Det kiler i tissen!

Herregud for en herlig pinsehelg vi har hatt.
Vi har vært i Åros og bodd hos svigerforeldrene mine og holdt på i huset. Det går så unna!
Igjen har vi hatt drahjelp av venner og familie og helgen har bydd på alt fra strålende sommervær til koselige innedager med regn på ruta.
Vi har hatt besøk av flere venner som har hatt lyst til å titte på huset. De har vært her i varmende sol og pøsende regn, og vi setter så utrolig stor pris på det.
Det er så koselig at omgangskretsen vår er nysgjerrig og ivrige på våre vegne.
Jeg får ikke vært så mye på huset som jeg noen ganger ønsker, da kvalitetstid med Ingelin går foran.
Og det er stunder jeg aldri ville vært foruten, for oboy som vi har kosa oss! Med befaring på huset, snekring på gamle planker,  titte på de vakre naboene våre og få hilse på selveste brannmann Sam.
Og når jeg ser hvor mye som blir gjort i huset vårt, hvor flinke alle er og hvor gira Ingelin er, så bobler jeg over av glede! Jeg kan nesten ikke vente til vi er ferdige!!
Eneste ulempen med å bo hjemme hos svigerforeldrene mine, er svigermor. Såpass ærlig må jeg være.
Et kanonkrutt av en nordlending og en j***l til å lage mat.
Hun er så flink! Frokost, lunsj, middag, kvelds, koking, baking, steking.
Med feber og og vond hals styrer og steller hun for at vi alle skal ha det bra.
Vi bader i mat og bollemusa jeg så hardt har strevd med å trene bort, har plutselig fått bein å gå på igjen! Iløpet av helgen!!
Jeg er bare et menneske, jeg er svak. Spesielt når jeg har stått noen timer på huset og føler jeg fortjener et skikkelig kakestykke eller fire.
Jeg klarer rett og slett ikke å la være, ikke når jeg står svett og glad og ser på drømmen vår bli til virkelighet. Adrenalinet rett og slett koker.
Jeg dåååner av meg selv! Samvittigheten min spiser meg opp innvendig.
Men mest av alt, så kiler det i tissen.
Ha en strålende uke alle sammen 😀
<3 Iselin

Min Ingelin <3

Få ting i livet, jeg vil våge å si, ingenting, kan måle seg med det å bli med mamma. Jeg er nok ikke alene om å si -og føle, at det er det største jeg noen gang har opplevd.
Da jeg gikk gravid snakket vi mye om navn, hva skulle navnet være om det ble gutt og hva skulle det bli om det ble ei jente.
Noen har stusset litt over navnvalget og noen synes kanskje at det er litt rart at vi valgte ut et navn som var så likt mitt eget. Men Ingelin er et navn som i vår familie har stor betydning.
Min farmor og farfar fikk i sin tid fem barn. Fire gutter og én jente. Ei nydelig liten tulle med rødskjær i håret og gode kinn. Hun var som jenter flest når hun var liten, bortsett fra én ting. Hun var syk. Veldig syk.
I en alder av 6 år gikk hun bort etter en lang kamp mot leukemien. Hun het Ingelin, min tante, som jeg aldri skulle få muligheten til å møte.
På den tiden snakket man ikke åpent om sorgene man bar på. Jeg har en følelse av at det var tabu.
Man fikk ikke utspring for følelsene sine, hjelp til å komme seg videre, snakke med andre i samme situasjon eller snakke med profesjonelle fagfolk. Sorgen måtte man nesten bære på alene og takle alene.
Å miste et barn må være det værste som kan skje en forelder. Det finnes ingen rettferdighet i det. Å det å ikke kunne ha mulighet til å snakke om det eller bearbeide sorgen i etterkant må være fryktelig vanskelig.
Mennesker takler situasjoner i livet forskjellig, det må man bare akseptere. Noen vil sørge i fred, andre har behov for å snakke om det. Begge deler er i mine øyne forståelig.
I dag er det blitt lettere å være åpne om følelsene sine, det er mer akseptert.
Det er også flere menn som åpner hjertet sitt, også i det offentlige rom. Det er befriende å se og jeg har stor respekt for de som velger å gjøre dette.
En av disse mennene er blant annet Magne Helander, en mann som har inspirert og åpnet øynene mine på så mange måter. Hans historie har fått meg til å sette pris på det jeg har.
For tiden har vi jo ikke noe eget hus å bo i, egne rom eller eget bad. Vi har har ikke noe eget hjem. Men vi har hverandre og det er ,såre enkelt, det aller viktigste.
Jeg ønsker å avslutte dette innlegget med et sitat fra Magne.
“Om alt var over i morgen, hva av det rundt deg vil du savne? Hva vil de rundt deg savne av deg? – Fort deg, ikke kast bort tiden, det er øyeblikket nå som gjelder” – Magne Helander.
Ta vare på hvert sekund. Ta vare på deres historie. Vær takknemlig for det du har. Fortell menneskene som omringer deg , hvor mye de betyr for akkurat deg! Si jeg elsker deg! Det er så godt! Og det er så utrolig deilig å høre <3
<3 Iselin & Ingelin

