Hjertet mitt banker hardt, tårene triller,mammahjertet gjør så ufattelig vondt og magen vrenger seg!

Hjertet mitt gråter, jeg gråter, vi gråter – lenge. Blodige tårer.

De siste dagers nyheter og bilder har brent seg fast på netthinna og jeg er så forbanna!

Så forbanna på denne syke verdenen vil lever i, så forbanna over hvor feil religion blir tolket og hvordan den blir brukt som et maktmiddel. Jeg er forbanna over at uskyldige mennesker må lide.

Jeg gråter med alle de som lever i frykt, som flykter, som mister sine kjære. Jeg gråter med de hjelpesløse foreldrene som desperat prøver å beskytte barna sine, men som feiler. De feiler fordi det finnes onde mennesker – det finnes en ond verden!

Jeg gråter for barna som lever i  redsel, som ikke kan legge seg trygt i senga si om kvelden, som ikke lenger har en varm favn å krype opp i, som ikke lenger føler trygghet og kjærlighet.

Barn som er funnet langs strandlinjen ved Zuwara. Bildet er hentet fra migranteport.org

Jeg er forbanna og flau over Europa som sutrer!

Hvor er medmennesket i oss? Hvor er kjærligheten?

Jeg er lei av å høre på folk som sier :”Vi kan ikke ta imot flere flyktninger nå, vi må hjelpe våre egne som er  i nød i vårt eget land først!”  Vel – DU som sier akkurat disse ordene. ja DU ja! Har du noen gang gjort noe for dine egne? Har du noen gang hjulpet eller strukket ut en hånd til de mange barn som i Norge lever i fattigdom, i alkoholiserte og voldelige hjem? Jeg tviler sterkt på det. Du slenger med leppa, men selv skal du hverken hjelpe dine “egne” eller flyktninger som kommer hit? Akkurat DU, du burde skamme deg!

Også burde du ser her:

https://www.facebook.com/video.php?v=1031002436950280&fref=nf

Nabolandene tar sin del av kaka, mens Europa sutrer over hvem som skal ta “smulene”

Jeg hyller alle de som gjør en innsats for flyktningene- både stort og smått! Det er alt med stort hjerte.

No one puts their children in a boat unless the water is safer … Bildet er hentet fra dawn.com

Jeg kunne ønske jeg eide en stor stor øy. Der skulle jeg bygd mange som hus med varme senger og gode peiser. det skulle vært grønt gress og lekeområder til barn. Her skulle alle flyktninger som kom få lov til å bo og jeg skulle tatt meg av alle de ensomme barna og gitt de trygghet og kjærlighet.

Men jeg kan jo ikke det. Jeg ønsker. Jeg vil – men jeg kan ikke.

Men jeg kan gjøre noe!!

I dag er det planleggingsdag, da skal Ingelin og jeg rydde i alt av gammelt tøy og gamle sko, barneleker og bøker. Vi skal samle det i esker og personlig levere det til en familie på flukt som har vært så heldige å få et sted å bo i nærheten. Vi skal ønske de velkommen og ta vare på de. vi skal kjøpe ferske boller hos bakern og vise de kjærlighet.

Jeg kan ikke hjelpe alle – men jeg kan hjelpe noen.

I kveld holder jeg ekstra godt rundt min lille engel når hun sovner og drømmer seg langt bort i drømmeland av rosa ballettkjoler, hvite fjær, frihet og kjærlighet.  I kveld og for alltid!

Ta vare på de du har kjær – vi er så heldige som har noen <3

Iselin <3

Ok, jeg skal være ærlig! Kveldens innlegg handler kun om én ting! Hanke inn flest mulig stemmer!

Jeg kom tilfeldigvis over Casting Cremé Gloss sin konkurranse på facebook og tenkte: “warum nicht?”

Ja, hvorfor ikke!?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Internettet har en enorm innvirkningkraft på oss, men hva større er, er jo ordene som daglig skrives her!

Makten som finnes i ord er mektig! Makten ved internettet er mektig!

Internett, sosiale medier og ord er både fantastisk og skummelt på samme tid.

Det kan utnyttes og det kan misbrukes.

