16.01-2017 – Min fødselshistorie <3

Så sitter jeg her,

Med bleie større enn et badehåndklede,

i en nettingtruse fra sykehuset.

Med sprengte bryster store som fjell

og en sår tiss som svir hver kveld.

 

Jeg er øm i hele kroppen – spesielt mellom skulderbladene – bak i ryggen liksom. Det gjør noen ganger vondt å ta dype åndedrag.

Jeg er øm i hele tissen og det er ubehagelig der nede når jeg hoster. Jeg blør enda og det svir litt når jeg er på do.

Puppene pulserer! Jeg har brystspreng herfra til månen – men håper det gir seg etter noen dager. 

Jeg er sliten og stolt – men utrolig nok ikke trøtt – jeg svever fortsatt på en rosa sky av lykke og adrenalin. 

 

Ved siden av meg ligger verdens vakreste skapning. Hun puster tungt. Sover tungt. Jeg kan sitte slik å se på henne i flere timer. Hun er perfekt! Prikk lik storesøster da hun var nyfødt – bare i en litt lysere versjon. Tenk at hun er min – at hun er vår – at vi har skapt henne!! 

Det er så ubeskrivelig deilig, så uendelig rart å se henne ligge der. Hun – som for noen dager siden lå og sparket i magen min. Nå er hun her – endelig – i armene våre – Lille Iben <3. 

 

Lørdag 14.01-17 – Vannet går

Rundt kl 10.00 på morningen går slimproppen – det er ingen tvil. Jeg vet dog at dette både kan skje 1 dag før fødsel og en 1 uke før fødsel – jeg slapper derfor helt av og belager meg på å vente lenge – Ingelin blir lagt på kvelden og Tom drar avgårde i bursdag. Han kjører selvfølgelig og er parat når som helst – om det skulle skje noe. 

Kl 2100 samme kveld sender jeg melding til Tom – “jeg tror vannet går” . Tom spør om han skal komme hjem med én gang. Jeg sier at han kan vente. Det er ingen tegn til rier og vannet fosser ikke akkurat ut – det siver liksom ut litt etter litt. Tom kommer likevel tidlig hjem. Ingen tegn til rier – vi legger oss.

Søndag 15.01-17 – Jeg kontakter føden

Jeg våkner tidlig denne morgenen. Kjenner at bindet er vått. Jeg går ned på badet. Fortsatt ingen tegn til rier ( jeg som liksom har hatt maserier i en måned! Og nå var det plutselig helt stille? ) . Jeg ringer føden på Drammen sykehus – sier jeg mistenker vannavgang og at det startet i går kveld. De ber meg komme . Ingen stress. Vekke Ingelin, dusje – spise frokost – ringe svigermor.

Svigermor kommer – Vi lar fødebagen stå – jeg skal jo bare sjekke vannavgang og i og med at riene er fraværende tar jeg det med knusende ro. På sykehuset blir det konstantert at vannet har gått – eller holder på å gå. Skjer det ikke noe innen dagen – må vi tilbake på kvelden og sette igang fødsel. Jeg nikker og gleder meg – akkurat slik var det med Ingelin også 🙂

Vi drar hjem – slapper av med Ingelin, spiser mat og koser oss. Jeg legger meg nedpå og klarer å sove 2-3 timer. Magisk! Lurt å få samlet kreftene til natten. Riene er fortsatt fjerne. Jeg venter og venter. Ingelin blir levert hos svigers. Hun er spent. Jeg er spent. Ingen rier. Klokka blir 20.00 – Jeg begynner å gjøre meg klar til avreise om ikke lenge. Ingen rier – jeg er skuffa. Jeg skjønner at jeg mest sannsynlig må settes i gang. 

Klokken 20.30 drar vi til sykehuset. Tom stopper og kjøper en burger på veien – ingen rier – vi tar det med knakende ro. Spiller høy musikk i bilen og er gira. 

På sykehuset får jeg beskjed om at de skal sette inn en ballong. En Ballong oppi tissen som skal fylles med væske – denne skal irritere og jobbe med livmoren – sette igang prosessen. Jeg har på dette tidspunktet kun 1-2 cm åpning – så dette kan ta laaaang tid. Ballongen skal inn og ramle ut av seg selv ved rundt 3-4 cm åpning. Går det fortsatt tregt etter dette måtte det bli modningspiller. Vi ble fortalt at det slett ikke var sikkert det ble noe barn i natt. Kanskje ikke før neste!!! Lufta gikk ut av meg – jeg var jo så klar nå!

Jeg blir satt i gynekologstolen – legen stikker hånda inn og romsterer noe voldsomt. Jeg brøler! Det gjør så satans vondt! Mormunnen er ikke moden eller langt nok ned og jeg har ikke stor åpning . Legen tar tak i livmoren (???) og drar den nedover – jeg brøler igjen. Brutal start. Det gjør så vondt at jeg begynner å grine. Ballongen blir omsider satt inn. Nå er det bare å vente. Vi tusler inn på rommet vårt. Det er en seng til meg og en stol til Tom. 