Fryd i Frydenlundbakken

Hjertet mitt hopper hver gang jeg er innom huset vårt. Det skjer så mye for hver gang!
For andre vil det kanskje virke som små forandringer, men med tanke på at vi ikke leier inn hjelp syns jeg det går i et veldig fint tempo. Tom er så flink!
I dag hadde vi stor drahjelp fra familie og venner og det settes så vanvittig stor pris på.
Hele andre etasje er tømt og “heldige” som vi er, så brukte man jo sagflis som isolasjon før i tiden!!
Sagflis i vegger, sagflis i gulv og i tak. Det er helt vanvittig! Vi har fylt over 100 søppelsekker med sagflis!
Vi har fylt en STOOOOOR container med plank og vi er nå igang med å tømme første etasje. Denne boligen har så utrolig stort potensiale og idéene mine bare strømmer på. Herregud som jeg gleder meg til fortsettelsen her.
Videre nedover i innlegget kan dere se bilder fra huset innvendig.
Vi har også tatt vare på gamle dører, så tips og forslag til hva vi eventuelt kan gjøre med/bruke de til, taes imot med stor takk. Alle forslag er velkommen <3
Ha en videre fin pinseaften, kjære godtfolk.
<3 Iselin

Når svigermor/mor varter opp med hjemmelagde vafler og syltetøy er det ingen sak å være med på befaring 🙂

Dette er bare et lite utdrag av hvor mye sagflis vi har måttet spa og koste opp.

Voila! Her oppe i 2 etasje blir det tre soverom, bad og TV stue.

Her blir det spisestue. Se på de flotte tømmerveggene som kommer frem! Vi skal beholde mye, men veggene til høyre blir revet for å lage en åpen løsning inn til kjøkkenenet.

Her skal det bli kjøkken med egen gang/kjøkkeninngang til venstre

Her skal TV-stua i første etasje etterhvert komme.

Kontrakt og utgivelse!

17f377_2e529853061d4caabe76bcaf1f9fc399
Det kommer kanskje ikke som noe sjokk at jeg i kveld skriver om min store dag. Utgivelsen av “Ylva”!
Tenk at et uskyldig gavekort fra Tom i 2012 har ført sangen min tilgjengelig i det ganske land.
Jeg er ydmyk og dypt takknemlig for alle fine ord og tilbakemeldinger, for støtten fra mine nærmeste og innsatsen fra gutta i Norsk Lydstudio! Ikke minst Magne og hans familie som lar meg dele mine tanker og følelser rundt Ylva, via denne låta.
Dette har også ført til at jeg for noen uker siden skrev under på en kontrakt med plateselskapet daWorks og det er de som står i spissen for denne utgivelsen.
Det er litt uvirkelig det hele og selvsagt føler man seg stolt, men det er også en rar følelse og “markere” en sang som omhandler døden til et lite barn.
Jeg har derfor tatt det helt rolig i dag, vært hjemme med en febersyk Ingelin og bare tatt meg tid til å nyte de små øyeblikkene i livet.
I skrivende stund ser jeg på Senkveld og lar dagen og de siste månedene bare synke inn <3
Her kan du høre den nye versjonen av låta som nå er ute:
Ha en vidunderlig kveld, helg og pinse. Ta vare på hverandre og øyeblikkene. Sett pris på de små ting i livet. Love you all !
<3 Iselin

Skrumpende pupper og flagrende vafler!

