16.01-2017 – Min fødselshistorie <3

Så sitter jeg her,

Med bleie større enn et badehåndklede,

i en nettingtruse fra sykehuset.

Med sprengte bryster store som fjell

og en sår tiss som svir hver kveld.

 

Jeg er øm i hele kroppen – spesielt mellom skulderbladene – bak i ryggen liksom. Det gjør noen ganger vondt å ta dype åndedrag.

Jeg er øm i hele tissen og det er ubehagelig der nede når jeg hoster. Jeg blør enda og det svir litt når jeg er på do.

Puppene pulserer! Jeg har brystspreng herfra til månen – men håper det gir seg etter noen dager. 

Jeg er sliten og stolt – men utrolig nok ikke trøtt – jeg svever fortsatt på en rosa sky av lykke og adrenalin. 

 

Ved siden av meg ligger verdens vakreste skapning. Hun puster tungt. Sover tungt. Jeg kan sitte slik å se på henne i flere timer. Hun er perfekt! Prikk lik storesøster da hun var nyfødt – bare i en litt lysere versjon. Tenk at hun er min – at hun er vår – at vi har skapt henne!! 

Det er så ubeskrivelig deilig, så uendelig rart å se henne ligge der. Hun – som for noen dager siden lå og sparket i magen min. Nå er hun her – endelig – i armene våre – Lille Iben <3. 

 

Lørdag 14.01-17 – Vannet går

Rundt kl 10.00 på morningen går slimproppen – det er ingen tvil. Jeg vet dog at dette både kan skje 1 dag før fødsel og en 1 uke før fødsel – jeg slapper derfor helt av og belager meg på å vente lenge – Ingelin blir lagt på kvelden og Tom drar avgårde i bursdag. Han kjører selvfølgelig og er parat når som helst – om det skulle skje noe. 

Kl 2100 samme kveld sender jeg melding til Tom – “jeg tror vannet går” . Tom spør om han skal komme hjem med én gang. Jeg sier at han kan vente. Det er ingen tegn til rier og vannet fosser ikke akkurat ut – det siver liksom ut litt etter litt. Tom kommer likevel tidlig hjem. Ingen tegn til rier – vi legger oss.

Søndag 15.01-17 – Jeg kontakter føden

Jeg våkner tidlig denne morgenen. Kjenner at bindet er vått. Jeg går ned på badet. Fortsatt ingen tegn til rier ( jeg som liksom har hatt maserier i en måned! Og nå var det plutselig helt stille? ) . Jeg ringer føden på Drammen sykehus – sier jeg mistenker vannavgang og at det startet i går kveld. De ber meg komme . Ingen stress. Vekke Ingelin, dusje – spise frokost – ringe svigermor.

Svigermor kommer – Vi lar fødebagen stå – jeg skal jo bare sjekke vannavgang og i og med at riene er fraværende tar jeg det med knusende ro. På sykehuset blir det konstantert at vannet har gått – eller holder på å gå. Skjer det ikke noe innen dagen – må vi tilbake på kvelden og sette igang fødsel. Jeg nikker og gleder meg – akkurat slik var det med Ingelin også 🙂

Vi drar hjem – slapper av med Ingelin, spiser mat og koser oss. Jeg legger meg nedpå og klarer å sove 2-3 timer. Magisk! Lurt å få samlet kreftene til natten. Riene er fortsatt fjerne. Jeg venter og venter. Ingelin blir levert hos svigers. Hun er spent. Jeg er spent. Ingen rier. Klokka blir 20.00 – Jeg begynner å gjøre meg klar til avreise om ikke lenge. Ingen rier – jeg er skuffa. Jeg skjønner at jeg mest sannsynlig må settes i gang. 

Klokken 20.30 drar vi til sykehuset. Tom stopper og kjøper en burger på veien – ingen rier – vi tar det med knakende ro. Spiller høy musikk i bilen og er gira. 