Tom får beskjed om at han kan dra hjem. Få seg en god nattesøvn og komme tilbake dagen etter – dette kan ta tid! Jeg er hele tiden i dialog med Eva Rose – fotografen som skal ta bilder under fødselen – vi blir enige om at hun kan vente med å komme. For her skjer det mest sannsynelig ikke noe før neste dag. 

Vi skrur på TVen. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg – men jeg så liksom for meg at jeg skulle klare å sove hele natten gjennom å våkne dagen etter med rier og full pakke. Vel – det ble ikke sånn. Riene startet med én gang. Og det var ikke svake små rier – de var kraftige og vonde! De ble værre og værre og smertene intense. Men ballongen hadde fortsatt ikke ramlet ut – så jeg bet tenna sammen. Har jeg virkelig så vondt nå?? Jeg er jo ikke engang 4 cm!!!

Jeg følte meg pysete – jeg kan ikke begynne å miste motet nå!!?? Ballongen har jo ikke detti ut – jeg er jo ikke halvveis engang!! Smertene ble uutholdelige – timene gikk – jeg fikk svettetokter og ble kvalm – begynte å kaste opp under riene. Tom sa ifra til jordmor – hun spurte om ballongen var ramlet ut – han svarte nei – nei da er det nok en stund igjen fikk han til svar. 

Jeg var sliten – kvalm og svett – det gjorde så vondt. Så kom trangen. For hver rie som kom ble jeg bæsjetreng. Det kan jo ikke være pressrier nå tenkte jeg. Den satans ballongen er jo ikke ramlet ut enda! Jeg var på gråten. Det gjorde så vondt – og jeg visste jeg hadde leeeeeenge igjen. Jeg kom meg utrolig nok mange ganger på do gjennom nattestimene – hver gang prøvde jeg å presse ut en bæsj – en promp – hva som helst som ga med dette presset – men det kom bare tiss. Til slutt kom jordmor inn. Hun så jeg var i store smerter og ville sjekke åpning til tross for at ballongen ikke var ute. 

Jeg bønnfalte henne om epidural når vi var kommet såpass langt at det var OK – for nå klarer jeg ikke mer. Hun svarte at det skulle jeg selvsagt få. Hun stikker hånden forsiktig inn idet jeg får en kraftig rie. Jeg stønner og roper at hun må få den hånda ut!! Hun trekker den forsiktig ut – det virker som en evighet. Jeg brøler.

Hun ser forbauset på meg. Du har 8-9 cm åpning! sier hun.

Og ballongen – ja den sitter fast.

Hun prøver å dra den ut – men den rikker seg ikke og det gjør så satans vondt når hun prøver at jeg holder på å svime av.

Legen som satte inn ballongen blir tilkalt – hun skjønner ikke hvorfor den ikke er ramlet ut. De skynder seg med å tømme ballongen for væske og får til slutt dratt den forsiktig ut. Jeg puster ut av lettelse. Den jævla ballongen!!

Jeg har en “vannpose” som ligger foran hodet på Iben. Den må stikkes hull på før jeg kan begynne å presse. De triller meg i hu og hast inn på et føderom. Riene er intenste – jeg har 9-10 cm åpning og jeg vet at epidural ikke kommer til å skje. Jeg blir redd av tanken – men samtidig stolt. Her har jeg trodd at jeg har vært pysete og spydd under riene som ikke engang har klart å gjøre jobben skikkelig. Jeg trodde jo jeg bare hadde 2-3 cm åpning – men så hadde jeg jo 8-9!! Ikke rart jeg hadde vondt!! Forrige gang hadde jeg fått epidural for lengst på dette tidspunktet!!

16.01-17 – Klokken 03.50

Jeg fikk kavet meg opp i fødselsstolen. Riene kom så tett at jeg ikke visste forskjell på bak eller frem. Smertene var så intense og så brutale. Jordmor stikker hull på vannposen og resten av vannet renner ut. Det er mye og det er varmt. Det kjennes ut som jeg tisser på meg. Jordmor skal til å veilede meg gjennom pressriene – men det finnes ikke nok tid. En pressrie kommer så kraftig at jeg brøler fra mitt innerste indre ” Jeg klarer ikke holde igjen!! ” Jordmor skal til å svare at jeg bare skal presse – men da er jeg allerede i gang. Jeg presser som en fødende kvinne og brøler som en mann. Jeg kjenner med en gang at hodet kommer. Jeg er litt i panikk – litt i sjokk – og i et stort smertehelvete. Det tar ikke lang tid før neste pressrie kommer og plutselig er hele babyen ute (!!!!!!) . Jeg skjønner ingenting – jordmor skjønner ingenting – Tom skjønner ihvertfall ikke noe og når legen kommer inn  – ser hun forbauset på det lille nurket som ligger på brystet mitt. 

