I dag kom jeg over et gripende og fint blogginnlegg av Ørjan Burøe.  Mannen innrømmer en av sine svakeste sider. En side av seg selv han har klart å rømme fra, en side han var flau over, som kontrollerte ham, som han ærlig og åpent i
dette innlegget forteller detaljert om: Sjalusien!

Sjalusien har jeg så altfor godt kjennskap til. Den har i mange år holdt meg fanget. Jeg har både dyrket den og vært dens offer. Den sykelige sjalusien har så altfor ofte tatt livet av den personen jeg egentlig er.

Jeg har vært den sjalue og jeg har vært den som aldri har blitt trodd.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Begge deler er like jævlig. Det er utrolig vanskelig å være den som ikke stoler på -og det er utrolig vanskelig å være den som ikke blir stolt på.

Det som dog tappet meg mest for krefter var å være den som aldri ble trodd.

Det er mange år siden nå, men jeg var i denne mannens øyne alltid utro. Når jeg var på byen med venninner lusket han på meg. Han sjekket alltid telefonen og dataen min, sjekket logg og mailer og vridde om på ting han “fant”. Jeg flørtet alltid med alle og jeg var et horete ludder på byen. Jeg fikk ikke lov til å danse med andre, helst ikke prate. Han ble forbannet når jeg låste døra når jeg dusjet – jeg kunne jo finne på å tilfredsstille meg selv i dusjen – hore som jeg var! Jeg ble aldri trodd når jeg hadde trent og tatt sol etter jobb, da hadde jeg vel vært hos noen. Og hvis jeg hadde utflod i trusa, så var det en annen manns sæd ( som om det ikke flaut nok som det er hvis noen først ser det, så måtte han liksom lage et helvete rundt det. Om utfloden i trusa mi!! ).  Når jeg hadde jentekveld hjemme gjemte han seg i kottet og overhørte hele kvelden og han mente bestemt at jeg hadde meg med venninnene mine. Han knuste ting, knakk dørhåndtak , lagde hull i veggen truet ,med å tenne på veskene mine, you name it.

Da jeg kom til en punkt hvor jeg tok igjen når han begynte, når jeg ikke lenger bare gråt av utmattelse og fortvilelse,  når jeg snakket tilbake, når jeg ropte tilbake hvor stusselig disse påstandene hans var og hvilket jævlig manipulerende menneske han var, det var da det fysiske kom inn i bildet.

Avlugget hår ( han rev faktisk av en hel hårdott ut av hodebunnen min. På størrelse med en 10 kroning ) Smerten dette ga er ikke til å beskrive. Han rev meg etter håret og over sofabordet, lysestaker knuste, slag ble utdelt og jeg sparket og slo tilbake! Jeg tisset på meg i redsel og det verste av alt var at han sa at HAN kom til å ringe politiet. Da skulle han fortelle hvor GAL jeg var.  De ville ikke tro en liten drittunge som meg uansett.

Det jeg vil frem til er at det var sjalusien hans som førte til dette. Den psykiske mishandlingen han drev med var ti ganger verre enn den fysiske. Den tok totalt pusten fra meg. Den ga meg lysten til å gi opp, lysten til å ikke leve mer. Den tok livet av meg og den personen jeg egentlig var.

I dag er jeg sammen med verdens beste pappa Tom <3  Han tar godt vare på meg, på oss jentene sine.

Sjalusi har vi selvfølgelig – men i en helt annen liga, en helt annen planet!  Det er den type sjalusi som nesten bare er søtt. Hvor man bare smiler og har lyst til å klemme den andre og fortelle at man ikke har grunn til å tenke slik man eventuelt tenker.

Jeg stoler 100% på Tom, men kan likevel bli sjalu dersom han skulle vie en rålekker rype på byen uendelig med oppmerksomhet ( Ikke at det pleier å skje altså!! hehe ) Vi er jo bare mennesker.

Men det er viktig å skille mellom den sunne sjalusien og den sykelige.

Jeg har enormt respekt for sjalusien. Den er som Ørjan Burøe sier, en sykdom. En farlig sykdom. Den dreper selvom hjertet fortsetter å slå.

<3 Iselin