På sykehuset får jeg beskjed om at de skal sette inn en ballong. En Ballong oppi tissen som skal fylles med væske – denne skal irritere og jobbe med livmoren – sette igang prosessen. Jeg har på dette tidspunktet kun 1-2 cm åpning – så dette kan ta laaaang tid. Ballongen skal inn og ramle ut av seg selv ved rundt 3-4 cm åpning. Går det fortsatt tregt etter dette måtte det bli modningspiller. Vi ble fortalt at det slett ikke var sikkert det ble noe barn i natt. Kanskje ikke før neste!!! Lufta gikk ut av meg – jeg var jo så klar nå!

Jeg blir satt i gynekologstolen – legen stikker hånda inn og romsterer noe voldsomt. Jeg brøler! Det gjør så satans vondt! Mormunnen er ikke moden eller langt nok ned og jeg har ikke stor åpning . Legen tar tak i livmoren (???) og drar den nedover – jeg brøler igjen. Brutal start. Det gjør så vondt at jeg begynner å grine. Ballongen blir omsider satt inn. Nå er det bare å vente. Vi tusler inn på rommet vårt. Det er en seng til meg og en stol til Tom. 

Tom får beskjed om at han kan dra hjem. Få seg en god nattesøvn og komme tilbake dagen etter – dette kan ta tid! Jeg er hele tiden i dialog med Eva Rose – fotografen som skal ta bilder under fødselen – vi blir enige om at hun kan vente med å komme. For her skjer det mest sannsynelig ikke noe før neste dag. 

Vi skrur på TVen. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg – men jeg så liksom for meg at jeg skulle klare å sove hele natten gjennom å våkne dagen etter med rier og full pakke. Vel – det ble ikke sånn. Riene startet med én gang. Og det var ikke svake små rier – de var kraftige og vonde! De ble værre og værre og smertene intense. Men ballongen hadde fortsatt ikke ramlet ut – så jeg bet tenna sammen. Har jeg virkelig så vondt nå?? Jeg er jo ikke engang 4 cm!!!

Jeg følte meg pysete – jeg kan ikke begynne å miste motet nå!!?? Ballongen har jo ikke detti ut – jeg er jo ikke halvveis engang!! Smertene ble uutholdelige – timene gikk – jeg fikk svettetokter og ble kvalm – begynte å kaste opp under riene. Tom sa ifra til jordmor – hun spurte om ballongen var ramlet ut – han svarte nei – nei da er det nok en stund igjen fikk han til svar. 

Jeg var sliten – kvalm og svett – det gjorde så vondt. Så kom trangen. For hver rie som kom ble jeg bæsjetreng. Det kan jo ikke være pressrier nå tenkte jeg. Den satans ballongen er jo ikke ramlet ut enda! Jeg var på gråten. Det gjorde så vondt – og jeg visste jeg hadde leeeeeenge igjen. Jeg kom meg utrolig nok mange ganger på do gjennom nattestimene – hver gang prøvde jeg å presse ut en bæsj – en promp – hva som helst som ga med dette presset – men det kom bare tiss. Til slutt kom jordmor inn. Hun så jeg var i store smerter og ville sjekke åpning til tross for at ballongen ikke var ute. 

Jeg bønnfalte henne om epidural når vi var kommet såpass langt at det var OK – for nå klarer jeg ikke mer. Hun svarte at det skulle jeg selvsagt få. Hun stikker hånden forsiktig inn idet jeg får en kraftig rie. Jeg stønner og roper at hun må få den hånda ut!! Hun trekker den forsiktig ut – det virker som en evighet. Jeg brøler.

Hun ser forbauset på meg. Du har 8-9 cm åpning! sier hun.

Og ballongen – ja den sitter fast.

Hun prøver å dra den ut – men den rikker seg ikke og det gjør så satans vondt når hun prøver at jeg holder på å svime av.

