Jeg sukker tungt for meg selv i det jeg lar fingrene danse over tastaturet i dag. Jeg har ikke skrevet på lenge og det spiser meg litt opp innvendig. Jeg kan fortsette å late som ingenting og plutselig skrive et innlegg som om ingenting har skjedd, men det ønsker jeg ikke.
Jeg føler at jeg skylder dere som faktisk er så søte og titter innom her – en forklaring. Jeg skylder dere å være ærlig – jeg skylder meg selv å være ærlig!
For en god stund tilbake ble jeg sykemeldt – ingen alvorlig sykdom i den forstand – men jeg gikk på den klassiske veggen! Sånn skikkelig! Masse overtid, oppgaver som krevde mer enn bare meg og frister som krevde mer enn kun noen dager. Alt jeg har drevet med har jeg gjort etter beste evne – men kroppen sa plutselig stopp. Jeg har kjent på stress en hel del ganger før – og mestret det – men denne gangen smalt det.
Jeg begynte jevnlig å miste synet på venstre øyet. Jeg hadde massiv hodepine dagen lang, svimmelhet og kvalme. Jeg begynte å miste hår og jeg fikk hemoroider. Ja du leste riktig! Hemoroider. Jævla stresskuler i rumpa liksom!!
Jeg har aldri hatt det før – jeg fikk det ikke engang under fødsel – men nå fikk jeg det plutselig -ut av intet!!
Søvnløse netter var et faktum og jeg hadde helt vanvittige mareritt! Jeg våknet utslitt, uten energi og uten lyst.
Jeg ble sykemeldt – og jeg følte meg så dum. Jeg har aldri vært sykemeldt med mindre jeg har hatt omgangssyke og influensa og nå skulle jeg – JEG – være en av de som ble sykemeldt pga stress? Det høres så patetisk ut – men det er et faktum. Matinntaket ble mindre og psyken værre.
Det ble så stilt spørsmålstegn ved min sykemelding og det ble sendt inn motstridelse på denne fordi jeg var aktiv på sosiale medier og hadde en blogg. Bloggen som jeg ikke tjener et eneste øre på, men som har vært som en dagbok for meg – ble plutselig noe jeg fryktet. Ville det se feil ut om jeg blogget i ny og ne – at jeg trente? Ville det se feil at jeg i det hele tatt prøvde å leve så normalt som mulig for å komme meg på beina igjen? For gudene skal vite at ja – jeg lever selvom jeg er sykemeldt – Jeg puster – jeg går på do – jeg har sex og jeg har til og med ledd!
Det gikk så langt at jeg avlyste alle turer og eventer jeg hadde planlagt. Jeg avlyste utdrikningslaget til en av mine godeste venninner. Turen var betalt og vi skulle til Marokko! Jeg gledet meg så vanvittig – jeg trengte en slik tur nå. Jeg var redd. Jeg ble hjemme. Jeg gråt.
Jeg avlyste bursdager, sluttet å skrive her inne , sluttet å trene -og sommerlåta som jeg snart skulle vært ferdig med har jeg kuttet helt ut. Jeg har avlyst så mye den siste tiden – jeg har avlyst å leve.
Det har vært fryktelig tungt. Tom kjenner meg ikke igjen og det gjør ikke jeg heller. Heldigvis har jeg solstrålen min Ingelin. For henne har jeg alltid pokerfjeset på – og det hjelper – for jeg må opp av sengen – jeg må leve – med henne.
Min tilstand er en bagatell i forhold til verdens kriser – men for meg har det vært en ekstrem personlig krise – Jeg trodde aldri at jeg skulle la noe ødelegge meg som dette. Sommeren er her og jeg har bare låst meg inne. Lest andre blogger i mørket – herregud så mye tragisk! Er jeg virkelig med på dette sirkuset? Er jeg også bare en tragisk blogger? Kan jeg i det hele tatt synge? -Jeg vet ikke – jeg har mistet lysten på å lage musikk.