Jeg finner dette veldig interessant, og sammen med det faktum at det hadde vært sykt gøy være en av finalistene i denne konkurransen vil jeg nå utøve et lite eksperiment med hjelp av dere.

Konkurransen går ut på å bli det neste ansiktet til Casting Créme Gloss!

Som tidligere nevnt har jeg ingen fremtid innen modellbransjen med føttene mine. De er jo et tragisk kapittel i seg selv!

Og kroppen min? Vel, det er en helt annen bok!!

Så når det gjelder å være modell for noe så fint som hår! Ja da tenker jeg at jeg kan slenge meg på, selvom jeg nok burde ha stilt som FØR-bilde modell! 😀

Pr nå, mangler jeg ( hold dere fast ) 338 frekke stemmer for å nå første plass! Herregud hvordan skal jeg klare det?

Klarer jeg dette ved hjelp av dere fantastiske lesere? Vil dere stemme med alt dere har av pcer og mobiler? Vil dere dele innlegget? Vil jeg klare 338 stemmer? og hvor lang tid vil det eventuelt ta?

Jeg HATER sånne ting her, når folk prakker på meg ting som jeg må bruke tid på. Men dette tar seriøst 5 sekunder.

Du klikker inn på linken under og scroller ned til dere ser bildet mitt. Under kan dere bare trykke på stem-knappen. FERDIG! 😀

http://www.missglossy.no/entry/837/iselin-guttormsen

Det hadde vært vanvittig morsomt for meg å få denne muligheten, også er det selvfølgelig særdeles spennende og se hvor stor internettet og ordenes makt er! Pluss at det er jævlig kleint dersom jeg ikke får en eneste stemme 😀

Jeg krysser fingrene <3

Peace and love – let the hair grow!

Iselin <3

Foto: Alessandra Langum

I dag kom jeg over et gripende og fint blogginnlegg av Ørjan Burøe.  Mannen innrømmer en av sine svakeste sider. En side av seg selv han har klart å rømme fra, en side han var flau over, som kontrollerte ham, som han ærlig og åpent i
dette innlegget forteller detaljert om: Sjalusien!

Sjalusien har jeg så altfor godt kjennskap til. Den har i mange år holdt meg fanget. Jeg har både dyrket den og vært dens offer. Den sykelige sjalusien har så altfor ofte tatt livet av den personen jeg egentlig er.

Jeg har vært den sjalue og jeg har vært den som aldri har blitt trodd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Begge deler er like jævlig. Det er utrolig vanskelig å være den som ikke stoler på -og det er utrolig vanskelig å være den som ikke blir stolt på.

Det som dog tappet meg mest for krefter var å være den som aldri ble trodd.

Det er mange år siden nå, men jeg var i denne mannens øyne alltid utro. Når jeg var på byen med venninner lusket han på meg. Han sjekket alltid telefonen og dataen min, sjekket logg og mailer og vridde om på ting han “fant”. Jeg flørtet alltid med alle og jeg var et horete ludder på byen. Jeg fikk ikke lov til å danse med andre, helst ikke prate. Han ble forbannet når jeg låste døra når jeg dusjet – jeg kunne jo finne på å tilfredsstille meg selv i dusjen – hore som jeg var! Jeg ble aldri trodd når jeg hadde trent og tatt sol etter jobb, da hadde jeg vel vært hos noen. Og hvis jeg hadde utflod i trusa, så var det en annen manns sæd ( som om det ikke flaut nok som det er hvis noen først ser det, så måtte han liksom lage et helvete rundt det. Om utfloden i trusa mi!! ).  Når jeg hadde jentekveld hjemme gjemte han seg i kottet og overhørte hele kvelden og han mente bestemt at jeg hadde meg med venninnene mine. Han knuste ting, knakk dørhåndtak , lagde hull i veggen truet ,med å tenne på veskene mine, you name it.

Da jeg kom til en punkt hvor jeg tok igjen når han begynte, når jeg ikke lenger bare gråt av utmattelse og fortvilelse,  når jeg snakket tilbake, når jeg ropte tilbake hvor stusselig disse påstandene hans var og hvilket jævlig manipulerende menneske han var, det var da det fysiske kom inn i bildet.

