Jeg mener, hva hadde dere gjort?

Du vet den følelsen man har når dere som slitne småbarnsforeldre lar oppvasken stå, matpakkelaging ligge og klesvasken henge?

Den følelsen når man bare lar alt rot flyte i hjemmet og heller prøver å skvise inn en eneste sexy tanke i hodet?

Den følelsen når man tenker at nå – NÅ skal vi fader meg gjøre det! 

Vi er litt forbanna på hverandre – litt forelsket, litt sinnsykt trøtte, men i kveld – så gjør vi det – nå skal vi fader meg gjøre det!

Og du vet den følelsen når de sexy tankene bare tar fullstendig overhånd og man som to slitne grå kropper plutselig får en klassisk overtenning?

Når man tar på seg “turnsokkene” og fullfører i total flombelysning fra nattbordslampene kl 0100 på natten?

Når man som to svette – slitne og snorkende sjeler – ligger fornøyde som slakt oppå hverandre i senga og man plutselig hører:

“Hva gjør dere?”

Den følelsen!? Har dere kjent på den?

Ingelin slukte forklaringen på at pappa kun hjalp mamma med en ille krampe hun hadde fått . .  Hadde trodd på det selv jeg altså . .  .

Krampe i tåa på høyt nivå !

 

Hva er galt med langpanne og seigmenn?

Sommertid er bursdagstid.

Det i seg selv er veldig koselig – det gir oss en krystallklar pekepinn på at fenomonenet “våryr” i aller høyeste grad eksisterer.

Når solen titter frem og alle er glade – hopper tydeligvis de fleste par oftere til køys. For når høsten har meldt sin ankomst er samtlige egg befruktet og klare for å hilse på verden til sommeren.

Våren 2011 har tydeligvis vært en prouduktiv periode –  for sommeren 2012 poppet det unger ut på alle hauger.

I klesbutikkene er alltid de rette størrelsene utplukka og på sommeren dunker det inn den ene bursdagsinvitasjonen etter den andre.

 

Håndlagde og hjemmelagde invitasjoner fra da jeg var hardt rammet av “flink pike syndromet”. Fra Ingelin sin 1 års dag. Hvem fader har vel tid og ork til slikt nå??

Bursdager er gøy og selvfølgelig skal vi feire barna. Men for min del er det også et vanvittig styr. Spesielt når du har sommerbarn. For selve dagen til Ingelin er midt i ferien. Hun skal derfor feires i barnehagen nå på fredag – ha barnebursdag på søndag og selvfølgelig feires på selve dagen i juli.

Også har du de som i tillegg har familiebursdag , feiring med barna i barnehagen eller på skolen og feiring med de barna som er venner av oss foreldre. Også har du skilsmissebarna , en feiring her og en feiring der. Altså – vi kan jo feire oss ihjel med alle disse bursdagene! Hvor mye skal vi feire ti sprengte blodkar, hemoroider og en revna tiss liksom?

 


 

 

Under Ingelin sine første bursdager gjorde jeg det jeg følte at “samfunnet” krevde av meg som mamma. Jeg skulle gjøre alt selv og det skulle være gjennomført.

 

Hjemmelagd kakpynt i sukkerfoundant til Ingelins 1 års dag. Jeg må jo ha væt gal!!!

 

Hjemmelaget 2-lags sjokoladekake med sjokoladekrem

 

Hjemmelagde pom-poms

 

Hjemmelagde Cupcakes

 

Men den som satt med skjegget i glasuren når festen såvidt var startet, det var meg.

For ungene sitter kun i ro i fem raske minutter før de gir seg ut i leken og fantasiverdenen igjen. Ihvertfall når de er små. Det var ikke en eneste unge som brydde seg om blomstene på kaka eller at pom-pomsene var hjemmelaget.
Misforstå meg rett. For jeg elsker å styre og stelle med nettopp slike ting og gjøre det flott for jentene mine.
Og jeg synes det er fantastisk når vi foreldre gjør dette for barna våre.
Men når man tenker gjennom det. Er det virkelig nødvendig og gjøre såååå mye ut av det?
 
I år har vi bestemt oss for å tone det helt ned!  Hva er galt med en klassisk langpanne med seigmenn, muffins med kun melis og nonstop og iskrem til varme sommerbarn?
 
Nei i år skal vi ta oss sammen!!!
 
