Så sitter jeg her,

Med bleie større enn et badehåndklede,

i en nettingtruse fra sykehuset.

Med sprengte bryster store som fjell

og en sår tiss som svir hver kveld.

 

Jeg er øm i hele kroppen – spesielt mellom skulderbladene – bak i ryggen liksom. Det gjør noen ganger vondt å ta dype åndedrag.

Jeg er øm i hele tissen og det er ubehagelig der nede når jeg hoster. Jeg blør enda og det svir litt når jeg er på do.

Puppene pulserer! Jeg har brystspreng herfra til månen – men håper det gir seg etter noen dager. 

Jeg er sliten og stolt – men utrolig nok ikke trøtt – jeg svever fortsatt på en rosa sky av lykke og adrenalin. 

 

Ved siden av meg ligger verdens vakreste skapning. Hun puster tungt. Sover tungt. Jeg kan sitte slik å se på henne i flere timer. Hun er perfekt! Prikk lik storesøster da hun var nyfødt – bare i en litt lysere versjon. Tenk at hun er min – at hun er vår – at vi har skapt henne!! 

Det er så ubeskrivelig deilig, så uendelig rart å se henne ligge der. Hun – som for noen dager siden lå og sparket i magen min. Nå er hun her – endelig – i armene våre – Lille Iben <3. 

 

Lørdag 14.01-17 – Vannet går

Rundt kl 10.00 på morningen går slimproppen – det er ingen tvil. Jeg vet dog at dette både kan skje 1 dag før fødsel og en 1 uke før fødsel – jeg slapper derfor helt av og belager meg på å vente lenge – Ingelin blir lagt på kvelden og Tom drar avgårde i bursdag. Han kjører selvfølgelig og er parat når som helst – om det skulle skje noe. 

Kl 2100 samme kveld sender jeg melding til Tom – “jeg tror vannet går” . Tom spør om han skal komme hjem med én gang. Jeg sier at han kan vente. Det er ingen tegn til rier og vannet fosser ikke akkurat ut – det siver liksom ut litt etter litt. Tom kommer likevel tidlig hjem. Ingen tegn til rier – vi legger oss.

Søndag 15.01-17 – Jeg kontakter føden

Jeg våkner tidlig denne morgenen. Kjenner at bindet er vått. Jeg går ned på badet. Fortsatt ingen tegn til rier ( jeg som liksom har hatt maserier i en måned! Og nå var det plutselig helt stille? ) . Jeg ringer føden på Drammen sykehus – sier jeg mistenker vannavgang og at det startet i går kveld. De ber meg komme . Ingen stress. Vekke Ingelin, dusje – spise frokost – ringe svigermor.

Svigermor kommer – Vi lar fødebagen stå – jeg skal jo bare sjekke vannavgang og i og med at riene er fraværende tar jeg det med knusende ro. På sykehuset blir det konstantert at vannet har gått – eller holder på å gå. Skjer det ikke noe innen dagen – må vi tilbake på kvelden og sette igang fødsel. Jeg nikker og gleder meg – akkurat slik var det med Ingelin også 🙂

Vi drar hjem – slapper av med Ingelin, spiser mat og koser oss. Jeg legger meg nedpå og klarer å sove 2-3 timer. Magisk! Lurt å få samlet kreftene til natten. Riene er fortsatt fjerne. Jeg venter og venter. Ingelin blir levert hos svigers. Hun er spent. Jeg er spent. Ingen rier. Klokka blir 20.00 – Jeg begynner å gjøre meg klar til avreise om ikke lenge. Ingen rier – jeg er skuffa. Jeg skjønner at jeg mest sannsynlig må settes i gang. 

Klokken 20.30 drar vi til sykehuset. Tom stopper og kjøper en burger på veien – ingen rier – vi tar det med knakende ro. Spiller høy musikk i bilen og er gira. 