Avlugget hår ( han rev faktisk av en hel hårdott ut av hodebunnen min. På størrelse med en 10 kroning ) Smerten dette ga er ikke til å beskrive. Han rev meg etter håret og over sofabordet, lysestaker knuste, slag ble utdelt og jeg sparket og slo tilbake! Jeg tisset på meg i redsel og det verste av alt var at han sa at HAN kom til å ringe politiet. Da skulle han fortelle hvor GAL jeg var.  De ville ikke tro en liten drittunge som meg uansett.

Det jeg vil frem til er at det var sjalusien hans som førte til dette. Den psykiske mishandlingen han drev med var ti ganger verre enn den fysiske. Den tok totalt pusten fra meg. Den ga meg lysten til å gi opp, lysten til å ikke leve mer. Den tok livet av meg og den personen jeg egentlig var.

I dag er jeg sammen med verdens beste pappa Tom <3  Han tar godt vare på meg, på oss jentene sine.

Sjalusi har vi selvfølgelig – men i en helt annen liga, en helt annen planet!  Det er den type sjalusi som nesten bare er søtt. Hvor man bare smiler og har lyst til å klemme den andre og fortelle at man ikke har grunn til å tenke slik man eventuelt tenker.

Jeg stoler 100% på Tom, men kan likevel bli sjalu dersom han skulle vie en rålekker rype på byen uendelig med oppmerksomhet ( Ikke at det pleier å skje altså!! hehe ) Vi er jo bare mennesker.

Men det er viktig å skille mellom den sunne sjalusien og den sykelige.

Jeg har enormt respekt for sjalusien. Den er som Ørjan Burøe sier, en sykdom. En farlig sykdom. Den dreper selvom hjertet fortsetter å slå.

<3 Iselin

Hva gjør man når en venninne ringer og sier hun sårt trenger en jentekveld? En kveld med latter, masse snop og frisk hvitvin. Jo da skaffer man barnevakt, ringer søstrene sine i Oslo og fiser ut til dem etter jobb.

Jeg er jo ikke et såkalt bytryne, men siden det ikke er lenge siden jeg var på jubileumsfest og jeg igjen nå skulle besudle Rieslingen, følte jeg virkelig at nå “slår a mor ut håret!” Men hva gjør man ikke for sine venninner. De er gull verd  og selvom man ikke alltid ser de så ofte, synes jeg det er viktig å stille opp.

Ikke visste jeg at hun noen timer senere skulle bli kronet med tittelen “tidenes mest joviale venn”!

Tidenes mest joviale venn!

Vi møttes i mine søstres leilighet og vi koste oss gløgg. Vi skravlet, spiste masse dritmat, drakk vin,diskuterte musikk og sminket oss. Slik en jentekveld skal være.

Utover kvelden ente vi på en bar som het Monkey. Er det ikke det den heter? Eller er det kanskje monkey bar? Ikke vet jeg, jeg har aldri vært der før og jeg kommer mest sannsynlig ikke til å dra dit igjen heller.

Mens vi stod der i kø helt fremst og ventet på å komme inn, kunne vi pent se ryggen på dørvakten i alle de 20 minuttene vi stod der. Han var svært opptatt med å slippe inn VIP’en og enset ikke oss en eneste gang. Det skal sies at den ene dørvakten var utrolig hyggelig, det var de sikkert begge, men å stå slik i forskjellige køer skaper et klasseskille jeg ikke er særlig fan av.

Jeg forstår de som har satt seg opp på gjesteliste osv, de er prioritert, kjendiser er prioritert, deilige folk er prioritert, rike folk er prioritert.  Men sjelden har jeg følt meg så annenrangs som det jeg gjorde i denne køen.

Vi var liksom usynlige, vi var ikke viktige nok. Og selv når VIPkøen var tom, snudde de seg ikke mot oss engang. Folkemengden bak oss økte og jeg ville mye heller satt pris på om de var ærlige og sa det var fult, så kunne vi gått et annet sted.

Det finnes garantert en hel masse kjøreregler rundt disse VIPkøene, og utelivsbransjen er garantert noe jeg aldri vil skjønne meg på. Men dette klasseskille som blir skapt allerede utenfor et utested er til å bli kvalm av!