Vi gjør det enkelt og ikke altfor dyrt!
 
Med vennlig hilsen foreldrene som akkurat har bestilt tryllekunstner til søndagens barnebursdag. . . . .
 
Kommende bursdagsbarn og skolejente. Foto: Carpediemfoto.net

 

 

Jeg blir angrepet hver dag !

Med temperaturene som setter enhver klam rumpesprekk på prøve – kan vi konstantere at våren er over og at sommeren er her for fult.

Og mens vi tobente har vært våryre og “hekka”, har fugleegg over det ganske land klekka. Og det til de grader!!

For makan til måkestyr har jeg ikke vært borti!

Jeg jobber rett og slett i en krigssone om dagen!

Mammahjertet mitt banker varmt over morsinnstinktet til disse luftens rotter. 

Overlevelsesinnstinktet mitt får lyst til å slå ned hele skrikenebbet.

 

 

Dere hører fra meg om jeg i det hele tatt overlever dagen!

Kjære pappa!

Dette innlegget er dedikert til ALLE fedre, blivende fedre, gutter og menn! 

Kjære pappa – jeg vet du vil godt – jeg vet du vil beskytte meg , med nebb og klør – passe på meg – gå gjennom ild og vann for meg – sørge for at ingenting vondt skal skje meg.  Problemet er bare at jeg er født jente.

Vi lever i 2018 – snart 2019 og så 2020!!!

Vi ser på oss selv som liberale – moderne. Vi kunne ikke tatt mer feil.

Vi peker fingre mot muslimske land, trekker paralleller med europeiske land på 1560 tallet – heksejakt – videre: kvinnesyn.

“De” henger så langt etter lirer vi av oss. Vi er tross alt i 2018 og Norge har et moderne kvinnesyn.

Det er FEIL! Kvinnesynet er langt fra moderne – i forhold til hvilken tid vi lever i – og likestillingen er langt fra der den bør være!

Når en jente, dame, kvinne i dagens såkalte moderne samfunn hever stemmen og taler sin sak- vår sak, tar det ikke lang tid før heksejakten starter. Dramaqueen, overfølsom , rødstrømpe !- jævla feminist! 

Menn ( og ofte andre jenter også ) lirer av seg spydigheter. Å være en kvinnesakskvinne er negativt. Hvorfor?!!!

Jeg er så fantastisk lei av uvitende voksne mennesker!!

Det er kanskje ikke vondt ment, men det skjer og det er ikke greit. Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skal få satt ord på mine følelser vedrørende dette temaet.

Som kvinne og mor til to jenter har jeg pådratt meg mer bekymringer i livet enn nødvendig. Jeg er så redd for at det skal skje de noe – ikke bare nå som de er små, men også når de blir en unge og selvstendige kvinner. Redd for at de skal havne i de samme fellene jeg har gått i.

Vi lærer jentene våre alt de skal passe seg for – alt de IKKE skal si – alt de ikke kan ha på seg og hvordan de skal oppføre seg og hvordan de ikke skal oppføre seg. Vi lærer de om farer -og hvordan de skal unngå dem. Vi lærer og beskytter ,beskytter og lærer – jentene.

Nå er det på tide at vi tar tak i guttene , i mannfolka!! Dere mener kanskje ikke vondt, men kjære pappa – gjør din datter,din sønn og deg selv en tjeneste : Se og del denne videoen:

 

Å være feminin betyr ikke at man er svak.

Foto: A&B Photography <3

Dette innlegget er til deg som tror at din måte å leve på, din måte å tenke på og oppdra på – er den mest riktige eller eneste rette. Denne er til deg som er overdrevent feminist, til mannsjåvenisten og til deg som skal ha en mening om absolutt alt!

Jeg er ei jente!! Jeg er en dame – en kvinne!!

Jeg er en datter, en søster og en mor!

Jeg er en kusine, venninne og barnebarn.

Jeg kan vandre i høye heler og ta sklitaklinger med fotballsko.

Jeg kan synge fine viser og brøle banneord.

Jeg liker å være feminin og jeg liker å være tøff.

Jeg liker å vise mine beste sider både hva gjelder det ytre og indre – men jeg tør også å vise mine dårlige.

 

Som kvinne og mamma til to jenter – tenker jeg mye på hvordan jeg ønsker å oppdra barna mine til å bli selvstendige, stolte og selvsikre individer. Jeg føler dog denne såkalte likestillingsdebatten for lengst er blitt misforstått. Den tar liksom av i en litt feil retning. For likestilling handler om likeverd og ikke likhet!!!!