Legen som satte inn ballongen blir tilkalt – hun skjønner ikke hvorfor den ikke er ramlet ut. De skynder seg med å tømme ballongen for væske og får til slutt dratt den forsiktig ut. Jeg puster ut av lettelse. Den jævla ballongen!!

Jeg har en “vannpose” som ligger foran hodet på Iben. Den må stikkes hull på før jeg kan begynne å presse. De triller meg i hu og hast inn på et føderom. Riene er intenste – jeg har 9-10 cm åpning og jeg vet at epidural ikke kommer til å skje. Jeg blir redd av tanken – men samtidig stolt. Her har jeg trodd at jeg har vært pysete og spydd under riene som ikke engang har klart å gjøre jobben skikkelig. Jeg trodde jo jeg bare hadde 2-3 cm åpning – men så hadde jeg jo 8-9!! Ikke rart jeg hadde vondt!! Forrige gang hadde jeg fått epidural for lengst på dette tidspunktet!!

16.01-17 – Klokken 03.50

Jeg fikk kavet meg opp i fødselsstolen. Riene kom så tett at jeg ikke visste forskjell på bak eller frem. Smertene var så intense og så brutale. Jordmor stikker hull på vannposen og resten av vannet renner ut. Det er mye og det er varmt. Det kjennes ut som jeg tisser på meg. Jordmor skal til å veilede meg gjennom pressriene – men det finnes ikke nok tid. En pressrie kommer så kraftig at jeg brøler fra mitt innerste indre ” Jeg klarer ikke holde igjen!! ” Jordmor skal til å svare at jeg bare skal presse – men da er jeg allerede i gang. Jeg presser som en fødende kvinne og brøler som en mann. Jeg kjenner med en gang at hodet kommer. Jeg er litt i panikk – litt i sjokk – og i et stort smertehelvete. Det tar ikke lang tid før neste pressrie kommer og plutselig er hele babyen ute (!!!!!!) . Jeg skjønner ingenting – jordmor skjønner ingenting – Tom skjønner ihvertfall ikke noe og når legen kommer inn  – ser hun forbauset på det lille nurket som ligger på brystet mitt. 

Iben kom som en rakett  – Jeg følte meg så sykt sterk! Så vanvittig rå. Kroppen min bare gjorde det den måtte gjøre. Urkvinnen i meg bare blusset opp som en intens brann. Jeg fødte uten epidural!! Jeg fødte uten noen  form for smertelindring. Jeg klarte det selvom jeg for lengst hadde mistet motet og troen på meg selv der jeg lå og ventet på at denne jævla ballongen skulle ramle ut. Den bedritne ballongen som satte seg fast. Jeg lå der inne hele natten i full fødsel uten at noen visste hvor langt jeg faktisk hadde kommet. Jeg lå faktisk der inne med pressrier lenge før de visste at jeg var klar til å presse. Hadde ikke denne vannposen vært i veien – hadde jeg sikkert født i do på en av turene mine, hehe.

Men der lå hun – verdens nydeligste baby – på brystet mitt- med verdens herligste skrik. 

Jeg gråt  – sliten – trøtt, utmattet og stolt! 

Stolt av lille jenta mi – stolt av meg selv!!

Jeg er ikke den første kvinnen som føder – Det vet jeg ! Og jeg er ikke den første som føder uten epidural eller noen form smertelindring – langt derifra – men det gjør ikke jobben man gjør mindre verdt fordet. Jeg har båret frem – og født en ny verdensborger – det skal man være stolt av uansett hvor mange som har gjort det før deg. 

Denne fødselen var helt annerledes enn den forrige. Jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Det var så brutalt. Men jeg har født et barn! Mitt barn – vårt barn! Ingelin sin lillesøster! <3

Jeg er så stolt – så utrolig lykkelig –  og ikke minst takknemlig!