“Legg til en engasjerende tittel”, står det øverst på siden min, når jeg skal starte å skrive.
Så da prøver jeg det. Skriver det som først faller meg inn og som har okkupert tankene mine litt i dag.
Torsdag er treningsdag og jeg er alltid klar for en fight på denne dagen. I dag hadde jeg egentrening og da liker jeg å løpe.
Med Bjørn går det stort sett i styrke, noe jeg liker aller best, men da er det også greit å ha økter hvor jeg fokuserer på kondisjon.
Treningen har gjort meg bra, det er det ingen tvil om. For å ikke nevne endring av kostholdet, det har vært det viktigste. Og når jeg tenker tilbake på hvor flink jeg var de første tre månedene, så må jeg klappe meg selv på skulderen. Herre for en viljestyrke. Jeg er ikke like standhaftig i dag!
Jeg er mye mer fornøyd med denne utgaven av meg selv, selvom jeg fortsatt ikke er helt i mål og selvom puppene nå ligner mer på våte vafler enn noe annet. Faktisk som pannekaker når jeg ligger på ryggen. Da ser jeg ut som et brett med to brystvorter. Og dadler er en fin beskrivelse når jeg ligger på siden, som når man ligger uten BH i senga, sidveis og leser i en bok eller et blad.
I 2010 ( tror jeg det var ) tok jeg brystreduksjon da jeg hadde mye hodepine og følte meg særs ubekvem som et vandrende jur med rumpesprekk under haka. Det var ikke en lett avgjørelse, men jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det.
Tiden etter var jeg superfornøyd, og lettere på tå enn noen gang før!
Så ble jeg gravid.
Det gikk forsåvidt veldig fint, helt til lillemor meldte sin adkomst og sugde livskraften ut av “tantene” frem til hun var 8 måneder.
Og nå som jeg har gått ned ytterlige, er livsgnisten i dem helt borte.
De henger med så godt de kan, det skal de ha. Men er liksom ikke like mye futt i de som før.
Kommer ikke inn med de på byen lenger, om dere forstår hva jeg mener.
Men vet dere hva? Det er helt greit! Jeg er superfornøyd med mine livløse skrumpende pupper. Med riktig BH ser de virkelig så flotte ut faktisk!
Skal brystene våre definere hvem vi er? Ikke fader! Er det galt å justere på de, enten det er i den ene retningen eller den andre? Ikke fader.
Så lenge DU er fornøyd med hvordan DU ser ut, så er alt annet betydningsløst.
Pupper er vakre, kvinnen er vakker!
Store, små, lange, runde, hengende, struttende, fake eller ekte, forstørret eller forminsket. Med pupper, uten pupper. Jeg hyller dere alle!!
Elsk deg selv! – Iselin <3