 

Vi er alle enige om at vi ønsker det beste for våre barn. Og vi er alle enige om at vi ikke må sette barna våre i bås ut ifra hvilket kjønn de er. Det bør ikke være rosa eller blått, jentete eller guttete, vakker eller tøff. 

I dagens samfunn har vi mye fokus på hvordan vi ikke skal umyndigegjøre jenter ved å objektivisere dem som små nydelige prinsesser og vi skal ikke presse på guttene våre den tøffe og kule rollen som ikke bør vise følelser. 

Som kvinne og mamma til to jenter er det naturlig for meg ( i denne omgang ) å prate om jentene i vårt samfunn.

 

woman showing middle finger
Licensed from: dolgachov / yayimages.com

 

Jeg har alltid likt å pynte meg. Jåle meg og føle meg fin. Jeg har alltid likt å være feminin – men jeg har også alltid likt å oppføre meg slik jeg vil – si mine egne meninger og drive med den idretten jeg vil.  Jeg ble en fotballjente. 

Jeg elsket fotball og gjør det fortsatt – lagånden, konkurranseinnstinktet, følelsene, gleden og råskapen. Som jente hadde jeg ikke sjanse mot gutta hva gjaldt hurtighet og styrke. Og etterhvert som min feminine side vokste i takt med puppene, var det vanskelig å sette seg ordentlig i respekt på banen. Jeg var jo bare hu sminkedolla med store pupper.

Jeg hadde liksom bare et valg – bli god og skikkelig tøff. Tøff i taklinger og gi infaen! Og jeg ble tøff og det å gi faen var ingen kunst. Jeg sminket meg, ordnet meg, ga alt på banen, taklet, brakk bein , banna og kjefta, oppmuntret og lo – og viktigst av alt: Jeg koste meg!!

Jeg fikk dog ofte høre det – hvor teit det var at jeg sminket meg – at jeg ikke burde trene i for trange topper – for puppene mine syntes sånn. Hvor jålete det var med kunstige negler og jeg ble ofte sett rart på når jeg trappet opp på skolen med treningsbagen på ryggen og med høye hæler på føttene.


Fra mine glansdager… hehe

 

Min brutale ærlighet, banning og fotballen passet liksom ikke sammen med min feminine side ifølge omgivelsene rundt meg. Jeg følte ofte at jeg måtte tone meg ned litt – ikke være så jålete – så “jentete” – for da ville folk himle med øynene bak ryggen min eller gjøre narr av meg. Og tro meg: folk slang med leppa om de merkligste ting. Både bak ryggen min og rett i fleisen . De var rett og slett stygge. Både de siste årene på barneskolen, på ungdomskolen og videregående.  

Nå som jeg selv er mamma vil jeg gjøre alt i min makt for at mine jenter aldri skal la seg tråkke på. Ingen skal fortelle dem at de hverken er for mye eller for lite. De skal være akkurat den de selv ønsker å være og de skal være stolt av det.

Omgivelsene rundt meg nå er livredde for at jeg skal umyndiggjøre min egen datter siden jeg selv er så “jentete”. Jeg kjøper for mye rosa, for mye kjoler, lar henne få lakke neglene i en alder av fire. Hun får se prinsessefilmer og gamle klassikere og jeg deler bilder av henne som også veldig mange andre stolte foreldre gjør. Noen tror kanskje jeg ufrivillig objektiviserer henne. Gjør henne til et objekt som kun skal sees på som noe fint noe – som en søt , flink pike i rosa kjole.

Vel…..Hva fader er galt med å bli sett på som en søt og fin jente i rosa kjole? Betyr det da at man ikke har andre verdier? Betyr det da at dette er ei jente uten meninger og en selvstendig framtid? Kan man ikke være feminin uten å bli sett på som et objekt? Er man svakere fordi man er feminin??

 

LES OG FORSTÅ

Ja, jeg vet dette er vanskelig i dagens samfunn – men jeg akter ikke å gi etter presset.