Men vi slapp omsider inn, betalte inngang, hang fra oss jakkene og trådde inn i en jungel av et utested. Virkelig apekatt! Kanskje begynner jeg å bli en gammel snerpete kjærring. Men stedet var så stapp fult at du måtte stå med hendene over hodet for å få plass til alle sammen. Med drinker i hver hånd og en overflod av store champagnekjølere kan du jo bare forestille deg hvor mye søl og gris det var.

Det var da det skjedde, eller jeg hadde allerede kjent det i taxien. Magen min skrek! Den skrek og vrei seg i kramper og jeg er sikker på at den gikk i et apatisk sjokk etter all drittmaten jeg hadde stappet i meg tidligere på kvelden. Kombinert med en flaske vin eller to ble dette ren gift for kroppen. Jeg begynte å svette. Jeg ville hjem. Hjem på do!

Men fader, skal jeg la en kveld bli ødelagt kun pga en dritt? Det var under dette øyeblikket jeg virkelig forstod verdien i en venninne, en god venninne som gir like mye “F” som meg selv. Hun tok meg i hånden, og gjennom havet av smellvakre damer på høye hæler, ferskenfarget lipgloss og gylne krøller i håret, ålte vi oss klumsete forbi og frem til dokøen.

Ingenting er verre enn å ha vondt i magen og måtte gå på et offentlig toalett! Men jeg nektet å dra hjem! Da hadde kvelden vært over! og det kl 0030!

Rednigen her ble den ekstremt høye musikken og bassen som ristet i dolokket samt store romslige toaletter. Min kjære venninne ble med meg inn på selveste avlukket og jeg følte virkelig jeg hadde med meg en personlig trener eller en sånn sykt ivrig jordmor under fødsel.

Hele hendelsesforløpet gikk utrolig bra og vi (les: jeg) trippet uskyldig ut blant folkemengden igjen. VI ble da enige om å dra fra åstedet. Det var for mye mennesker, for trangt, stivt miljø og en atmosfære vi ikke følte oss komfortable i.

Vi ( igjen les: jeg) tok en real “shit and run!”

Vi endte opp på en homsbar som heter “Elsker”? Er det den heter? Uansett, et helt fantastisk utested, med dansglade og hyggelige mennesker. Et hav av personligheter og god atmosfære. Her ble vi og her danset vi natten gjennom!

Så ble det slik vi ville – en jentekveld på et utested fult av “damer” , akkurat slik vi liker det – uten fordommer, uten rangstige, bare masse kjærlighet!

Over og ut! Iselin <3

Sko som ikke fikk ben å gå på. Lisbeth satte de like gjerne her så hun kunne danse i sine medbrakte turnsokker 😀

Herregud! Eller jeg burde kanskje ikke misbruke hans navn, for i helgen tror jeg faktisk at HAM våket over meg, hehe.

Jeg skulle jo synge i dette bryllupet og jeg både gledet og gruet meg stort.

Tirsdagen i forkant møtte jeg organisten for øvelse. Vi hadde snakket over telefon og han var klar over hvilke sang og hvilke versjon han skulle lære seg å spille for å matche min stemme.  Jeg trappet oppover kirkegulvet, men skjønte fort at han ikke kunne sangen i det hele tatt. Jeg sang sangen for han, og sendte han en link til nøyaktig den versjonen jeg ville at han skulle spille. Vi skulle møtes igjen til uka for neste øvelse.

Han satte tidspunktet til lørdag kl 10.10.

La meg minne dere på at dette er samme dag som vielsen skal finne sted – Faktisk 3 timer før vielse og jeg fikk akutt diaré av tanken på å “sjanse” på at det skulle sitte da, men javel tenkte jeg.

Lørdagen var plutselig her, solen strålte og jeg kunne sangen utenatt, opp/ned, bakfrem, jeg var egentlig ganske klar.

Klokken viser 10.10 og jeg er på ny på vei opp kirkegulvet. Jeg trekker pusten dypt, han spiller introen – det låter bra, jeg begynner å synge – det låter bra, deretter kræsjer det totalt. Han spiller ikke slik jeg har øvd på og når jeg ber han om å høre på klippet, blir han stresset og sint og sier at dette har han ikke tid til. Vi får møtes kl 1200 i kirken vielsen skal finne sted.