Våre nye naboer – jeg er forelsket <3

Bildet er hentet fra salgsoppgaven på nett.
I mai overtok vi endelig drømmehuset vårt! Eller rønna, prosjektet, reiret, kall det hva du vil.
Mange vil kanskje ikke forstå valget vårt, og vi har fått en del tilbakemeldinger og spørsmål om “hvordan orker dere?”, “Vet dere hvor mye jobb dere har foran dere?”, ” Hvordan skal dere klare det?” osv.
Jeg kan forstå bekymringene.
Vi solgte ( for oss, vårt perfekte, lille ) rekkehus, for å oppnå vår store boligdrøm.
Vi har alltid snakket om å en dag kjøpe et oppussingsprosjekt. Som vi kan bygge som vi vil, hvor barna kan vokse opp , og vi kan bli gamle sammen.
Ja, vi våger å drømme og for noen måneder siden hoppet vi bare oppi det, kjøpte drømmehuset med drømmetomta , gærne som vi er!
Dette betyr at vi nå bor i kofferter og esker hos foreldre og svigerforeldre og vi blir boende slik til vi er ferdig med huset – om ett år!!
Ja vi er gærne! Men dette skal vi klare og hittil har det bare gått bra! Vi er nå en stor klase med familie trøkket på samme sted og det er overraskende koselig å bo hjemme hos mamma og pappa igjen. Ingelin har forstått situasjonen og gleder seg bare til hun skal få nytt prinsesserom og sklie, huske, dukkestue og trampoline i hagen, hun er også blitt forberedt på barnehagebytte til høsten og vi er så åpne som vi kan med henne om hele situasjonen.
I disse dager er vi derfor så mye på huset som mulig. Jeg glemte kanskje å si det? Vi skal gjøre alt selv!!
Ja vi har kanskje fått helt “huemist”, men hadde det ikke vært for Tom, hadde jeg aldri gått med på noe slikt. Vi skal selvfølgelig få hjelp til mye også, men mesteparten skal vi stå for, les: Tom.
Huset er verneverdig, så utvendig starter vi ikke før aktuelle søknader og papirer er sendt inn og godkjent,
men innvending kan vi gjøre som vi vil.
Jeg er dog opptatt av å fange så mye av sjelen i boligen som mulig, så selvom det blir modernisert innvendig, tar vi vare på dører, bjelker, tømre osv som vi kan bruke senere i prosessen.
På mandag var vi i huset og rev og ryddet til den store gullmedaljen. Solen strålte på den nå grønne tomta. Jeg åpnet vinduet i 2 etasje for å lufte og synet som møtte meg ga meg ro i hjertet,
Rett utenfor vinduet, der hvor Ingelin kanskje skal få sitt soverom, tusler vår nærmeste og vakreste nabo.
En fredfull og nydelig hest i gyllen mørkebrun farge. Det er to hester til, litt bortenfor og sammen danner de et bilde jeg ikke ante skulle gi meg slik tilfredstillelse.
Kanskje man blir litt blind på hvilke vakre omgivelser som egentlig omringer en, når man bor nærmere eller i byen?
Jeg finner ihvertfall roen her i Frydenlundbakken. Finner tid til å tenke , sette pris på det jeg har. Det VI har.
Og dét, det er et kaotisk deilig eventyr hvor vi våger å drømme, våger å gjøre, våger å være.
Ta vare på øyeblikkene –  Iselin <3

“Ylva”