 

Ingelin liker å være prinsesse – hun elsker kroner og kjoler – hun elsker også artisten SIA og digger å kle se i svarte bukser med skinn på knærne og leopardgenser. Hun liker å leke kokk som serverer på egen restaurant og hun liker å kle seg ut som en tiger og være tøff og skummel. Hun liker Tornerose og hun liker Spiderman. Noen ganger oppfører hun som en yndig liten engel, andre ganger er hun rampete og sta. Hun forteller meg  hver dag at hun elsker meg og hun spør om jeg må drite når jeg går inn på badet. 

Vi heier på alle hennes sider, både den rolige og den utagerende. Den lydige og den rampete. Når hun sier eller gjør noe fint skryter vi av henne – når hun går sin egen vei eller banner – gir vi henne rom. Hun får ros og hun får kjeft. Hun får frie tøyler og faste rammer og vi ønsker hverken å forme henne som en rosa prinsesse i tyllkjoler ELLER som en anti-rosa prinsesse med krone. 

Ingelin får gjerne gå i rosa prinsessekjoler en hel dag, men det er likevel handlingene hennes som får oppmerksomhet og skryt! Hvordan hun ser ut er ikke hovedfokuset. 

Har hun lyst til å male et bilde med rosa skal hun selvfølgelig få lov til det – for det er jo ikke fargen i seg selv som er farlig- og det samme hvis hun vil male i grønt, blått – rødt eller svart.

Hvis hun spør om å få på neglelakk – skal hun få det ( om vi har tid der og da ) – Jeg vil nemlig heller at hun skal hylle sin feminine side enn å skamme seg over det å faktisk like å være jente!

Barna våres skal ikke oppdras eller få høre at det å være jente er “dårlige” enn å være gutt.

Vi har alle hørt ting som “å kaste som en jente”, “løpe som en jente” , “mann deg opp”, “don’t be a pussy”, “grow some balls”, “masete som en kjærring”

 

 

Hvilke signaler er det vi sender ved en slik språkbruk? Nå må vi innse at språket vårt avslører oss! Det avslører våre holdninger!

 

For javisst skal jenter få lov til å være jenter – og det er ikke farlig å la de like en viss farge eller gå i prinsessekjoler. Men det er VÅR oppgave å få barna våre til å forstå at det å være jente ikke er dårligere enn noe annet og at hvilke farger og klær de går i – ikke er det viktigste – det er ikke det som definerer dem.

Nå er det på tide å nyansere likestillingsdebatten. For hvem har sagt at man ikke kan styre verden i glittertyllskjørt og høye hæler??

 

Iselin <3

Mine “must have” i toalettmappa.

Ferietid er pakketid – som småbarnsmor og kvinne må det derfor være orden i sysakene.

Dette innlegget skrev jeg for noen år tilbake , men er like aktuelt idag,  bortsett fra at jeg nå pakker for et barn til og at stortånegla mi har vokst seg lenger.

 

NB: Innlegget innholder produktplassering og reklame.

 

 

Toalettmappa er den viktigste tingen jeg pakker når jeg skal avgårde.

Vet egentlig ikke helt hvorfor, alt som befinner seg i den kan i grunn erstattes. Er vel bare det at jeg har så utrolig mye ræl oppi der.

Jeg har flere mapper når jeg drar.

En til sminka eller to, hvis jeg sorterer og vil ha litt mer orden.

En til hårpynt og diverse

Og en til hygiene.Eller nei, to til hygiene. Det er alltid så mye kremer og drit, spesielt på sommeren.

 

 

ready for vacations - travel essentials on white wooden backgrou
Licensed from: ronstik / yayimages.com

 

Jeg kunne lagt ut et iøyenfallende bilde som over her. Bilder som fenger og som man kan drømme seg bort i . Det har jeg kapasitet eller et estetisk øye til..

 

 

Sånn ser det ut når jeg skal starte pakkingen av toalettmappene mine. SURR!

Jeg skal likevel vise dere mine helt ærlige forsøk på bloggbilder av MIN toalettmappe.

 

NR1:

 

Ingen kan si at det ikke ser lekkert dandert ut! Idoform! Samme F hvor jeg drar, den skal med, orker ikke magesjau i ferien. Multi-Gyn: et fantastisk produkt jeg ble presentert for av min søte venninne Camilla, på Boots apotek. Love my muff servietter, elsk! Mine blodfortynnende medisner, bind og elegante tamponger dandert på en seng av kurvlokk. Man vet aldri, og etter jeg sluttet på p-pillen så kommer det og går litt sånn her og der. Aldri dumt å ha med litt bomull til tissen i tilfelle.

