke kjøpt en eneste billett eller lovet barna gull og grønne skoger. Det vi derimot har gjort er å være lengre våken. Spilt spill på kveldene og spist mer is enn vanlig. Vi har sovet lenge på morningene og spist seine frokoster sammen. Vi har hatt late dager i egen hage og piknikker på stranden. Vi har til og med sett på film inne mens solen har varmet ute.

Vi er ikke på noe flott hotell med hvite strender og palmesus. Vi er ikke på en stor hvit hytte ved sjøen, med brygge og saltvann i håret. Vi er ikke i en myldrende storby eller på en stille fjelltopp  , men vi er MED hverandre.

Vi er ikke PÅ ferie, men vi HAR likefult.

Foto: www.carpediemfoto.net

Opplevelser med barna behøver ikke koste en formue – det behøver faktisk ikke koste noenting – Det viktigste er at vi er med barna her og nå – i nuet , nå som vi faktisk har mer tid. Det å vise entusiasme og glede over de små ting, både har -og gir mer verdi – ferie eller ei.  Vi som voksne må lære oss å sette pris på det vi faktisk har og slutte å måle oss med andre. Minner for livet har ingen prislapp. Minner for livet kan skapes hvor som helst –  enten det er en flytur unna i et eksotisk land eller hjemme på terrassen med hjemmelaget saftis.