Iben kom som en rakett  – Jeg følte meg så sykt sterk! Så vanvittig rå. Kroppen min bare gjorde det den måtte gjøre. Urkvinnen i meg bare blusset opp som en intens brann. Jeg fødte uten epidural!! Jeg fødte uten noen  form for smertelindring. Jeg klarte det selvom jeg for lengst hadde mistet motet og troen på meg selv der jeg lå og ventet på at denne jævla ballongen skulle ramle ut. Den bedritne ballongen som satte seg fast. Jeg lå der inne hele natten i full fødsel uten at noen visste hvor langt jeg faktisk hadde kommet. Jeg lå faktisk der inne med pressrier lenge før de visste at jeg var klar til å presse. Hadde ikke denne vannposen vært i veien – hadde jeg sikkert født i do på en av turene mine, hehe.

Men der lå hun – verdens nydeligste baby – på brystet mitt- med verdens herligste skrik. 

Jeg gråt  – sliten – trøtt, utmattet og stolt! 

Stolt av lille jenta mi – stolt av meg selv!!

Jeg er ikke den første kvinnen som føder – Det vet jeg ! Og jeg er ikke den første som føder uten epidural eller noen form smertelindring – langt derifra – men det gjør ikke jobben man gjør mindre verdt fordet. Jeg har båret frem – og født en ny verdensborger – det skal man være stolt av uansett hvor mange som har gjort det før deg. 

Denne fødselen var helt annerledes enn den forrige. Jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Det var så brutalt. Men jeg har født et barn! Mitt barn – vårt barn! Ingelin sin lillesøster! <3

Jeg er så stolt – så utrolig lykkelig –  og ikke minst takknemlig!

Takknemlig for livet <3

Fødselsfotograf Eva Rose hadde jo ikke sjanse til å rekke å være med under denne fødselen. Vi ventet jo på denne ballongen som skulle dette ut. Fantastisk som hun er satte hun seg i bilen og kjørte direkte ned når hun skjønte at jeg var i aktiv fødsel og fikk tatt noen uforglemmelige bilder bare minutter etter fødsel. Tusen takk vakre Eva – for at du er du og ga oss de vakreste minner i sort hvitt <3

 

 

Snørrklyse, slimpropp og sæd.

OK, jeg er litt trist.

Jeg har runda hele Breaking Bad serien på netflix!

Jeg føler meg tom innvendig! Eller – det gjør jeg jo egentlig ikke – jeg har ihvertfall en 3 kilos baby i magen – så jeg føler meg faktisk langt fra tom! Men trist – ja det føler jeg meg. For den serien er helt rå!!!

Nå må jeg finne en ny! Og jeg gruer meg til å bli avhengig nok en gang. Men jeg føler jeg må finne en litt koseligere serie denne gangen – En komedie for eksempel.  Jeg har begynt på Modern Family – jeg elsker den!! Jeg har jo sett mange av episodene før – men det gjør ingenting. 

Jeg vil liksom ikke sitte på kveldene/nettene og se voldelige skytescener og narkotikahandel – ikke når jeg sitter med en liten baby hengende i puppen….

Den hengende puppen – den er der allerede og babyen – lille Iben –  hun kommer nok straks! For i dag gikk slimproppen! Ingen tvil! De som har opplevd det selv – vet hva jeg snakker om!

Den datt ned i trusa som en snørrklyse du ikke klarer å holde inne når du nyser.

Tom ba meg tydelig spare han for detaljene. Han synes det var ekkelt. Jeg ba han gå og gre rævhåra!!

Hvorfor skulle jeg spare han for detaljene?  Han slipper mer luft ut av kroppen sin enn det jeg puster inn i løpet av en hel dag. Han kan snappe meg de rareste bilder fra toalettet og le høylydt. “Guttestreker” er liksom så morsomt det!!! 

Og det å prompe er jo naturlig – men det er ikke morsomt når det skjer hele tiden – når det lukter og man lager et show som om fjerten du slipper er laget av gull og velduftene parfyme.

Så! Jeg tenkte jeg skulle “ta igjen” .For hvorfor er det kun gutta som skal få lov til å være “ekle” og slippe unna med det?  

Jeg tok bilde av proppen og snappet den til Tom idet han var på vei til butikken. Han syntes jeg var en gris. En gris med tre utropstegn bak faktisk!!! Han ble irritert – jeg lo!

Mange mannfolk vil ikke vite eller se slike ting – det er ekkelt! Slimproppen! Proppen som har beskyttet meg og vår lille datter mot infeksjoner under hele svangerskapet. Det mest naturlige i hele verden!! DET er ekkelt for mannfolka det!