Multi-Gyn! Se her da dere! Powerprodukt til tissekona herfra til månen! Med våte bikinitruser, sand, sjøvann og diverse så er det fort gjort at ting havner i ubalanse. Dette er mitt nye “must have” i toalettmappa mi,  og baderomskapet forøvrig.

NR 2:

Legg merke til kurvlokket jeg småfrekt har plassert i bagrunnen for å skjule rotet bak.

Dette er uansett noe av “must have” i toalettmappa mi. Soljolje med faktor 30. Selvbruningskrem. Jeg har dårlige pigmenter i ansiktet, så bruker denne innimellom for å matche resten av kroppen. Solkrem til Ingelin, faktor 50, og sist men ikke minst Nivea Bodylotion! Denne er så sykt bra og gir en fantastisk fuktighet og glød. Det må være den mørkeblå flasken ikke den lyseblå!!

Disse fantastiske produktene fra Boots apotek, har jeg aldri prøvd, før nå. Fotscrub/maske til fjeset om du vil det istede. Fotkrem og Rosevann ( som man kan spraye i ansiktet, utenpå sminke og alt, for å få litt ekstra glød og friskhet )

Legger så ved et bilde av mitt fullstendige ærlige forsøk på å gi fotballtærne mine en sommer-makeover.

Skjønner jo da at at fotproduktene over vil komme til nytte.

Legg merke til de nybarberte tærne. Tok de fem håra på stortåa i går. Fornøyd med det!

 

I år har vi ikke engang planlagt ferie, men jeg har ihvertfall pakklista mi klar.

Ha en strålende start på uka!

 

<3 Iselin

PR-kåt eller budskap?

Jeg var egentlig blitt enig med meg selv og Tom at jeg kun skulle skrive om utroskapen hans én gang på bloggen og deretter la det ligge.

Da har jeg liksom fått tømt meg – delt tanker og følelser rundt det. Da har jeg igjen opprettet en slags form for maktbalanse. Jeg eier min egen historie og føler meg ikke lenger utenfor mitt eget forhold.

Men ved å dele noe så privat – så kommer det- ikke uforventet – en hel del med reaksjoner. De fleste er utelukkende støttende og rett og slett fantastiske. Noen spørrende og andre litt sinte.

Når det i tillegg blir bretttet ut på VG! Ja da kan dere tro folk sprerrer opp øynene.

Mange tenker sikkert – fy fader for en PR-kåt kjærring. I VG også nå liksom!

Men det skal dere ha klinkende klart. Jeg har ikke ringt til VG og bedt dem skrive en sak. VG tok kontakt med meg da de for tiden lager flere saker om utroskap og tilfeldigvis kom over blogginnlegget mitt.

Saken handler ikke om at OH store Iselin Guttormsen er blitt bedratt. “Verden” driter i Iselin – de vet ikke hvem jeg er engang – men de driter ikke i temaer som utroskap. Snarere tvert imot.

Utroskap er noe som de aller fleste har et forhold til. Enten det er at du selv har vært utro, har blitt bedratt, eller frykter det.

For det er jo en legitim frykt! At partneren din skal være utro.

Ifølge Lisa Tønne er faktisk over 50% av norske par utro!!

Hvorfor skjer det? Hvorfor er man utro? Hvordan klarer man å være utro? Man må da være blokket for empati og medfølelse? Klarer man å tilgi det? Hvordan skal man klare å tilgi det?

Jeg har ingen fasit, men ved å dele min historie – så kan jeg kanskje hjelpe.

Grunnen til at jeg takket ja til å bli intervjuet handler ikke om å sette Tom i et dårlig lys, ta hevn eller gi han en lærepenge. Det handler heller ei om å normalisere et slikt bedrag dithen at vi som samfunn skal akseptere det. Jeg vil ikke være med på å “legalisere” utroskap eller si at alle som blir bedratt bør tilgi.

Hvert tilfelle av utroskap er forskjellig, hvert menneske er individuelt . Å stå i dritten ved å tilgi og kjempe for forholdet er beintøft. Å pakke sakene og dra og kjempe for seg selv er beintøft.

Men jeg har lært så mye av å gå i parterapi. Blant annet at det ikke finnes noe annet offer enn den som er BLITT BEDRATT!! Om man er i en ond sirkel i forholdet, om man ikke har like mye tid til hverandre lenger, om det er småbarnsperiode, om det er sjalusi, trang økonomi eller føler seg lite sett – så er det ingen grunn til å være utro!!!