Takknemlig for livet <3

Fødselsfotograf Eva Rose hadde jo ikke sjanse til å rekke å være med under denne fødselen. Vi ventet jo på denne ballongen som skulle dette ut. Fantastisk som hun er satte hun seg i bilen og kjørte direkte ned når hun skjønte at jeg var i aktiv fødsel og fikk tatt noen uforglemmelige bilder bare minutter etter fødsel. Tusen takk vakre Eva – for at du er du og ga oss de vakreste minner i sort hvitt <3

 

 

Snørrklyse, slimpropp og sæd.

OK, jeg er litt trist.

Jeg har runda hele Breaking Bad serien på netflix!

Jeg føler meg tom innvendig! Eller – det gjør jeg jo egentlig ikke – jeg har ihvertfall en 3 kilos baby i magen – så jeg føler meg faktisk langt fra tom! Men trist – ja det føler jeg meg. For den serien er helt rå!!!

Nå må jeg finne en ny! Og jeg gruer meg til å bli avhengig nok en gang. Men jeg føler jeg må finne en litt koseligere serie denne gangen – En komedie for eksempel.  Jeg har begynt på Modern Family – jeg elsker den!! Jeg har jo sett mange av episodene før – men det gjør ingenting. 

Jeg vil liksom ikke sitte på kveldene/nettene og se voldelige skytescener og narkotikahandel – ikke når jeg sitter med en liten baby hengende i puppen….

Den hengende puppen – den er der allerede og babyen – lille Iben –  hun kommer nok straks! For i dag gikk slimproppen! Ingen tvil! De som har opplevd det selv – vet hva jeg snakker om!

Den datt ned i trusa som en snørrklyse du ikke klarer å holde inne når du nyser.

Tom ba meg tydelig spare han for detaljene. Han synes det var ekkelt. Jeg ba han gå og gre rævhåra!!

Hvorfor skulle jeg spare han for detaljene?  Han slipper mer luft ut av kroppen sin enn det jeg puster inn i løpet av en hel dag. Han kan snappe meg de rareste bilder fra toalettet og le høylydt. “Guttestreker” er liksom så morsomt det!!! 

Og det å prompe er jo naturlig – men det er ikke morsomt når det skjer hele tiden – når det lukter og man lager et show som om fjerten du slipper er laget av gull og velduftene parfyme.

Så! Jeg tenkte jeg skulle “ta igjen” .For hvorfor er det kun gutta som skal få lov til å være “ekle” og slippe unna med det?  

Jeg tok bilde av proppen og snappet den til Tom idet han var på vei til butikken. Han syntes jeg var en gris. En gris med tre utropstegn bak faktisk!!! Han ble irritert – jeg lo!

Mange mannfolk vil ikke vite eller se slike ting – det er ekkelt! Slimproppen! Proppen som har beskyttet meg og vår lille datter mot infeksjoner under hele svangerskapet. Det mest naturlige i hele verden!! DET er ekkelt for mannfolka det!

Vel – la meg informere om at denne slimproppen ikke ser så vanvttig mye annerledes ut enn sæden deres!

Denne sæden som mange av dere ikke kan skjønne at vi damer ikke slurper i oss i ren nytelse. 

Kall meg gris – kall meg ekkel – kall meg hva du vil – men den dagen Tom tar slimproppen min i munnen sin – skal jeg gjøre det samme for ham!

Og den dagen jeg kan brette rumpeballene i fjeset hans og slippe en lydløs men stinkende smyger uten at han blir sjokkert – DA skal jeg le av fjerteshowet han har hver eneste dag!

Fødselen er rett rundt hjørnet – jeg kjenner det på meg! 

Så nå blir det garantert ingen flere innlegg før verdens vondeste og vakreste reise starter.

Jeg ligger skrævende på sofaen og lader fødekanalen for fult! 
 

Nyt helgen! <3

Klem fra snørrklysa!

og nei, jeg så ikke tannkremspruten på speilet før det lyste opp mot den sorte kjolen min – men jeg gadd hverken vaske- eller redigere det bort , it is what it is .. 