Vel – la meg informere om at denne slimproppen ikke ser så vanvttig mye annerledes ut enn sæden deres!

Denne sæden som mange av dere ikke kan skjønne at vi damer ikke slurper i oss i ren nytelse. 

Kall meg gris – kall meg ekkel – kall meg hva du vil – men den dagen Tom tar slimproppen min i munnen sin – skal jeg gjøre det samme for ham!

Og den dagen jeg kan brette rumpeballene i fjeset hans og slippe en lydløs men stinkende smyger uten at han blir sjokkert – DA skal jeg le av fjerteshowet han har hver eneste dag!

Fødselen er rett rundt hjørnet – jeg kjenner det på meg! 

Så nå blir det garantert ingen flere innlegg før verdens vondeste og vakreste reise starter.

Jeg ligger skrævende på sofaen og lader fødekanalen for fult! 
 

Nyt helgen! <3

Klem fra snørrklysa!

og nei, jeg så ikke tannkremspruten på speilet før det lyste opp mot den sorte kjolen min – men jeg gadd hverken vaske- eller redigere det bort , it is what it is .. 

 

 

Ostepop, dobbelthake og ryggflesk <3

OK, helt ærlig så trodde jeg at skulle ha født innen nå. Alt tyder på at det skulle skjedd! Kroppen spyr ut signaler hver eneste dag – men fødselen ser ut til å la vente på seg foreløpig. Det er i dag 10 dager til termin! Ingelin kom som tidligere nevnt 16 dager før – så dette er overtid for meg!

Jeg har psyket meg opp til at jeg kan gå over termin også – men jeg håper ihvertfall ikke det skal gå så innmari lang tid.

Nå er jeg så stor og tung at jeg ikke orker å bøye meg ned og gjøre noen ting. Det jeg mister på bakken – blir liggende der til Tom kommer hjem for å si det sånn! 

Ingelin er verdens søteste og mest tålmodige 4-åring om dagen. Hun har dager hvor sjalusien over en liten søster tar overhånd – men i det siste er hun kun helt i ekstase over at Iben snart skal komme. 

Foto: Alessandra Langum

 

Hun gratulerer meg med dagen – siden det ikke er lenge til det skjer. Hjelper til med forberedelser – smører magen og hjelper meg med å plukke opp ting. Vi har rolige stunder på kveldene og når vi dusjer lager hun sin egen skrubb av kremer og oljer i en krukke som hun smører på magen og vasker bort med klut <3 Hun er så kosete og go’ og er helt på tuppa over at hun snart skal få møte lillesøsteren sin <3

Foto: Alessandra Langum

Sånn sett er det utrolig deilig og hyggelig med litt alderforskjell mellom barna. Jeg skulle gjerne hatt de tettere, men vi kunne jo ikke det midt i oppussing og kaos. Nå er jeg derimot veldig glad for at det nettopp er denne aldersforskjellen. Nå som jeg både er tung, forkjøla, sliten og trøtt er det fantastisk deilig med et barn som klarer seg selv. Som klarer å gå på do selv – tørke seg seg selv- hente ting i kjøleskapet selv – ordne seg drikke selv – leke selv og nesten kle på seg alt selv 🙂 I tillegg er hun til stor hjelp hjemme nå. Hun rydder fint etter seg – etter middag – hjelper til å koste og vaske av bord. Hun er rett og slett veldig selvstendig og rolig <3 Helt til pappa kommer hjem da, da blir det livat! 😀 Akkurat slik det skal være <3

Neste uker starter hun på turn – og hun gleder seg noe helt vanvittig. Dette blir en fin greie som Tom og Ingelin vil gjøre sammen. Far og dattertid liksom. Jeg blir jo litt opptatt fremover – men etterhvert skal jeg selvfølgelig være med å se på jeg også <3 

Ellers strømmer vannet i kroppen om kvelden nå. Tærne ser ut som små ostepop og leggene går i ett med anklene. Jeg har blitt rundere i ansiktet, fått en liten dobbelthake og en sexy porsjon med ryggflesk, <3

Jeg har vært hos Park Lane Frisør og freshet opp farge og fått en skikkelig kur, Så nå er håret ihvertfall fint om ikke annet ;D 

Alt er klart hjemme til lille Iben og nå er det bare å vente. <3

Jeg kommer ikke til å skrive så mye her inne fremover mot fødsel – så for dere som vil følge med litt ekstra på denne reisen – kan følge meg på instagram : iselinguttormsen <3


 

stellebord på damenes bad 🙂

 

Stellebord på babyrom 🙂

 

Vugga som skal inn på vårt soverom når Iben endelig kommer <3

 

Senga til Iben <3

 

 

Over og ut – åreknut! <3 

svett klem fra tjukkebolla 🙂

status høygravid!