VI MÅ som mennesker OG som par kommuniesere mye bedre sammen!!!

Dette har vært så utrolig deilig for meg å høre og det er så deilig at Tom også forstår det. Hans ræva handlinger kan ikke skyldes på at jeg ikke har gitt ham det han har hatt behov for. Og nei – jeg snakker ikke om sex – jeg mener generelle behov i et forhold som å bli sett – føle seg elsket osv..

Det finnes en haug av forskjellige former for utroskap. Men en gyllen regel er vel at dersom du gjør noe som du skjuler for partneren din – så er du allerede utro- selvom du ikke har hatt sex, møtt en annen person osv. Og det som kanskje starter som noe “uskyldig” ender som ofte opp med å såre personen du faktisk deler livet ditt med. Det er IKKE greit!

 

Likevel vil jeg få frem at å bedra partneren sin- ikke definerer deg som menneske. Ihverfall ikke i mitt tilfelle. Tom er ikke kun den utro rasstappen som har tatt familien sin for gitt. Han er så mye mer.

Og når han nå viser med livet som innsats at han vil gjøre alt for meg og familien vår – så tror jeg han. Han er mer forelsket enn noen gang. Behandler meg som en dronning. Han er varm og lun, varsom og respektfull . Vi snakker, ler og gråter. Vi holder hender, trøster og tar vare på hverandre. Hadde det ikke vært for at Tom viste disse sidene – hadde jeg ikke kunnet fortsette et forhold eller familieliv med ham.

Tom er grunnen til at familien har holdt på å gå i total oppløsning , men han er også nå grunnen til at vi holder sammen.

Og for dere som lurer. Ja – Tom har lest og godkjent alt som er blitt skrevet rundt dette temaet, også VG sin artikkel.

Ha en nydelig søndag.

Her blir det regnværskos til himmelen ramler ned <3

 

 

Hvem er egentlig Iselin ?

Iselin, hvem er egentlig jeg?

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger.

Jeg har helt siden jeg var liten blitt beskrevet som hun utadvente veslevoksne frøkna som alltid stod på bordet og holdt show foran hele familien. Jeg elsket å være i sentrum, jeg elsket å underholde. 

Som nest eldst i en søskenflokk på fem, ble jeg fort en omsorgsperson. Jeg var sjefete og lagde egne ville regler. Jeg var bestemt og sta, men jeg passet alltid på søstrene mine. 

Fra venstre: LIllesøster Annina, Lillesøster Silje, vår herlige kusine og til slutt meg

I tillegg har jeg en lillebror og en storebror. Njård og Nevjard – og vi er alle heldige som kan skryte av at vi har samme mamma og pappa.  Det er ikke lenger en selvfølge eller hverdagskost.

Jeg hadde altså alt. En stor familie, brødre og søstre, et trygt og godt hjem med kjærlige foreldre. Jeg hadde alt – bortsett fra en storesøster.  Jeg tenkte aldri over at jeg ikke hadde en eldre versjon av meg selv. Jeg hadde jo flokken min. Den var mer enn bra nok.

I voksen alder tenker jeg ofte på hvordan vanskelige situasjoner hadde vært om jeg hadde hatt en storesøster jeg kunne pratet med.  En storesøster som hadde stått bak meg og støttet meg, som hadde lyttet og trøstet, som jeg kunne betro meg til og fortelle hemmeligheter til. 

Jeg har ofte tenkt: Tenk om jeg hadde hatt en Iselin, Annina eller Silje som storesøster. Jeg hadde følt meg så vanvittig trygg!

Fra venstre: Lillesøster Silje, meg og lillesøster Annina

 

Jeg begynte tidlig å ergre meg over urettferdigheter . Dette gjorde at jeg som ung ofte havnet i situasjoner jeg egentlig ikke hadde noenting med.

Jeg tok alltid de “svake” sin side og sa tydelig ifra hvis jeg syntes folk oppførte seg urettferdig eller ekkelt. 

Jeg var en omsorgsperson og jeg ble derfor alltid satt i grupper med de som var litt utenfor – både på barneksolen og på ungdomsskolen. Selvom jeg selv var den nye jenta i klassen – var jeg en inkluderende person med mye empati. Ble jeg ikke invitert til lek – så inviterte jeg meg selv – eller fant på noe annet. 