På sykehuset får jeg beskjed om at de skal sette inn en ballong. En Ballong oppi tissen som skal fylles med væske – denne skal irritere og jobbe med livmoren – sette igang prosessen. Jeg har på dette tidspunktet kun 1-2 cm åpning – så dette kan ta laaaang tid. Ballongen skal inn og ramle ut av seg selv ved rundt 3-4 cm åpning. Går det fortsatt tregt etter dette måtte det bli modningspiller. Vi ble fortalt at det slett ikke var sikkert det ble noe barn i natt. Kanskje ikke før neste!!! Lufta gikk ut av meg – jeg var jo så klar nå!

Jeg blir satt i gynekologstolen – legen stikker hånda inn og romsterer noe voldsomt. Jeg brøler! Det gjør så satans vondt! Mormunnen er ikke moden eller langt nok ned og jeg har ikke stor åpning . Legen tar tak i livmoren (???) og drar den nedover – jeg brøler igjen. Brutal start. Det gjør så vondt at jeg begynner å grine. Ballongen blir omsider satt inn. Nå er det bare å vente. Vi tusler inn på rommet vårt. Det er en seng til meg og en stol til Tom. 

Tom får beskjed om at han kan dra hjem. Få seg en god nattesøvn og komme tilbake dagen etter – dette kan ta tid! Jeg er hele tiden i dialog med Eva Rose – fotografen som skal ta bilder under fødselen – vi blir enige om at hun kan vente med å komme. For her skjer det mest sannsynelig ikke noe før neste dag. 

Vi skrur på TVen. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg – men jeg så liksom for meg at jeg skulle klare å sove hele natten gjennom å våkne dagen etter med rier og full pakke. Vel – det ble ikke sånn. Riene startet med én gang. Og det var ikke svake små rier – de var kraftige og vonde! De ble værre og værre og smertene intense. Men ballongen hadde fortsatt ikke ramlet ut – så jeg bet tenna sammen. Har jeg virkelig så vondt nå?? Jeg er jo ikke engang 4 cm!!!

Jeg følte meg pysete – jeg kan ikke begynne å miste motet nå!!?? Ballongen har jo ikke detti ut – jeg er jo ikke halvveis engang!! Smertene ble uutholdelige – timene gikk – jeg fikk svettetokter og ble kvalm – begynte å kaste opp under riene. Tom sa ifra til jordmor – hun spurte om ballongen var ramlet ut – han svarte nei – nei da er det nok en stund igjen fikk han til svar. 

Jeg var sliten – kvalm og svett – det gjorde så vondt. Så kom trangen. For hver rie som kom ble jeg bæsjetreng. Det kan jo ikke være pressrier nå tenkte jeg. Den satans ballongen er jo ikke ramlet ut enda! Jeg var på gråten. Det gjorde så vondt – og jeg visste jeg hadde leeeeeenge igjen. Jeg kom meg utrolig nok mange ganger på do gjennom nattestimene – hver gang prøvde jeg å presse ut en bæsj – en promp – hva som helst som ga med dette presset – men det kom bare tiss. Til slutt kom jordmor inn. Hun så jeg var i store smerter og ville sjekke åpning til tross for at ballongen ikke var ute. 

Jeg bønnfalte henne om epidural når vi var kommet såpass langt at det var OK – for nå klarer jeg ikke mer. Hun svarte at det skulle jeg selvsagt få. Hun stikker hånden forsiktig inn idet jeg får en kraftig rie. Jeg stønner og roper at hun må få den hånda ut!! Hun trekker den forsiktig ut – det virker som en evighet. Jeg brøler.

Hun ser forbauset på meg. Du har 8-9 cm åpning! sier hun.

Og ballongen – ja den sitter fast.

Hun prøver å dra den ut – men den rikker seg ikke og det gjør så satans vondt når hun prøver at jeg holder på å svime av.

Legen som satte inn ballongen blir tilkalt – hun skjønner ikke hvorfor den ikke er ramlet ut. De skynder seg med å tømme ballongen for væske og får til slutt dratt den forsiktig ut. Jeg puster ut av lettelse. Den jævla ballongen!!