Innlegget inneholder spons

 

Det er egentlig ingenting mer nytt fra denne fronten. Jeg tenkte bare å oppdatere dere litt på høygravidstatusen nå som jeg for første gang på over to uker ligger i senga uten maserier og stønning.

Jula er pakket bort, nesten alle julekakene er spist opp og resten kastet. Jeg er i full beredskap! “Bygge rede” syndromet har for alvor meldt sin anmarsj. Ikke har jeg bare handlet som en idiot – jeg spinner rundt som en forvillet ilder og finner nye ting å ta tak i hele tiden.

Jeg er jo egentlig dødsliten. Jeg er så lei denne magen, lei av å ikke kunne bevege meg slik jeg vil. Likevel har jeg de siste dagene hatt et indre driv.

Jeg lengter etter å få treffe lillesøster og se Ingelin sin reaksjon. Lengter etter å ha henne her hos oss – lille lillesøster – føle oss komplette –  som familie <3 Men i går – da det stod på som verst – tenkte jeg ” IKKE NÅ! Jeg har jo ikke fått byttet den ene lampa som ikke fungerer!”

Jeg er liksom i en typ ” ALT skal være på plass før fødsel modus”. Jeg var der at jeg planla at JEG tok med fødebag og div – Tom, han ringer barnevakt og TAR MED DEN LAMPA! IKKE GLEM LAMPA!

Det ble jo ikke fødsel i går – så jeg fikk byttet denne berømte lampa i dag. Hallelujah!! 😀 Jeg fikk handlet inn siste småtterier til stua – til og med en blomst! Jeg dro på fyllinga med et lite søppel-lass og fikk vasket bilen. TIng er nå på stell!

Kveldene har bydd på deilige maserier hver eneste kveld i over to uker  – samt en sår hals som aldri vil gå over.  Jeg har trodd at fødselen har startet hver kveld nå, men så har det gitt seg og jeg sover nesten natten gjennom uten de altfor store plagene/smertene. I dag er det derimot roligere i magen. Murringene ,smertene og maseriene har latt vente på seg. Det er så deilig!!!

Jeg er i dag nøyaktig 38+1 uker på vei. Jeg er altså i 39’ende uke og det var på denne dagen jeg fødte Ingelin – så jeg er klar for at alt kan skje når som helst nå. Jeg var hos jordmor i går og alt ser fint ut. Pulsen er sterk og fin, hun ligger med hodet ned og nesten festet. Slimproppen er gått – modningsriene jobber på – blodtrykket mitt var fint og urinen var fin – og  nå som lampa er på plass – bilen er vasket og fødebagene pakket – kan jeg endelig senke skuldrene og bare vente 🙂


Her er noe av det som ligger pakket og klart i bagen til Iben <3 Lillelam fra topp til tå <3 I råsa – sponset av Lille Skatt i Drammen <3 Når vesla kommer ut skal dere få se resten av herlighetene jeg har fra denne nydelige butikken <3
 

Vogna er også klar og jeg har selvfølgelig gått for min desidert største favoritt: Emmaljunga! Disse vognene er store, romslige og robuste og det er god plass til barnet helt frem til sportsdelen skal benyttes. Forrige gang hadde jeg vognen i kremfarget skinn og hvite jul – en elegant og jålete vogn. Denne gangen har jeg valgt en litt annen modell. Med et splitter nytt understell som tåler litt røffere terreng og en vogn som som generelt ser litt røffere ut. Fargen er Black Lounge – men fremstår heller som en deilig gråfarge og med de brune skinndetaljene bare elsker jeg denne vognen – som jeg har kjøpt hos Gerd.T.Martinsen i Drammen. <3

Ellers går jeg nå bare og tripper – venter på at det skal skje – gruer meg – gleder meg. Gleder og gruer meg til selve fødselen og gleder og gruer meg til hvordan hverdagen med to barn vil bli. Men en ting er i hvert fall sikkert: Vi er klare Iben – Mamma, pappa og storesøster lengter etter å få møte deg <3

 

gravid, selvtillit og ÅREKNUTER!!!!

klokka lyser i skrivende stund 03:44. Jeg har allerede vært våken én time. Ligget og vridd meg i alle himmelens retninger for å å finne en posisjon som ikke gjør meg så tissetrengt. Jeg tapte. Jeg har nå tisset ute i bekmørket, i 2 herlige varmegrader, bak annekset #gledersegtilegethjem! Tenkte å krype stille tilbake til sengs og sove resten av natten i fred og ro – men så ble jeg tørst. Så faens tørst!!!

Så her ligger jeg.. klinvåken og klintørr i munnen.

Jeg må ha vann! 

