Iselin, hvem er egentlig jeg?

Det spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger.

Jeg har helt siden jeg var liten blitt beskrevet som hun utadvente veslevoksne frøkna som alltid stod på bordet og holdt show foran hele familien. Jeg elsket å være i sentrum, jeg elsket å underholde. 

Som nest eldst i en søskenflokk på fem, ble jeg fort en omsorgsperson. Jeg var sjefete og lagde egne ville regler. Jeg var bestemt og sta, men jeg passet alltid på søstrene mine. 

I tillegg har jeg en lillebror og en storebror. Njård og Nevjard – og vi er alle heldige som kan skryte av at vi har samme mamma og pappa.  Det er ikke lenger en selvfølge eller hverdagskost.

Jeg hadde altså alt. En stor familie, brødre og søstre, et trygt og godt hjem med kjærlige foreldre. Jeg hadde alt – bortsett fra en storesøster.  Jeg tenkte aldri over at jeg ikke hadde en eldre versjon av meg selv. Jeg hadde jo flokken min. Den var mer enn bra nok.

I voksen alder tenker jeg ofte på hvordan vanskelige situasjoner hadde vært om jeg hadde hatt en storesøster jeg kunne pratet med.  En storesøster som hadde stått bak meg og støttet meg, som hadde lyttet og trøstet, som jeg kunne betro meg til og fortelle hemmeligheter til. 

Jeg har ofte tenkt: Tenk om jeg hadde hatt en Iselin, Annina eller Silje som storesøster. Jeg hadde følt meg så vanvittig trygg!

 

Jeg begynte tidlig å ergre meg over urettferdigheter . Dette gjorde at jeg som ung ofte havnet i situasjoner jeg egentlig ikke hadde noenting med.

Jeg tok alltid de “svake” sin side og sa tydelig ifra hvis jeg syntes folk oppførte seg urettferdig eller ekkelt. 

Jeg var en omsorgsperson og jeg ble derfor alltid satt i grupper med de som var litt utenfor – både på barneksolen og på ungdomsskolen. Selvom jeg selv var den nye jenta i klassen – var jeg en inkluderende person med mye empati. Ble jeg ikke invitert til lek – så inviterte jeg meg selv – eller fant på noe annet. 

På barneskolen var jeg definitivt ikke en av de kule. 

Jeg var hun nyinnflytta taperen som gikk i arveklær etter storebror. Jeg var en raring som på en eller annen måte både ble mobbet og samtidig sett opp til. Velger jeg å tro ihvertfall. 

På ungdomsskolen var jeg hun rare med knallrød leppestift og rødt naglebelte i skinn. Jeg var 100% meg selv – og folk elsket å gjøre “narr” av meg eller påpeke hvor annerledes jeg var. 

Da jeg har spilt fotball siden jeg var liten, var idrettslinja et naturlig valg på videregående. Fotballen var en stor del av livet mitt.

På fotballbanen trivdes jeg ekstremt godt – jeg var til og med litt god. Her kunne jeg være tøff og rå og få respekt. Selvom jeg var en typisk feminin jente med sminke og velstelt hår på banen, var det viktigere for meg å score mål enn å bevare sminka. Jeg elsket samholdet, humoren, jentene , prestasjonene og lagfølelsen. På banen var jeg mer enn et jålete ytre ; her var jeg en bestemt og målbevist leder, en kaptein! 

 

Jeg vokste meg etterhvert til – fant min plass, min stemme og ikke minst min verdi. Jeg fortsatte å ta vare på de som var litt utenfor og jeg begynte å gi blanke i hva folk måtte mene.

Etter videregående og et hjerteknusende brudd med min ungdomskjæreste, flyttet jeg til Oslo da jeg møtte en mann. En mann som skulle snu livet mitt totalt opp ned. Jeg levde i et mareritt. Historien om kuken K kan du lese/høre her.

Etter et treårig helvete klarer jeg endelig å løsrive meg. Jeg blir boende alene i et rekkehus i Drammen. 22 år og med lån opptil halsen. K var kastet ut og jeg hadde ikke annet valg enn å klare meg alene.

Et kort liv som singel stod for dør. Min lillesøster leide rom hos meg , slik at jeg skulle få endene til å møtes. Jeg leide i tillegg ut et rom til en student. Det gikk greit. Men det beste av alt – jeg følte meg fri!

Noen få menn valset inn og ut av livet mitt i denne perioden. Noen fine – noen idioter. Jeg begynte å miste troen på menn. Troen på mennesket. 

Både jenter og gutter. Folk var så fæle. Drittsnakk, utroskap, baksnakking, løgner og rykter.  Hvorfor kunne man ikke bare behandle hverandre med respekt?!

I en forvirra periode møter jeg Tom. Jeg forelsker meg ikke umiddelbart. Jeg har satt opp en solid mur. Men vi blir kjent og til slutt blir han og jeg – oss. 

Tom flytter etter kort tid inn hos meg . Sammen pusser vi opp hele kåken og skaper oss et hjem. Ting går fort og jeg er så takknemlig og glad for at jeg har funnet en mann som behandler meg slik jeg fortjener. Vi blir gravide. 

Hormonene herjer vilt – vi aner ikke hva vi driver med. Vi er unge – selvom vi da føler oss sykt etablerte og voksne. Verdens herligste Ingelin blir født og vi går inn i en fantastisk  men likevel tung periode. Tom flykter så ofte han kan-  vekk fra kaoset – jeg er mye alene. En ond sirkel skapes. 