_ALE3399
Det nærmer seg utgivelse av min første låt “Ylva” og jeg ønsker å dele med dere hvordan og hvorfor denne sangen ble til.
Jeg har alltid likt å pusle på gitaren min, jeg er selvlært og absolutt ingen mester. Jeg har også alltid likt å synge, også selvlært og definitvt ingen mester. Jeg liker å snakke, her er jeg god! Jeg snakker mye!  Men jeg liker også å skrive.
Rett etter at jeg ble mamma gikk tankene mine stadig i spinn: Det gikk ofte i dramatiske tanker som:  “hva om jeg mister henne?”, “Hva om hun ikke puster når jeg henter om morgenen”, “hva om noen krasjer i oss når vi kjører?” , “Hva om hun dør?”
Tankene kom innimellom, og på kveldene kunne jeg bare sitte og se på min lille datter. Se på grimasene hennes i søvne, se hvordan brystkassen hennes løftet seg fredfult med pusten. Se de små rykningene hun innimellom fikk. Jeg kunne smile for meg selv, tenke på hvor heldig jeg var, hvor heldige VI var, som hadde en så nydelig og frisk datter.
Samtidig kunne jeg gråte. Gråte av de spinnville tankene om alt det fæle som kunne skje, og jeg kunne gråte av glede. Det var mye følelser, mye hormoner.
Min sentimentale side blomstret og jeg plukket mer på gitaren enn noen gang før.
Gjennom tiden har jeg hatt venner som har støttet meg og gitt meg ros for gitarplukkingen og min indre amtør-sangerinne, og jeg har hatt de som har ledd av meg, som aldri har spurt, og som egentlig aldri har hørt heller.
Men det var én person som alltid ville at jeg skulle spille -og synge for ham. Min samboer Tom.
Tom fikk meg til å sette meg mer ned med gitaren og lo aldri av meg når jeg sang for full hals eller testet ut klisjéfylte tekster. Han støttet meg.
Julaften 2012 fikk jeg et gavekort av han. Én dag i Norsk Lydstudio.
Det tok 11 måneder før jeg tok mot til meg og ringte daglig leder Sven Jøran Michelsen. Vi booket dag. Jeg var redd.
I mellomtiden satt jeg ,som vanlig på kveldene, med gitaren på fanget da jeg tilfeldigvis kom over et innlegg på facebook. Et innlegg om en mann som beskrev hvordan det var å være pappa, å være foreldre til en dødssyk jente.
Pappaen het Magne, jenta het Ylva.
Tårene mine rant idet jeg leste innlegget og utforsket siden hans. Ylva hadde vært syk lenge. Nå var hun 7 år og hadde kjempet nesten hele sitt liv.
Jeg løp opp trappen og inn på rommet til min datter, hun sov godt og pustet tungt. Jeg satte meg ned i sofaen igjen og begynte å skrive.
Hver dag skrev jeg litt. Magne inspirerte meg. Å utlevere seg på en slik måte, dele sine innerste tanker som far. Tanker om sitt syke barn. Hans mot, Ylva sitt mot. Sorgen, gledene. Det ga meg håp. Det ga meg en ny måte å verdsette livet på.
06.11.2013 postet Magne et nytt inlegg på siden sin : “I dag er jeg blitt pappa til en engel” .
Det knøyt seg i magen min! Tårene strømmet nedover kinnet mitt. Tenk om det hadde vært mitt barn, jeg hadde ikke taklet det.
Merkelig nok fant jeg trøst oppi det hele , trøst i Magne sine ord, hans åpne sinn. Jeg følte en sorgfull ro. Jeg skrev ferdig sangen.
To dager senere møtte jeg opp i studio, nervøs forkjølet og uvitende. Jeg var ikke i tvil. Jeg måtte fremføre Ylva.
Produsenten likte sangen såpass godt at han ville hjelpe meg å spille den inn ordentlig en gang til senere. Så jeg gjorde det, sammen med produsent Christoffer Simpson. Vi ble veldig fornøyd med resultatet, men det ble med det.
Sangen ble liggende. Jeg torde ikke gjøre noe mer med den. Jeg ville ikke støte noen, fornærme noen, såre noen.
Ett helt år gikk, før jeg endelig tok mot til meg. Magne og familien måtte jo få høre den. Jeg la den ut på min egen facebook side og tagget Magne i innlegget. Krysset fingrene for at han en dag ville se og høre sangen. Han gjorde det.
Resten har ført låten der den er i dag. Finpusset og klar for utgivelse. For å hedre Ylva og alle andre barn som har gått igjennom -og går igjennom samme kamp.
Mammahjertet mitt blør for dere alle hver dag. Og jeg takker dere. Takker for at dere gjør meg til et mer takknemlig menneske. Takker for at dere får meg til å omfavne livet med åpne armer. For at dere har åpnet øynene mine.
Takk for at dere finnes, i himmelen og på jord
<3 Iselin
Sangen kan du høre her :

Med vondt skal ondt fordrives!

Denne dagen derpå kjennes mistenkelig lik ut som dagen derpå når man har fri!
Jeg mener, ingen alkohol ble inntatt i går og det ble tidlig kvelden, allikevel var jeg dødsliten og uggen i dag morges.
Jeg mistenker at kroppen min har gått i sukkersjokk. For etter at jeg endret kostholdet mitt for ca 6 måneder siden har jeg aldri dyttet i meg så mye is, kaker og pølser som i går.
Jeg fikk den berømte følelsen, som jeg ikke har hatt siden jeg var 17 år : “Jeg skal aldri mer spise kake i hele mitt liv”!
Da var det godt å vite at jeg skulle trene med min fantastiske PT Bjørn Myhre Nilsen!
Selvbruningen som ligger ujevnt fordelt på kroppen min ( for jeg dro aldri og tok sol 16 mai ) gir meg merkelig nok en rar form for selvtillit som leder meg inn i en småfrekk treningstights/shorts jeg har fått av min farmor! Jeg har ikke trent i korte shorts siden jeg var 15 år og innsidene av lårene mine ikke kjente til hverandre enda.
Denne økta håper jeg ikke bli hard, tenkte jeg mens jeg trippet oppover trappene til studioet. Det ble den!
Tunge vekter, tunge løft, tunge dytt og tung pust! Herregud så slitsomt, men herregud så deilig!!
Ingenting er bedre enn å starte uka med en real treningsøkt. Bli kvitt helgens synder liksom! Med vonde og tunge vekter skal den onde kaka, isen og pølsene fordrives.
Jeg føler meg lettet og lettere! Trening gjør meg lykkelig!
Legger ved et par bilder etter dagens økt. Ja jeg står på en krakk, så dere kan se de brune , les oransje, bena mine, og ja, jeg dytter rumpa bakover så dere skal få et inntrykk av at lårene mine ikke gnisser mot hverandre – Føler det er viktig å presisere at det gjør de egentlig så absolutt, i allers største grad enda. Men det har skjedd forandringer og jeg har gått ned 10 kg! så vil også legge ved instagrambildet mitt, så dere ser hvordan jeg så ut da jeg startet.
 