På barneskolen var jeg definitivt ikke en av de kule. 

Jeg var hun nyinnflytta taperen som gikk i arveklær etter storebror. Jeg var en raring som på en eller annen måte både ble mobbet og samtidig sett opp til. Velger jeg å tro ihvertfall. 

På ungdomsskolen var jeg hun rare med knallrød leppestift og rødt naglebelte i skinn. Jeg var 100% meg selv – og folk elsket å gjøre “narr” av meg eller påpeke hvor annerledes jeg var. 

Da jeg har spilt fotball siden jeg var liten, var idrettslinja et naturlig valg på videregående. Fotballen var en stor del av livet mitt.

På fotballbanen trivdes jeg ekstremt godt – jeg var til og med litt god. Her kunne jeg være tøff og rå og få respekt. Selvom jeg var en typisk feminin jente med sminke og velstelt hår på banen, var det viktigere for meg å score mål enn å bevare sminka. Jeg elsket samholdet, humoren, jentene , prestasjonene og lagfølelsen. På banen var jeg mer enn et jålete ytre ; her var jeg en bestemt og målbevist leder, en kaptein! 

På banen glemte jeg alt annet.
Jepp, jeg har definitivt ben i nesa og det knakk.

 

Jeg vokste meg etterhvert til – fant min plass, min stemme og ikke minst min verdi. Jeg fortsatte å ta vare på de som var litt utenfor og jeg begynte å gi blanke i hva folk måtte mene.

Etter videregående og et hjerteknusende brudd med min ungdomskjæreste, flyttet jeg til Oslo da jeg møtte en mann. En mann som skulle snu livet mitt totalt opp ned. Jeg levde i et mareritt. Historien om kuken K kan du lese/høre her.

Etter et treårig helvete klarer jeg endelig å løsrive meg. Jeg blir boende alene i et rekkehus i Drammen. 22 år og med lån opptil halsen. K var kastet ut og jeg hadde ikke annet valg enn å klare meg alene.

Et kort liv som singel stod for dør. Min lillesøster leide rom hos meg , slik at jeg skulle få endene til å møtes. Jeg leide i tillegg ut et rom til en student. Det gikk greit. Men det beste av alt – jeg følte meg fri!

Noen få menn valset inn og ut av livet mitt i denne perioden. Noen fine – noen idioter. Jeg begynte å miste troen på menn. Troen på mennesket. 

Både jenter og gutter. Folk var så fæle. Drittsnakk, utroskap, baksnakking, løgner og rykter.  Hvorfor kunne man ikke bare behandle hverandre med respekt?!

I en forvirra periode møter jeg Tom. Jeg forelsker meg ikke umiddelbart. Jeg har satt opp en solid mur. Men vi blir kjent og til slutt blir han og jeg – oss. 

Tom flytter etter kort tid inn hos meg . Sammen pusser vi opp hele kåken og skaper oss et hjem. Ting går fort og jeg er så takknemlig og glad for at jeg har funnet en mann som behandler meg slik jeg fortjener. Vi blir gravide. 

Hormonene herjer vilt – vi aner ikke hva vi driver med. Vi er unge – selvom vi da føler oss sykt etablerte og voksne. Verdens herligste Ingelin blir født og vi går inn i en fantastisk  men likevel tung periode. Tom flykter så ofte han kan-  vekk fra kaoset – jeg er mye alene. En ond sirkel skapes. 

Jeg savner noen. Jeg savner han – og jeg savner en storesøster

Jeg bestemmer meg til slutt for å starte en blogg. Dette kunne være min plattform for å få utløp for følelser. Skape glede og kanskje få aksept på at jeg ikke er den eneste som har det slik jeg har det? Jeg tvilte, undret og stod lenge på kanten før jeg turte. Janteloven hang rundt halsen min som et kvelende skjerf. Men jeg ga til slutt blaffen.

Aksepten kom som en tindrende foss. Jeg ble lettet , jeg var ikke den eneste.  Jeg blir plutselig den storesøsteren jeg selv aldri hadde!