Jeg savner noen. Jeg savner han – og jeg savner en storesøster

Jeg bestemmer meg til slutt for å starte en blogg. Dette kunne være min plattform for å få utløp for følelser. Skape glede og kanskje få aksept på at jeg ikke er den eneste som har det slik jeg har det? Jeg tvilte, undret og stod lenge på kanten før jeg turte. Janteloven hang rundt halsen min som et kvelende skjerf. Men jeg ga til slutt blaffen.

Aksepten kom som en tindrende foss. Jeg ble lettet , jeg var ikke den eneste.  Jeg blir plutselig den storesøsteren jeg selv aldri hadde!

Jeg merket fort at jeg hadde en solid og kraftig røst. Folk fant trøst, glede og lettelse ved å lese innleggene mine. Jeg følte meg dog ikke spesiell. Jeg var jo bare en av mange patetiske bloggere. Men de få som sendte meg takkemeldinger holdt gnisten ved like. Jeg betød NOE for NOEN. Om tekstene mine kunne gjøre hverdagen til kun én person lettere, så skulle jeg jommen fortsette! Så jeg fortsatte. Jeg skrev om pornokultur og machokultur, om feminisme og selvfølelse, jeg skrev om kvinnekroppen og mammakroppen, om sex og selvtillit. Jeg prøver å være en motvekt til det perfekte ytre vi alltid viser utad. Jeg vil vise meg fra min fineste side i min fineste kjole, men også hvordan jeg ser ut 85% av tiden, i en sliten og misfarget mensentruse og fett hår.  Jeg blir kontaktet av VG, de vil lage en artikkel om selvfølelse , kropp og mammakroppen. Lokalavisen lager reportasjer. Jeg følte meg tøffere og lagde til og med musikk.  Min aller første låt heter “Ylva” og ligger på de fleste streamingtjenester.  

 

Jeg kontaktet flere bloggplattformer, stilte spørsmål, var nysgjerrig og ivrig, men ingen kunne hjelpe meg. Jeg var FOR ærlig og ingen var klar for det. 

Jeg ga egentlig litt opp, men fortsatte å skrive. Drivkraften var jo at jeg hadde en stemme som betydde noe for noen.

Tom og jeg kjøper så en gammel skolestue  – totalrenoverer, vi skal bygge drømmmehjemmet. Vi blir gravide og flytter inn 2,5 måned før verdens beste Iben melder sin ankomst. Ting hadde hittil gått fint – men vi går igjen gjennom en heftig småbarnsfase, følelsen av å ikke strekke til, dårlig selvtillit – selvforakt og tanker som minner stygt om en depresjon . Veien er humpete , Vi er i samme rom, men vi ser hverandre ikke, vi snakker sammen men hører ikke etter. Utad er jeg glad og positiv, men også streng og forbanna. Jeg finner trøst i å skrive. 

Jeg blir så fast medlem på snappen “mammahjerter”  – Jeg babler som en foss – folk lytter. Jeg blir deretter kontaktet av NRK , de vil lage en dokumentar om foreldrerollen. De liker at jeg er så ærlig. Dokumentaren “Mammasjokket” kan sees her!

Livet går sin vante gang og jeg holder fast i håpet om at ting vil bli bedre mellom Tom og meg – vi må bare komme oss over denne ettårskneika en siste gang. Men da jeg tror at vi har klart det – at vi endelig kan puste lettet ut og gi hverandre en klein highfive – så raser plutselig hele min verden sammen.

Jeg finner ut at Tom, min kjæreste gjennom 8 år og far til mine barn, har vært utro – av og på, de siste fire årene!

Tankene svirrer rundt som en desperate møll i utelykten. Jeg  er forvirret , tom for ord og knust.

Blant den salige blandingen av fortvilelse, tårer og snørr bryter sinnet frem. Jeg blir så forbanna at halvparten kunne være nok. Nå er jeg lei!!!!! 

Lei av å bli tråkket på av mennesker, av menn!!  Jeg er lei av å bli holdt for narr og kødda med!! Jeg deler derfor historien og tankene mine. Folk elsker å lese om andres tragedie, men det som viktigere er: Folk finner trøst. 

Responsen er overveldene og jeg blir sjokkert og trist over hvor mange mennsker der ute som sitter med tanker og følelser de aldri tidligere har delt med noen.  Vi lever i liberale Norge , i en moderne tid, men likevel finnes det så mye skam , så mye tabuer og så mye som skal hysjes ned.  Nordmenn ass, trauste! Jeg har sett meg lei!!

Og plutselig – og egentlig litt bardust, er jeg blitt den stemmen jeg så sårt selv har hatt behov for – for andre. 

 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Så her sitter jeg, med mitt blødende hjerte i hånden, sårbar og 100 % ærlig og lurer på hvem Tom er, hva vi er og hvem JEG er.. 

Jeg vet ikke når jeg vil finne svaret  – men er det én ting som er sikkert så er det at jeg ALDRI skal slutte å være MEG. Jeg skal aldri slutte å skrive, dele og by på meg selv. For min stemme betyr noe, JEG betyr noe.

JEG ER ISELIN og JEG TRENGER MEG! 

 

og dere <3