Historien om kuken ‘K’

Historien om ‘K’ er en historie om en ung jente som blir fanget i et nett av mystisk sjarme og  psykisk maktmisbruk. 

Om hvor vanskelig det er å forklare hva som egentlig foregår innenfor husets fire vegger og selv forstå alvorlighetsgraden i det som faktisk skjer. 

Historien om K fortalte jeg for en stund siden på snappen mammahjerter. Jeg synes det er trist at vi som samfunn ikke tar vold alvorlig hvis det ikke innebærer slag eller blåmerker. Psykisk vold og misbruk skaper minst like store sår og arr – de er bare vanskeligere å se og å bevise.  

Etter enorme tilbakemeldinger velger jeg nå og dele hele denne snapdagen her på bloggen – slik at alle kan gå inn og se – lytte – forstå – innse og kanskje hjelpe ❤

 

Iselin ❤ 

 

 

    1. Tårene triller etter å ha fulgt deg på snap idag. Du virker som en fantastisk dame, ønsker deg alt det beste.

    2. Kom over bloggen din idag og har vært her inne i flere timer..Jeg er helt FRELST. Fyttikatta for et friskt pust du er!! Jeg kjenner meg sånn igjen i deg og tar megselv i å tenke at jeg håper jeg blir sånn når jeg får barn. Er 27år med samboer, så jeg skyter vel ut en snart😝 Jeg styrer som regel unna mammablogger, kun av den enkle grunn av at jeg ikke har barn selv, og kjenner meg derfor ikke igjen i innholdet som blir skrevet. Men du! Du har så mye bra å dele og gjør det på en fryktelig morsom måte. Og dere er så fine alle sammen!😍
      Jeg har tidligere vært i et forhold i 3år med en «smart psykopat». Da jeg begynte å stå opp for megselv og forsvare megselv fra den verbale terroren gikk det jo over til å bli fysisk. Jeg syns det er så fint at du sier det; den psykiske mishandlingen var 10 ganger verre enn den psykiske. For det er akkurat den psykiske mishandlingen jeg fortsatt sliter med i dag. Det er de sårene som gror saktest. Ikke blåmerkene som gikk bort etter noen uker, men ordene som brenner seg fast i hjernen er de jeg har brukt lengst tid på å komme over. Bygge seg selv opp igjen.
      Jeg kommer til å følge deg fremover. Hvert bilde du deler, hver tåre som triller og hver lille fis du slipper. (Oj. Jeg høres nesten ut som en kukjævel, men du skjønner greia!). Fy faen så bra du er!!!!!

    3. Hei du har ein fin blogg. den har mye gode innlegg vil du se på min blogg. å mine dikt har ikke starte endå men den blir bedre, håpe du kan følge meg 🙂 ha ein fin dag videre.

    4. Thea: Åh ! <3 Tusen takk for fine ord! For at du deler din historie og tar deg tid! Det betyr mye! Elsker at du skal følge med på hver minste fis jeg slipper! 😀 <3 Tusen takk!! <3 <3 <3

    5. Jeg så mammasjokket på NRK i dag! Masse gøy og dønn ærlige ting du sier!! Har du snap man kan følge deg på :)?

    6. Har ikke vært inne på bloggen din før nå, men er jo å sniker litt på Instagram da😄
      Bestandig syntes at du e ei rå dame! Utrolig tøft at du tør å være åpen om slike ting, sikkert mange som har vært i den situasjonen som føler at det er tabu.. For det er jo bare å gå, og man sitter igjen med en redsel av å ikke bli trodd.
      Vært i samme situasjonen selv, og det følger deg resten av livet på godt og vont! Godt å se at man ikke er alene om sånt! Du er ei tøffa, stå på ❤

    7. Takk for at du deler! Tør ikke publisere navn, da jeg er veldig usikker på om det jeg opplever er normalt. Ikke like ille som med deg og K. Og han er ikke sjalu. Men han kjefter utrolig mye på meg, skriker ofte ut om hvor dum jeg er, eller hvor drittkjærring jeg er, og at jeg er lat, dritt, ekkel m.m. Han pleide å kaste ting etter meg før, blitt bedre etter at vi har fått barn… nå truer han bare med å kaste ting, og jeg ikke slutter å snakke i en diskusjon. Han sier ofte unnskyld etter at han har blitt for sint, men det hadde jo ikke skjedd om jeg bare hadde stoppet å snakke, om jeg bare hadde kunne tatt imot kritikk uten å forsvare meg, så han unnskylder ikke det. Jeg provoserer så voldsomt mener han. Han kan klikke for små ting, og dersom jeg er uenig, blir det krangel, men tier jeg, og beklager meg, går det over. Han dyttet meg en gang i fylla, men eller ikke gjort noe fysisk. Han ber meg holde kjeft, mens han gjerne får komme med noen siste stikk…hans far slo deres mor, men han var for liten til å få det med seg. Dette er noe hans mor selv har sagt til meg i fortrolighet. Jeg er redd for å dra, for jeg elsker personen. Er økonomisk avhengig, og har to barn sammen. Føler også at det ofte er min feil. Hadde jeg bare gjort som han sa… han hjelper lite til hjemme også, er «min» oppgave og ordne hjemme. Han tar ikke en eneste bæsjebleie, for han kaster opp av det sier han. Hvis jeg ikke spør, står han aldri opp i helgene når han er hjemme. Jeg må også passe vekta, ellers «kan det være jeg ender opp som morra mi»…skifter mellom å føle at dette er normalt, til å spørre meg selv om jeg virkelig fortjener å ha det sånn her…

    8. Takk for at du deler: Takk for melding og for at du deler din historie her. Det du opplever er ikke normalt. Det skal ikke være slik. Jeg er fagperson, men jeg har jo opplevd litt forskjellige forhold – og slik du har det nå er ikke greit! <3 Det han driver med er rett og slett psykisk mishandling. Tviler også på at han er villig til å dra i terapi - men det bør dere. Prøv heller derfor å snu på ting og si at du ønsker at dere kan dra i terapi sammen- slik at du kan bli den kjæresten han fortjener. ( dette er selvfølgelig ikke hele sannheten, men bare slik athan ikke skal i forsvar med en gang du nevner terapi ) . Du bør uansett finne noen du kan prate med og fortelle hvordan du har det. For slik det er nå - skal det ikke være <3 God klem fra Iselin

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg