Utrolig mange finner på unnskyldninger for hvorfor vi ikke skal ta imot flyktninger.
Det blir hevdet at mange utnytter situasjonen. Noen er ikke flyktninger, men slenger seg på båtene for å få billig skyss over til andre land. I noen av båtene sitter IS soldater. Noen av flyktningene fortjener deres skjebne, de skulle bare krysse havet for å fikse tennene sine! Ærlig talt! Tror man virkelig at en far ville risikert livet til sine barn grunnet noen tenner? Tror dere virkelig ikke at det ligger mer bak? Et større ønske, et større håp om bedre fremtid for sine kjære? Situasjonen er ikke så alvorlig som media skal ha det til sier noen. Mange av de som klarer å krysse havet er aggressive og krever mer enn hva som er mulig å gi. Men hva så?
Her sitter vi på vår høye hest ! Vi som fader meg klager når vi ikke kommer inn på et jævla utested, krangler med vakta og folk som sniker i kø. Og så skal vi se ned på de som klager når de ikke kommer trygt i land? Ser dere kontrasten?!!
Listen er lang med unnskyldninger og jeg kunne så inderlig ønske at mange av påstandene var sanne, men slik tror jeg det dessverre ikke er. Jeg velger derfor å ignorere denne listen. Jeg velger å fokuserer på de som faktisk trenger hjelp!
Bildet er hentet fra nett
Solen skinner ute. Det er endelig fint vær. Ingelin, Hilde og jeg har funnet frem gammelt tøy vi ikke bruker lenger. vintersko til barn, ullundertøy – ikke det fineste, men det holder en varm når vinteren setter inn for fult.
Ingelin har stolt plukket frem leker og noen kjoler hun ikke lenger bruker. En bamse, en dukke, en ballettkjole, en sommerkjole, et puslespill, et nytt koseteppe, en leketelefon, en bamse til. Jeg blir så stolt av den lille jenta mi. 3 år – og hun finner frem ting hun frivillig vil gi bort.
Vi stopper på veien – kjøper ferske boller, skolebrød og kanelsnurrer. Kjøper også fargestifter og tegneblokk som blir pakket inn i papir og pyntet med en ballong – den er til den lille jenta i huset vi skal besøke, hun blir snart 4.
Huset er gult med falmende plater.og i det vi svinger inn på gårdsplassen dukker det tre unge mannskikkelser ut.
De er brødre og snakker litt engelsk. Vi kommuniserer så godt vi kan. “Welcome” sier jeg og tar de i hånden. De bukker og takker og tar imot posene med tøy i stor begeistring. Vi blir invitert inn, Ingelin og jeg. Det lukter gammel røyk, og den gamle tapeten skriker til oss. Men de har fått det koselig. De smilte, tok hånden til hjertet og takket. Jeg gjorde det samme i retur. De ba oss om å være snille å sette oss ned i stua, så de kunne by oss på te. “Ja takk” sa jeg smilende.
På sofaen i stua sover en liten skikkelse. Nihal. Hun er liten nydelig jente som snart blir fire år. Hun sover tungt under hele besøket – hun er sliten. Sliten etter mange dagers reise, etter mange tårer. Nå kan hun endelig sove helt trygt.
Etter en deilig kopp te takker vi for oss. Vi har pratet og vi har ledd. Jeg sier jeg kommer tilbake med mer klær snart, og at vi gjerne kommer for å leke med Nihal. De smiler og får frem at det vil de gjerne.
Vi setter oss i bilen og vinker til en familie som ivrig -og med smil om munnen vinker tilbake.
I alt kostet dette meg 1,5 time.
1,5 timer av livet mitt – til å glede andre! Vise at vi bryr oss. Vise omsorg – gi håp.
<3 Iselin
Bildet er hentet fra nett