Det finnes ikke en dråpe i annekset her, flaska er tom og jeg kan ikke snike meg inn i hovedhuset. Der ligger Svein (bikkja)  og han kommer til å lage et leven hvis jeg nærmer meg døra- Vil jo ikke vekke folka. Jeg kan liste meg forbi inngangsdøra og ned i kjelleren – men da blir Ingelin liggende alene her ( Tom er på nattevakt ) , tenk hvis hun våkner mens jeg er nede i kjelleren. Jeg har ikke hjerte til å utsette henne for panikken i å våkne i en mørk liten hytte alene. 

Jeg må slutte å skrive om hvor tørst jeg er – det blir bare værre..

Jeg kan heller skrive om noe som nesten er værre! ! !

Og DET er å ligge våken sånn som nå – midt på natten – med sosiale medier så farlig tilgjengelig!

Det er ikke første gang jeg ligger våken slik – magen er blitt større og komforten mindre – jeg tyr ofte til mobilen. Scroller nedover instagram. Ser vakre bilder av høsten, babyklær , interiør og spreke folk som enten går turer eller trener. Sykt mye spreke folk faktisk. Så inni hælvete med mange spreke og trente folk!!

Altså, jeg har et mye mer avslappet forhold til kroppen min nå enn det jeg noen gang har hatt før. Etter jeg gikk ned nesten 20 kg og endret kostholdet har jeg fått en helt annen respekt for den. Så kom husprosjektet, depresjonen og nå graviditeten som har satt en stopper for treningen. Det har gått fint altså, jeg vet at etter fødsel og bekkenplager – så er jeg fit for fight – jeg har gjort det før og skal klare det igjen. Jeg veier pr dags dato rundt 73 kg. jeg har gått opp nesten 9 kg hittil i svangerskapet. Mye er grunnet baby og mye grunnet kosthold. Jeg er mye mer sulten nå – spiser mer og spiser mer brød enn jeg har gjort på 2 år. 

Men 73 kg er ingen vekt for meg å få panikk over. Da jeg ble gravid med Ingelin veide jeg nesten 80 kg! 80 kg FØR svangerskapskiloene la seg. 80 kg er heller ikke mye for andre damer, men for meg og min kropp – så er det det. 

Jeg er altså en særdeles mye sunnere utgave av meg selv dette svangerskapet her. Sprekere og lettere. Jeg føler meg egentlig relativt ok.

klær fra Drammens fineste mor og barn butikk – Lilleskatt <3
klær fra Drammens fineste mor og barn butikk – Lilleskatt <3
klær fra Drammens fineste mor og barn butikk – Lilleskatt <3


 

Jakke og deilig strikkekjole fra nydeligste Ma Vie <3

Men så ligger jeg her da, uten sminke og bleik, tørst i en sliten pysj – klinvåken kl 04:15 på natta, Scroller meg nedover instagram og ser ikke bare spreke og trente folk, men superspreke og supertrente gravide damer!! 

Altså jeg hadde dødd for å se ut som de når jeg IKKE er gravid! 

Magen er ikke noe problem, den vokser jo – slik er det bare – dobbelthaka også forøvrig – men bena mine…Bena mine har liksom alltid vært min “redning”, min gode side! Uavhengig graviditet  – selv når jeg var på mitt tyngste ( uten å være gravid altså ) så har jeg liksom alltid hatt fine ben. Jeg kunne lett skjule magen og litt store armer og gå i lårkorte kjoler og høye heler. Vel …Den tid er forbi!

Jeg har fått åreknuter!!!!!

Disse kom IKKE under forrige svangerskap og DA var jeg mye tyngre og mye større! Dette er ren og skjær uflaks og klase med herlige gener! Jeg skal ikke klage på strekkmerkene jeg har fått , de er beskjedne og et tegn på hva kroppen min har gjennomgått og gjennomgår nå igjen – men åreknutene! Nei fytti!!! 

De starter bak, under rumpeballa – og gudene må vite  – de starter sikkert helt ved hårfestet ved rumpehullet – men jeg har ikke somla meg til å kjenne så godt etter. De kryper nedover på baksiden av låret og mot baksiden av kneet. Noen har dristet seg så vidt ned på leggen, men de synes bare ekstra godt på en god dag. 

Altså beina mine, lår og legger er så hovne og disse forbanna åreknutene har fest!! Det er jo ikke stort jeg får gjort nå, men merk dere mine ord. Disse skal vekk!!!!! 

Fra nå av skal jeg holde meg unna instagram når  jeg ligger våken midt på natten, stusselig og sårbar. Jeg venter heller til maskaren og strømpeuksene er på – DA, da tåler jeg en støyt 😉

Ros, klapp og klem til alle flotte mammaer og gravide der ute – vi er fader meg råe! <3

Over og ute – åreknute!!!!

Hvem er synderen??

Jeg ligger i skrivende stund i “giv akt” i senga. Under meg ligger en borg av puter i ryggen.

Jeg elsker å være gravid når kvalmen og oppkasten har gitt seg, men nå kan en minste bevegelse få fatale følger.