Jeg har en “vannpose” som ligger foran hodet på Iben. Den må stikkes hull på før jeg kan begynne å presse. De triller meg i hu og hast inn på et føderom. Riene er intenste – jeg har 9-10 cm åpning og jeg vet at epidural ikke kommer til å skje. Jeg blir redd av tanken – men samtidig stolt. Her har jeg trodd at jeg har vært pysete og spydd under riene som ikke engang har klart å gjøre jobben skikkelig. Jeg trodde jo jeg bare hadde 2-3 cm åpning – men så hadde jeg jo 8-9!! Ikke rart jeg hadde vondt!! Forrige gang hadde jeg fått epidural for lengst på dette tidspunktet!!

16.01-17 – Klokken 03.50

Jeg fikk kavet meg opp i fødselsstolen. Riene kom så tett at jeg ikke visste forskjell på bak eller frem. Smertene var så intense og så brutale. Jordmor stikker hull på vannposen og resten av vannet renner ut. Det er mye og det er varmt. Det kjennes ut som jeg tisser på meg. Jordmor skal til å veilede meg gjennom pressriene – men det finnes ikke nok tid. En pressrie kommer så kraftig at jeg brøler fra mitt innerste indre ” Jeg klarer ikke holde igjen!! ” Jordmor skal til å svare at jeg bare skal presse – men da er jeg allerede i gang. Jeg presser som en fødende kvinne og brøler som en mann. Jeg kjenner med en gang at hodet kommer. Jeg er litt i panikk – litt i sjokk – og i et stort smertehelvete. Det tar ikke lang tid før neste pressrie kommer og plutselig er hele babyen ute (!!!!!!) . Jeg skjønner ingenting – jordmor skjønner ingenting – Tom skjønner ihvertfall ikke noe og når legen kommer inn  – ser hun forbauset på det lille nurket som ligger på brystet mitt. 

Iben kom som en rakett  – Jeg følte meg så sykt sterk! Så vanvittig rå. Kroppen min bare gjorde det den måtte gjøre. Urkvinnen i meg bare blusset opp som en intens brann. Jeg fødte uten epidural!! Jeg fødte uten noen  form for smertelindring. Jeg klarte det selvom jeg for lengst hadde mistet motet og troen på meg selv der jeg lå og ventet på at denne jævla ballongen skulle ramle ut. Den bedritne ballongen som satte seg fast. Jeg lå der inne hele natten i full fødsel uten at noen visste hvor langt jeg faktisk hadde kommet. Jeg lå faktisk der inne med pressrier lenge før de visste at jeg var klar til å presse. Hadde ikke denne vannposen vært i veien – hadde jeg sikkert født i do på en av turene mine, hehe.

Men der lå hun – verdens nydeligste baby – på brystet mitt- med verdens herligste skrik. 

Jeg gråt  – sliten – trøtt, utmattet og stolt! 

Stolt av lille jenta mi – stolt av meg selv!!

Jeg er ikke den første kvinnen som føder – Det vet jeg ! Og jeg er ikke den første som føder uten epidural eller noen form smertelindring – langt derifra – men det gjør ikke jobben man gjør mindre verdt fordet. Jeg har båret frem – og født en ny verdensborger – det skal man være stolt av uansett hvor mange som har gjort det før deg. 

Denne fødselen var helt annerledes enn den forrige. Jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Det var så brutalt. Men jeg har født et barn! Mitt barn – vårt barn! Ingelin sin lillesøster! <3

Jeg er så stolt – så utrolig lykkelig –  og ikke minst takknemlig!

Takknemlig for livet <3

Fødselsfotograf Eva Rose hadde jo ikke sjanse til å rekke å være med under denne fødselen. Vi ventet jo på denne ballongen som skulle dette ut. Fantastisk som hun er satte hun seg i bilen og kjørte direkte ned når hun skjønte at jeg var i aktiv fødsel og fikk tatt noen uforglemmelige bilder bare minutter etter fødsel. Tusen takk vakre Eva – for at du er du og ga oss de vakreste minner i sort hvitt <3