Se for deg at du er gravid for første gang. Nurket i magen vokser seg frisk og fin. Du gleder deg. Kan nesten ikke holde ut denne lange ventetiden. Kanskje er det vår med fuglekvitter og solstråler som bryter støvet som danser i luften- kanskje er det vinter og lette snøfnugg som banker på ruten. Du gleder deg uansett. Du lurer på hvordan han ser ut – eller henne.
Magen vokser i takt med antall barneklær som ligger nyvasket og ferdig brettet i skuffer og skap, fødebagen er pakket og klar for lenge siden. Hver kveld stryker du over magen – du snakker til den lille, lar h*n bli kjent med stemmen din, stemmen deres. Innimellom synger du litt – en godnatt-sang kanskje. Du kan nesten ikke forstå dette fantastiske vidunderet som har bo i din kropp.
Illustrasjonsfoto hentet fra nett.
Du kjenner hver gang den lille kroppen hikker, hvert eneste spark, hver eneste bevegelse. Barnerommet står ferdig. Malt i duse farger eller med fargerike klatter. Vuggen, sengen, stellebordet, uroen, bleier, kluter, bodyer, klær, bamser og pledd – alt er klart!
Magen din vokser i takt med at tålmodigheten synker.
Plutselig en dag skjer det! Fødselen er i gang. Med hamrende hjerte – entusiasme, redsel, glede og adrenalin farer det avsted til sykehus med din kjære. Han kjører stressende men rolig – han har tross alt livets mest dyrebare skatter som last.
Dere ser på hverandre med spenning i øynene – nå kjære – nå skjer det!!
Fødselen er krevende men det går fint – dere har det fint – du og den lille. Han gråter. Ja , det ble en gutt. Du er så stolt, så lykkelig. Du ante ikke at det gikk an å elske et annet menneske så høyt – et menneske du knapt kjenner.
Den lille skriker – det er et bra tegn.
Det er bare det at skrikingen aldri avtar – dagene går – uker – måneder.
Hva er galt? Er det sånn her det skal være? Er det bare du som er en dårlig forelder som ikke takler et gråtende barn? DITT gråtende barn! Er det sånn her alle andre har det? Er det slik det er å være småbarnsforelder?
Dere tappes sakte med sikkert for krefter.
Det er et ork å være i barselgrupper – han gråter jo hele tiden. Det er et ork å dra på hyttetur med familien – det er et ork å være hjemme.
Dere føler dere fortapt – hjelpesløse. Alle sier det vil gå over med tiden – men det gjør ikke det – det går aldri over og plutselig en dag får ditt lille barn et anfall – et anfall som gjør at den lille kroppen havner på sykehus. Din kjære øyensten er syk – alvorlig syk.
I begynnelsen vil du ikke innse det , du fornekter fakta. Han ser da frisk ut? Men etterhvert som du ser ham vokse i takt med andre barn – ser du det. Han henger etter. Langt etter. På dette tidpunktet vet du ikke at din kjære sønn – det kjæreste du har, aldri vil klare å gå – aldri vil klare å snakke – aldri klare seg selv. Du holder ham bare hardt i hånden og lover at alt vil bli bra.
Tante Line og sondre
Min kjæreste tante – Line Marie Guttormsen er denne hånden. Hun holder sitt kjære barn med myke varme hender – hun lover at hun alltid vil være der for ham, sin kjære sønn. Hun vet han aldri vil klare å gå selv , aldri vil kunne snakke. Hun vet at hennes lille gutt som straks fyller hele ni år – aldri vil klare seg selv.
Gjennom min blogg – vil vi sammen fortelle hennes reise. Hennes reise som mamma til en alvorlig syk gutt – men også to friske barn. Gjennom drømmene – gjennom marerittene. Håpet, redselen. Lykken og de tunge – de altfor tunge stundene. <3
Mine kjære <3