Jeg ante fred og ingen fare der jeg stod og lagde middagsmat. Kjøttkaker i brun saus, potetmos og tyttebærsyltetøy. En rimelig frekk kombo på en god dag. Vi spiste som aldri før. Ingelin elsket det. Ikke noe fancy – bare enkelt og greit. Perfekt!

Det skulle gå nøyaktig 10 minutter før magen min reagerte. Den klikka. Det vrengte seg innvendig! Kramper og svettetokter reiv i meg mens barneTV jomet i bakgrunnen. Det ble for mye for en stakkars gravid kropp.

Noe så simpelt som kjøttkaker og potetmos ble for mye!!!

Problemet når du spiser noe kroppen vil kvitte seg med én gang – er jo at det liksom ligger bakerst i køen på alt som skal ut.

Disse kjøttkakene skulle jo egentlig etter retten- ikke melde sin ankomst før i morgen. Men ikke disse nei. De skulle ut samme dag – egentlig helst i går når jeg tenker på magesmertene som oppstod. 

En av disse er synderen!

Det blir derfor et maraton uten like på toalettet. Først skal alt som har stått i kø i den åtte meter lange tarmen ut – og etter intervaller med magekramper – svetting – kvalme og brekninger melder synderen endelig sin ankomst. Jeg er totalt utslitt! Er dette måten kroppen min forbereder seg til fødselen på? For sist fikk jeg ikke ut et eneste sesamfrø uten å presse på meg sprengte blodkar i øyet. Jeg vet ikke hva som er værst. 

Akkurat nå føler jeg meg bare hul! Hadde det ikke vært for Iben i magen hadde jeg følt meg helt tom. 

Så status på gravidtet er som følger:

 – Gravid i uke 21+5

 – Intoleranse mot alt mellom himmel og jord – men varierer fra dag til dag. Kjøttkaker kan en dag være mitt levebrød – en annen dag min død.

 – Halsbrann – Hei og velkommen igjen – det blir stas å ha deg i halsen de neste fire månedene.

 – Bekkenproblemer

 – Vekt: 70,9 kg. Jeg har altså gått opp 6,7 på 5 måneder. Sikkert gått ned 3 kilo bare i dag, men det er stabilisert innen to dager. 

 – Våken fra 1-3 timer hver natt – tisser 1 gang pr natt. 

 – I høyeste grad i “bygge rede” modus.

 – Lykkelig <3

 – Mass bevegelse i magen – som nå også tydelig og klart kjennes utenpå <3

 

Jeg later som jeg hele tiden føler meg sånn ….
Men har jo egentlig vært sånn i hele dag..

Jeg legger nå min data i rolige bevegelser fra meg og kniper for harde livet. 

GOD NATT! 

 

Navnet på lillesøster er bestemt !

bildet er hentet fra forskning.no

Vi har bestemt navn! – det er ihvertfall det mest politisk korrekte å si, Men vi vet jo sannheten – den kommende mamma har som regel alltid en ekstra finger eller to med i spillet når det gjelder navnvalg. 

Det er ingen hemmelighet at både Tom og jeg syntes det hadde vært stas med en gutt – selvom DET er politisk ukorrekt å si. Sånt sier man bare ikke. Men jo – slik er det og det tror jeg det er flere som er eing i. Nå er vi selvfølgelig utrolig glade for at det er ei lillesøster i magen – og kunne ikke tenke oss noe annet <3

Jeg hadde ikke et eneste guttenavn i hodet i tiden før ultralyd – man blir vel kanskje litt lite kreativ på guttefronten når man har vært jente-mamma i over 4 år. Men jentenavn – der har jeg hatt en klar favoritt lenge! Dette navnet blir brukt som guttenavn i noen land og jentenavn i andre – men hvor mange navn blir vel ikke det ? Andrea, Louis og Michelle er noen eksempler.

Uansett; navnet til lillesøster er nøye gjennomtenkt og jeg elsker det. Tom på sin side var ikke like begeistret. Han er kanskje som mannfolk flest – har en mening – men det er egentlig ikke så nøye. For min del er det viktig at han også synes navnet er fint – det er tross alt barnet hans. Jeg hadde jo satt meg totalt på bakbeina om han hadde kommet med et navn jeg rett og slett ikke kunne fordra – eller bare ikke syntes var fint. 

Men jeg har ikke mast noe på ham rundt dette navnet – Ikke noe voldsomt ihvertfall – jeg har bare latt han sakte men sikkert venne seg til det -latt han få sutta litt på karamellen liksom. Ingelin er fornøyd valget hun også – selvom hun helst ville ha navn som Malene, India eller Tindre <3 😀

Men nok prat RUNDT navnet…Vår kjære og allerede høyt elskede lillesøster skal hete:

 

 

 

Vi gleder oss til å møte deg i januar lille Iben-skatten vår. 