 

 

Ostepop, dobbelthake og ryggflesk <3

OK, helt ærlig så trodde jeg at skulle ha født innen nå. Alt tyder på at det skulle skjedd! Kroppen spyr ut signaler hver eneste dag – men fødselen ser ut til å la vente på seg foreløpig. Det er i dag 10 dager til termin! Ingelin kom som tidligere nevnt 16 dager før – så dette er overtid for meg!

Jeg har psyket meg opp til at jeg kan gå over termin også – men jeg håper ihvertfall ikke det skal gå så innmari lang tid.

Nå er jeg så stor og tung at jeg ikke orker å bøye meg ned og gjøre noen ting. Det jeg mister på bakken – blir liggende der til Tom kommer hjem for å si det sånn! 

Ingelin er verdens søteste og mest tålmodige 4-åring om dagen. Hun har dager hvor sjalusien over en liten søster tar overhånd – men i det siste er hun kun helt i ekstase over at Iben snart skal komme. 

Foto: Alessandra Langum

 

Hun gratulerer meg med dagen – siden det ikke er lenge til det skjer. Hjelper til med forberedelser – smører magen og hjelper meg med å plukke opp ting. Vi har rolige stunder på kveldene og når vi dusjer lager hun sin egen skrubb av kremer og oljer i en krukke som hun smører på magen og vasker bort med klut <3 Hun er så kosete og go’ og er helt på tuppa over at hun snart skal få møte lillesøsteren sin <3

Foto: Alessandra Langum

Sånn sett er det utrolig deilig og hyggelig med litt alderforskjell mellom barna. Jeg skulle gjerne hatt de tettere, men vi kunne jo ikke det midt i oppussing og kaos. Nå er jeg derimot veldig glad for at det nettopp er denne aldersforskjellen. Nå som jeg både er tung, forkjøla, sliten og trøtt er det fantastisk deilig med et barn som klarer seg selv. Som klarer å gå på do selv – tørke seg seg selv- hente ting i kjøleskapet selv – ordne seg drikke selv – leke selv og nesten kle på seg alt selv 🙂 I tillegg er hun til stor hjelp hjemme nå. Hun rydder fint etter seg – etter middag – hjelper til å koste og vaske av bord. Hun er rett og slett veldig selvstendig og rolig <3 Helt til pappa kommer hjem da, da blir det livat! 😀 Akkurat slik det skal være <3

Neste uker starter hun på turn – og hun gleder seg noe helt vanvittig. Dette blir en fin greie som Tom og Ingelin vil gjøre sammen. Far og dattertid liksom. Jeg blir jo litt opptatt fremover – men etterhvert skal jeg selvfølgelig være med å se på jeg også <3 

Ellers strømmer vannet i kroppen om kvelden nå. Tærne ser ut som små ostepop og leggene går i ett med anklene. Jeg har blitt rundere i ansiktet, fått en liten dobbelthake og en sexy porsjon med ryggflesk, <3

Jeg har vært hos Park Lane Frisør og freshet opp farge og fått en skikkelig kur, Så nå er håret ihvertfall fint om ikke annet ;D 

Alt er klart hjemme til lille Iben og nå er det bare å vente. <3

Jeg kommer ikke til å skrive så mye her inne fremover mot fødsel – så for dere som vil følge med litt ekstra på denne reisen – kan følge meg på instagram : iselinguttormsen <3


 

stellebord på damenes bad 🙂

 

Stellebord på babyrom 🙂

 

Vugga som skal inn på vårt soverom når Iben endelig kommer <3

 

Senga til Iben <3

 

 

Over og ut – åreknut! <3 

svett klem fra tjukkebolla 🙂

status høygravid!