 

17 mai – Gratulerer med dagen!

1-2-3 pust ut! Da har endelig kveldsroen senket seg her i huset.
Da vi enda ikke har barn som skal gå i tog, tar vi det alltid knakende med ro på 17-mai morgenen.
Det resulterer i at vi alltid tusler ned til byen når alle andre er på vei hjem!
Hvert år tenker vi at : i år skal vi komme oss tidligere ut, men nei. Selv ikke vi som er oppe tidlig, som alle andre småbarnsfamilier, evner å komme oss ut av huset før kl 1300!!
Så før vi stresser avgårde, stresser vi må å ta det perfekte familiebildet for å vise omverdenen hvor lykkelige og pliktoppfyllende vi er.
Tom hater å bli tatt bilde av, jeg SKAL ha det j*vla perfekte, lykkelige familiebildet, og Ingelin vil helst se på humler som visstnok bæsjer i lufta.
Men vi får til slutt bildet mitt, og vi kommer oss til slutt ned til byen, vi møter mennesker, roper hurra, kjøper altfor dyre heliumballonger, trøkker i oss masse deilig is og pølser.
Vi ER glade, vi er lykkelige!
Jeg ønsker å gratulere alle sammen med dagen og håper dere hatt en aldeles nydelig feiring!
17 mai er vi så glad i! <3
Iselin <3

Festdraktene Ingelin og jeg har på oss er fra Bayern München og vi bruker disse da jeg er halvt tysk. Veldig annerledes enn de norske bunadene og mye kaldere på 17-maier som i dag 😀

16 mai og alt er ugjort!

Jeg svetter oppover! Det er 16 mai, klokka viser 21.30 i skrivende stund og jeg har enda ikke forberedt meg til morgendagen i det hele tatt.
Nå bor bor vi jo hos mine foreldre mens vi renoverer vårt nye hus, så er jo ikke det samme som må ordnes som når man bor i sitt eget hjem.
Men allikevel. Ingen skjorter er strøket, klessvasken er ikke tatt, jeg burde tatt etterveksten, burde barbert leggene, burde tatt sol, burde ha trent, burde IKKE ha spist de tre kroneisene og kakedeigen som skrek til meg fra bollen. Så ja, DET skal jeg faktisk ha, jeg har bakt ! Brownies, på 1-2-3!
Jeg føler meg sløv, jeg som alltid har vært så flink pike. Alltid hatt alt på stell når det gjelder, men ikke i dag.
Jeg har liggi rett ut to dager med en halsbetennelse som sakte er i ferd med å forsvinne, og jeg har faktisk ikke orket. For de av dere som har barn, så vet dere at det å ligge rett ut når man er syk, praktisk talt er umulig.
Nå er dog kveldsroen endelig senket seg i stua: Min samboer er i bursdag, min datter sover søtt, min far er på fotballkamp og jeg har nå sittet her i to timer å prøvd å finne igjen knappen som gjør det mulig å skrive nye blogginnlegg, mens min mor spiller “total ecplise of the heart” for full guffe i stua oppe…på tysk, mens hun dekker 17 mai-bordet. Hverdagsmagi!
Jeg sitter nå og vurderer om jeg skal stryke skjorter for morgendagen først, eller tute ned til nærmeste solarium og unne rompeballene mine litt D-vitaminer.
Nå går det i zumbamusikk oppe i stua, jeg tror jeg drar ut en tur.
Ha en fantastisk feiring i morgen alle sammen! Her blir det som det blir, akkurat som været i Norge <3 🙂
Sett pris på det dere har – Iselin <3