Jeg er nå ved et veiskille – skal jeg fortsette å ha det slik – eller vil jeg gjøre det jeg kan for å få det fantastisk igjen? Jeg har valgt det siste. Jeg skal opp og frem og ikke la noe eller noen ødelegge for meg! Jeg kjenner at det krever en hel del, mer enn hva jeg kan gi akkurat nå. jeg vet ikke helt hva jeg må gjøre – men jeg skal gjøre mitt beste. Jeg har en fantastisk datter og samboer. Jeg har en fantastisk familie og fantastiske venner. Huset begynner å nærme seg et sluttresultat og jeg skal gjøre alt jeg kan for å nyte alle disse herlige tingene helt frem til jeg blir frisk.
Jeg har mye jeg vil fortelle dere – og gleder meg til å dele alt med dere igjen <3
Jeg klatrer sakte med sikkert oppover igjen – så takk for at dere fortsatt følger <3
Ha en nydelig regnværsdag – den skal nytes etter beste evne <3
kliss og klass – Iselin <3
Hei; Iselin.
I dag vil du sikkert få masse positive reaksjoner på det du har skrevet, og med rette. Du vil også sikkert høre at mange kjenner seg igjen i din situasjon; nemlig at man ser frisk ut, men ikke er det.
At man klarer enkelte ting, men ikke andre.
Og at man kjemper for helsa si med de midlene man kan.
Jeg skal ikke utdype noe om min egen helse her, fordi helse er i utgangspunktet en privatsak, og verken jeg eller du skal trenge å fortelle mer enn vi har lyst til, og før vi har lyst til det.
Imidlertid er jeg permanent uføretrygdet, og trener til mitt første triathlon. Ser kjempefrisk ut.
Kjemper daglig med skyldfølelsen over å få til enkelte ting, men ikke andre.
Min og din rett til å kjempe for et liv med så god helse og livskvalitet som mulig bør være selvfølgelig, og vi skal ikke trenge å be om unnskyldning.
Trening reduserer stress, medikamentbruk, bedrer søvn og reduserer risiko for en lang rekke helseproblemer på kort og lang sikt.
Det gir mestringsfølelse, glede og virker positivt inn på en rekke psykiske og fysiske tilstander.
Å leve så normalt som mulig er en naturlig del av en helbredelsesprosess.
NAV er nødt til å spørre deg, men alle andre skal du bare blåse i.
Lykke til og god bedring!!
Nina Laukvik: Tusen tusen takk for varme ord! <3 Det er jo ikke godt å høre at andre også har det tøft, men det er så vanvittig godt å vite at man liksom ikke er alene. Det er mer trøstende enn du aner å få høre at NAV er nødt til å spørre, for jeg vet jo at de må. Men man føler seg liksom ikke trodd. Men alle på NAV er veldig forståelsesfulle nå og jeg har fått utrolig god hjelp <3 Godt er det også å høre at du tar vare på helsa og trener til ditt første triathlon. Respekt!!! VI får heie hverandre frem og tenke at det blir bedre! <3 Igjen: Tusen takk for trøstende ord. Lykke til , til deg også og masse god bedring <3 Klem Iselin
Kjære vakre Iselin <3
Tenker om alle bare hadde vært mer som deg, tørre å stå frem med at livet ikke bare er en dans på roser!
Jeg vet jeg ikke kjenner deg super godt, men de få dagene jeg fikk med deg på model Day og alt jeg har lest og sett av deg senere, sier meg bare nok engang at du er et sterkt menneske!
Du har et så vannvittig pågangsmot og styrke til å klare de mål du setter deg.<3
Dessverre møter vi alle på noe dritt som rett å slett er et helvete å komme seg videre fra, men som de sier: det som ikke dreper, gjør deg sterkere!
Og se, her sitter du. På vei "ut" igjen mot det du ønsker.
Er ikke alle som hadde vært så tøffe å stått frem med så personlige ting. Bare det sier litt! Mange har så mye å lære av deg.
Dette fikser du <3
Gleder meg til å lese og høre hva du kommer med av både musikk og innlegg av opplevelser fremover <3
STÅ PÅ!
LOVE <3
Camilla pedersen: Tusen takk for varme ord ! <3 Jeg kan vel bare si: ditto!! <3 hehe..Takk for motivasjon og gode ord. Det hjelper mer enn du tror! 🙂 <3 Love right back at ya 😉 <3