Innlegget inneholder spons

 

Det er egentlig ingenting mer nytt fra denne fronten. Jeg tenkte bare å oppdatere dere litt på høygravidstatusen nå som jeg for første gang på over to uker ligger i senga uten maserier og stønning.

Jula er pakket bort, nesten alle julekakene er spist opp og resten kastet. Jeg er i full beredskap! “Bygge rede” syndromet har for alvor meldt sin anmarsj. Ikke har jeg bare handlet som en idiot – jeg spinner rundt som en forvillet ilder og finner nye ting å ta tak i hele tiden.

Jeg er jo egentlig dødsliten. Jeg er så lei denne magen, lei av å ikke kunne bevege meg slik jeg vil. Likevel har jeg de siste dagene hatt et indre driv.

Jeg lengter etter å få treffe lillesøster og se Ingelin sin reaksjon. Lengter etter å ha henne her hos oss – lille lillesøster – føle oss komplette –  som familie <3 Men i går – da det stod på som verst – tenkte jeg ” IKKE NÅ! Jeg har jo ikke fått byttet den ene lampa som ikke fungerer!”

Jeg er liksom i en typ ” ALT skal være på plass før fødsel modus”. Jeg var der at jeg planla at JEG tok med fødebag og div – Tom, han ringer barnevakt og TAR MED DEN LAMPA! IKKE GLEM LAMPA!

Det ble jo ikke fødsel i går – så jeg fikk byttet denne berømte lampa i dag. Hallelujah!! 😀 Jeg fikk handlet inn siste småtterier til stua – til og med en blomst! Jeg dro på fyllinga med et lite søppel-lass og fikk vasket bilen. TIng er nå på stell!

Kveldene har bydd på deilige maserier hver eneste kveld i over to uker  – samt en sår hals som aldri vil gå over.  Jeg har trodd at fødselen har startet hver kveld nå, men så har det gitt seg og jeg sover nesten natten gjennom uten de altfor store plagene/smertene. I dag er det derimot roligere i magen. Murringene ,smertene og maseriene har latt vente på seg. Det er så deilig!!!

Jeg er i dag nøyaktig 38+1 uker på vei. Jeg er altså i 39’ende uke og det var på denne dagen jeg fødte Ingelin – så jeg er klar for at alt kan skje når som helst nå. Jeg var hos jordmor i går og alt ser fint ut. Pulsen er sterk og fin, hun ligger med hodet ned og nesten festet. Slimproppen er gått – modningsriene jobber på – blodtrykket mitt var fint og urinen var fin – og  nå som lampa er på plass – bilen er vasket og fødebagene pakket – kan jeg endelig senke skuldrene og bare vente 🙂


Her er noe av det som ligger pakket og klart i bagen til Iben <3 Lillelam fra topp til tå <3 I råsa – sponset av Lille Skatt i Drammen <3 Når vesla kommer ut skal dere få se resten av herlighetene jeg har fra denne nydelige butikken <3
 

Vogna er også klar og jeg har selvfølgelig gått for min desidert største favoritt: Emmaljunga! Disse vognene er store, romslige og robuste og det er god plass til barnet helt frem til sportsdelen skal benyttes. Forrige gang hadde jeg vognen i kremfarget skinn og hvite jul – en elegant og jålete vogn. Denne gangen har jeg valgt en litt annen modell. Med et splitter nytt understell som tåler litt røffere terreng og en vogn som som generelt ser litt røffere ut. Fargen er Black Lounge – men fremstår heller som en deilig gråfarge og med de brune skinndetaljene bare elsker jeg denne vognen – som jeg har kjøpt hos Gerd.T.Martinsen i Drammen. <3

Ellers går jeg nå bare og tripper – venter på at det skal skje – gruer meg – gleder meg. Gleder og gruer meg til selve fødselen og gleder og gruer meg til hvordan hverdagen med to barn vil bli. Men en ting er i hvert fall sikkert: Vi er klare Iben – Mamma, pappa og storesøster lengter etter å få møte deg <3