Jeg nikker vemodig – skal vi ikke øve mer? og hva med mikrofon? Den, hadde han glemt, men han skulle ta den med til kl 1200. I småpanikk ringer jeg min gode venninne Marte. Hva skal jeg gjøre? Han kan ikke sangen ordentlig, han spiller den helt feil, jeg klarer ikke følge med på notene hans, dette er ikke det jeg har øvd på!

Jeg fiser i full fart ut mot Tofte – til nærmeste elektrosjappe – kjøper forskjellige AUX kabler – kanskje kan jeg spille av melodien fra mobilen hvis alt skjærer seg?

Står her da, 20 minutter før klokken er slagen 1200, med selvutløser og klamt hakk, uvitende om hva som faktisk venter meg 😀

Klokken er 1200, jeg har sittet på kirketrappa i tyve minutter allerede. Organisten kommer, han smiler stressende, jeg er nervøs.  Vi rigger opp utstyret og jeg forteller at jeg har med AUX kabler i tilfelle det skulle skjære seg. Organisten ser sint på meg og utbryter at dette ikke kommer på tale! Det er det frekkeste han har hørt og det er ikke snakk om, etter all innsatsen har lagt i å øve på denne låten. Jeg blir helt lamslått. En voksen mann, står og kjefter på meg i kirken 40 minutter før vielsen skal finne sted. Noen gjester er kommet og vi har fortsatt ikke fått øvd.  Jeg forklarer ham at dette er første gangen min og at jeg blir veldig usikker når han spiller sangen helt annerledes enn hva jeg ba han om å gjøre.

Han fortsetter å kjefte på meg, forklarer at dette kan jeg ikke komme med i siste liten. Jeg svarer at vi strengt tatt ikke skulle øvd i siste liten i det hele tatt, men at alt burde vært klart på tirsdag. Han fortsetter å skjelle meg ut, det ville være svært uheldig for han sitt rykte hvis noen skulle tro at han ikke hadde klart å lære seg sangen. Han skulle spille og jeg skulle synge, ferdig snakka! Jeg blir helt satt ut av dette angrepet på meg og småløper ut -og bak kirken. Her blir jeg sittende og grine, ja faktisk! Sittende og grine. ( Dere måtte ha vært der for å forstå hvor ekkel han var)

En kvinnelig kirkeansatt kommer og trøster meg og sier at jeg ikke skal bry meg, at han bare er stresset. Det hjelper ikke særlig. Jeg vil egentlig sette meg i bilen og kjøre hjem. Men jeg kan jo selvfølgelig ikke det.

Det ender med at vi går for AUX-kabelen. Det bla faktisk fin lyd – men mikrofonen han hadde med seg fungerte jo ikke, det resulterte i at jeg måtte låne presten sin mic!! En sånn som Britney spears har på kinnet mens hun danser og spreller på scenen liksom. Den gir ingen fin lyd, ingen klang og jeg har aldri brukt en slik mic før.

Så der stod jeg mutters alene med Britney/prestemic, foran spente gjester, et nygift ektepar, alteret og Gud i himmelen. Med vondt i magen, tårer i øyekroken og sår hals. Nervene tok overhånd, men jeg fullførte så godt jeg kunne og gjorde så godt jeg kunne.

Snakk om å sprekke jomfruhinna på verst tenkelige måte da! Min jomfrutur som soloartist i et bryllup – jeg kommer til å havne i helvete!

Men noen må ha hjulpet meg – for jommen meg klarte jeg ikke å snuble meg gjennom sangen og jommen ble ikke brudeparet godt gift. <3

Fine brudeparet <3

Jeg ser dog tilbake på det hele som en fin erfaring til tross, neste gang kan det jo bare gå bedre, eller?

<3 Iselin

P.s Takk til Therese og Christoffer som turte å la meg synge på deres store dag! Dere var fantastisk flotte! <3

Frisøren fikk frie tøyler og jeg sa hun kunne gjøre hva hun ville med meg, jeg hadde jo fortsatt ikke bestemt meg for hva jeg ønsket. Det endte i platinablondt oppklippet hår med pannelugg!!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

xoxo – blondie <3