Jeg merket fort at jeg hadde en solid og kraftig røst. Folk fant trøst, glede og lettelse ved å lese innleggene mine. Jeg følte meg dog ikke spesiell. Jeg var jo bare en av mange patetiske bloggere. Men de få som sendte meg takkemeldinger holdt gnisten ved like. Jeg betød NOE for NOEN. Om tekstene mine kunne gjøre hverdagen til kun én person lettere, så skulle jeg jommen fortsette! Så jeg fortsatte. Jeg skrev om pornokultur og machokultur, om feminisme og selvfølelse, jeg skrev om kvinnekroppen og mammakroppen, om sex og selvtillit. Jeg prøver å være en motvekt til det perfekte ytre vi alltid viser utad. Jeg vil vise meg fra min fineste side i min fineste kjole, men også hvordan jeg ser ut 85% av tiden, i en sliten og misfarget mensentruse og fett hår.  Jeg blir kontaktet av VG, de vil lage en artikkel om selvfølelse , kropp og mammakroppen. Lokalavisen lager reportasjer. Jeg følte meg tøffere og lagde til og med musikk.  Min aller første låt heter “Ylva” og ligger på de fleste streamingtjenester.  

 

Jeg kontaktet flere bloggplattformer, stilte spørsmål, var nysgjerrig og ivrig, men ingen kunne hjelpe meg. Jeg var FOR ærlig og ingen var klar for det. 

Jeg ga egentlig litt opp, men fortsatte å skrive. Drivkraften var jo at jeg hadde en stemme som betydde noe for noen.

Tom og jeg kjøper så en gammel skolestue  – totalrenoverer, vi skal bygge drømmmehjemmet. Vi blir gravide og flytter inn 2,5 måned før verdens beste Iben melder sin ankomst. Ting hadde hittil gått fint – men vi går igjen gjennom en heftig småbarnsfase, følelsen av å ikke strekke til, dårlig selvtillit – selvforakt og tanker som minner stygt om en depresjon . Veien er humpete , Vi er i samme rom, men vi ser hverandre ikke, vi snakker sammen men hører ikke etter. Utad er jeg glad og positiv, men også streng og forbanna. Jeg finner trøst i å skrive. 

Jeg blir så fast medlem på snappen “mammahjerter”  – Jeg babler som en foss – folk lytter. Jeg blir deretter kontaktet av NRK , de vil lage en dokumentar om foreldrerollen. De liker at jeg er så ærlig. Dokumentaren “Mammasjokket” kan sees her!

Livet går sin vante gang og jeg holder fast i håpet om at ting vil bli bedre mellom Tom og meg – vi må bare komme oss over denne ettårskneika en siste gang. Men da jeg tror at vi har klart det – at vi endelig kan puste lettet ut og gi hverandre en klein highfive – så raser plutselig hele min verden sammen.

Jeg finner ut at Tom, min kjæreste gjennom 8 år og far til mine barn, har vært utro – av og på, de siste fire årene!

Tankene svirrer rundt som en desperate møll i utelykten. Jeg  er forvirret , tom for ord og knust.

Blant den salige blandingen av fortvilelse, tårer og snørr bryter sinnet frem. Jeg blir så forbanna at halvparten kunne være nok. Nå er jeg lei!!!!! 

Lei av å bli tråkket på av mennesker, av menn!!  Jeg er lei av å bli holdt for narr og kødda med!! Jeg deler derfor historien og tankene mine. Folk elsker å lese om andres tragedie, men det som viktigere er: Folk finner trøst. 

Responsen er overveldene og jeg blir sjokkert og trist over hvor mange mennsker der ute som sitter med tanker og følelser de aldri tidligere har delt med noen.  Vi lever i liberale Norge , i en moderne tid, men likevel finnes det så mye skam , så mye tabuer og så mye som skal hysjes ned.  Nordmenn ass, trauste! Jeg har sett meg lei!!

Og plutselig – og egentlig litt bardust, er jeg blitt den stemmen jeg så sårt selv har hatt behov for – for andre. 

 

Woman comforting her upset friend
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Så her sitter jeg, med mitt blødende hjerte i hånden, sårbar og 100 % ærlig og lurer på hvem Tom er, hva vi er og hvem JEG er.. 

Jeg vet ikke når jeg vil finne svaret  – men er det én ting som er sikkert så er det at jeg ALDRI skal slutte å være MEG. Jeg skal aldri slutte å skrive, dele og by på meg selv. For min stemme betyr noe, JEG betyr noe.

JEG ER ISELIN og JEG TRENGER MEG! 

 

og dere <3