Klem fra storesøster Ingelin, mamma og pappa <3

 

Olje, bind og soppkrem!

1 september og 20 uker! I dag er vi 20 uker på vei! 

Vi skal jo etter retten være halvveis, men appene mine på telefonen er ikke helt enig. Ifølge jordmor er termin 22 januar – dette er riktig. Dagen jeg går inn i neste uke er derfor på torsdager. Den ene appen sier jeg er halvveis i dag – 20 uker – men da har jeg termin 19 januar. Den andre appen sier noe annet, det er jo ikke til å bli klok av..

 

Uansett: Jeg følger jordmor! Så i dag er vi halvveis! En stor milepæl. Vi er nå midtveis i svangerskapet og tiden frem til vi får se vår nye lille skatt kommer sikkert til å gå fort.  

Med Ingelin gikk det veldig tregt, men da hadde vi alt på stell. Alt var handlet inn, barnerommet var ferdig, vognen stod klar, klær var vasket og brettet og lagt i skap. Vi gikk bare og ventet! Slik er det ikke denne gangen. Det er liksom ikke kun et barnerom som skal rekkes å bli ferdig før termin, det er et helt hus!!! 

Tiden går nå til å få huset ferdig, pakke ned, gjøre klart til flytting, vaske huset, rydde vekk og sortere søppel/matrialer og verktøy, lage budsjett og handle inn til huset.

VI trenger jo alt – jeg mener ALT. Hvitevarer, møbler ( noe har vi jo kjøpt ) TVer, anlegg, lamper, tepper, tilbehør, alt til barnerom og barnevogn, ja til og med bil skal vi kjøpe! Og med et bekken som har slått seg vrang, så sniker stresset seg så smått innpå. 

Men jeg vet vi skal rekke det! Jeg tror det! Jo vi gjør det. Vi skal være inne i god tid før jul – vi skal være på plass i god tid før november – ja fader – jeg må kjøpe masse ny julepynt! 

Så ja, denne gangen VET jeg at tiden frem til fødsel vil gå vesentlig mye fortere enn forrige gang. 

Formen er bedre. Kvalmen har blitt mye bedre og den verste trøttheten har gitt seg, men svimmelhet, skiftene dorytme og våkennetter holder i som harde donglebær i  mannerumpe.

Magen begynner å ta form…..når jeg står!  Når jeg sitter – ser den fortsatt ut som stor bilring. Vesla rører på seg hver eneste dag og ofte. Det er nok ikke lenge til storesøster klarer å kjenne sparkene gjennom magen <3

Men selvom jeg føler meg bedre, så bør egentlig Tom aldri få vite det. For hvis han forstår at jeg ikke lenger er så kvalm – så må jeg jo være i kjempeform! Fit for fight – klar for alt!

 

Vel la meg forklare noe her….

For selvom de værste “vondtene” er over – så finnes det nok av småsnadder som kan gjøre humøret surere enn en sitron. 

Dorytmen min er en klagesang – mildt sagt – det skifter mellom dager uten noenting og forstoppelser værre enn en trang fødsel til lange netter med magekramper og en bosituasjon på dosetet.  Jeg propper i meg vitaminer og tilskudd for å få en form for balanse, det fungerer litt. 

 

Tissekona mi er også  ei sutrende klagesang.  For aldri før har jeg jevnlig måttet bruke bind under svangerskapet. Vel, denne “kona” krever det denne gangen.

Dette igjen medfører enda mer ubehag og frøken Soppsara besøker Tissekone titt og ofte.  Eller jeg vet jo ikke for sikkerhet – men jeg regner med det – de som vet – de vet!!  

Å dusje på kveldene er som nirvana – eller det å tørke seg etter å ha tissa på do.

Tissekona liker dog ikke all denne oppmerksomheten og henger bokstavelig talt med leppa etter en kveldsdusj. Jeg føler meg mer eller mindre som baguetten til venstre til tilder:

Jeg føler meg med andre ord bedre, råmelka har til og med begynt å melde sin ankomst!

Jeg føler meg rå! Jeg føler meg kvinnelig!

Kroppen min gjør seg klar og det er helt rått!!!  Men det er ikke noe vits å late som om alt er tipp topp hele tiden. Jeg regner med, nei jeg VET at majoriteten av gravide kvinner har det slik – eller går gjennom noe slikt.

 

Menn vil ikke vite av det. Og jeg ser den – men når jenta dere venter barn med er litt grinete eller ikke viser den store entusiasmen rundt idéen om å hoppe i høyet, så ha litt forståelse. Tenk at det kan være andre grunner hun kanskje ikke vil prate om som er årsaken. Tom derimot får klinkende klar beskjed – han vet ;D

Hei og hopp – gravidkroppen er topp! 

How I feel right now