“Ylva”

_ALE3399
Det nærmer seg utgivelse av min første låt “Ylva” og jeg ønsker å dele med dere hvordan og hvorfor denne sangen ble til.
Jeg har alltid likt å pusle på gitaren min, jeg er selvlært og absolutt ingen mester. Jeg har også alltid likt å synge, også selvlært og definitvt ingen mester. Jeg liker å snakke, her er jeg god! Jeg snakker mye!  Men jeg liker også å skrive.
Rett etter at jeg ble mamma gikk tankene mine stadig i spinn: Det gikk ofte i dramatiske tanker som:  “hva om jeg mister henne?”, “Hva om hun ikke puster når jeg henter om morgenen”, “hva om noen krasjer i oss når vi kjører?” , “Hva om hun dør?”
Tankene kom innimellom, og på kveldene kunne jeg bare sitte og se på min lille datter. Se på grimasene hennes i søvne, se hvordan brystkassen hennes løftet seg fredfult med pusten. Se de små rykningene hun innimellom fikk. Jeg kunne smile for meg selv, tenke på hvor heldig jeg var, hvor heldige VI var, som hadde en så nydelig og frisk datter.
Samtidig kunne jeg gråte. Gråte av de spinnville tankene om alt det fæle som kunne skje, og jeg kunne gråte av glede. Det var mye følelser, mye hormoner.
Min sentimentale side blomstret og jeg plukket mer på gitaren enn noen gang før.
Gjennom tiden har jeg hatt venner som har støttet meg og gitt meg ros for gitarplukkingen og min indre amtør-sangerinne, og jeg har hatt de som har ledd av meg, som aldri har spurt, og som egentlig aldri har hørt heller.
Men det var én person som alltid ville at jeg skulle spille -og synge for ham. Min samboer Tom.
Tom fikk meg til å sette meg mer ned med gitaren og lo aldri av meg når jeg sang for full hals eller testet ut klisjéfylte tekster. Han støttet meg.
Julaften 2012 fikk jeg et gavekort av han. Én dag i Norsk Lydstudio.
Det tok 11 måneder før jeg tok mot til meg og ringte daglig leder Sven Jøran Michelsen. Vi booket dag. Jeg var redd.
I mellomtiden satt jeg ,som vanlig på kveldene, med gitaren på fanget da jeg tilfeldigvis kom over et innlegg på facebook. Et innlegg om en mann som beskrev hvordan det var å være pappa, å være foreldre til en dødssyk jente.
Pappaen het Magne, jenta het Ylva.
Tårene mine rant idet jeg leste innlegget og utforsket siden hans. Ylva hadde vært syk lenge. Nå var hun 7 år og hadde kjempet nesten hele sitt liv.
Jeg løp opp trappen og inn på rommet til min datter, hun sov godt og pustet tungt. Jeg satte meg ned i sofaen igjen og begynte å skrive.
Hver dag skrev jeg litt. Magne inspirerte meg. Å utlevere seg på en slik måte, dele sine innerste tanker som far. Tanker om sitt syke barn. Hans mot, Ylva sitt mot. Sorgen, gledene. Det ga meg håp. Det ga meg en ny måte å verdsette livet på.
06.11.2013 postet Magne et nytt inlegg på siden sin : “I dag er jeg blitt pappa til en engel” .
Det knøyt seg i magen min! Tårene strømmet nedover kinnet mitt. Tenk om det hadde vært mitt barn, jeg hadde ikke taklet det.
Merkelig nok fant jeg trøst oppi det hele , trøst i Magne sine ord, hans åpne sinn. Jeg følte en sorgfull ro. Jeg skrev ferdig sangen.
To dager senere møtte jeg opp i studio, nervøs forkjølet og uvitende. Jeg var ikke i tvil. Jeg måtte fremføre Ylva.
Produsenten likte sangen såpass godt at han ville hjelpe meg å spille den inn ordentlig en gang til senere. Så jeg gjorde det, sammen med produsent Christoffer Simpson. Vi ble veldig fornøyd med resultatet, men det ble med det.
Sangen ble liggende. Jeg torde ikke gjøre noe mer med den. Jeg ville ikke støte noen, fornærme noen, såre noen.
Ett helt år gikk, før jeg endelig tok mot til meg. Magne og familien måtte jo få høre den. Jeg la den ut på min egen facebook side og tagget Magne i innlegget. Krysset fingrene for at han en dag ville se og høre sangen. Han gjorde det.
Resten har ført låten der den er i dag. Finpusset og klar for utgivelse. For å hedre Ylva og alle andre barn som har gått igjennom -og går igjennom samme kamp.
Mammahjertet mitt blør for dere alle hver dag. Og jeg takker dere. Takker for at dere gjør meg til et mer takknemlig menneske. Takker for at dere får meg til å omfavne livet med åpne armer. For at dere har åpnet øynene mine.
Takk for at dere finnes, i himmelen og på jord
<3 Iselin
Sangen kan du høre her :

Med vondt skal ondt fordrives!

Denne dagen derpå kjennes mistenkelig lik ut som dagen derpå når man har fri!
Jeg mener, ingen alkohol ble inntatt i går og det ble tidlig kvelden, allikevel var jeg dødsliten og uggen i dag morges.
Jeg mistenker at kroppen min har gått i sukkersjokk. For etter at jeg endret kostholdet mitt for ca 6 måneder siden har jeg aldri dyttet i meg så mye is, kaker og pølser som i går.
Jeg fikk den berømte følelsen, som jeg ikke har hatt siden jeg var 17 år : “Jeg skal aldri mer spise kake i hele mitt liv”!
Da var det godt å vite at jeg skulle trene med min fantastiske PT Bjørn Myhre Nilsen!
Selvbruningen som ligger ujevnt fordelt på kroppen min ( for jeg dro aldri og tok sol 16 mai ) gir meg merkelig nok en rar form for selvtillit som leder meg inn i en småfrekk treningstights/shorts jeg har fått av min farmor! Jeg har ikke trent i korte shorts siden jeg var 15 år og innsidene av lårene mine ikke kjente til hverandre enda.
Denne økta håper jeg ikke bli hard, tenkte jeg mens jeg trippet oppover trappene til studioet. Det ble den!
Tunge vekter, tunge løft, tunge dytt og tung pust! Herregud så slitsomt, men herregud så deilig!!
Ingenting er bedre enn å starte uka med en real treningsøkt. Bli kvitt helgens synder liksom! Med vonde og tunge vekter skal den onde kaka, isen og pølsene fordrives.
Jeg føler meg lettet og lettere! Trening gjør meg lykkelig!
Legger ved et par bilder etter dagens økt. Ja jeg står på en krakk, så dere kan se de brune , les oransje, bena mine, og ja, jeg dytter rumpa bakover så dere skal få et inntrykk av at lårene mine ikke gnisser mot hverandre – Føler det er viktig å presisere at det gjør de egentlig så absolutt, i allers største grad enda. Men det har skjedd forandringer og jeg har gått ned 10 kg! så vil også legge ved instagrambildet mitt, så dere ser hvordan jeg så ut da jeg startet.
 
 

17 mai – Gratulerer med dagen!

1-2-3 pust ut! Da har endelig kveldsroen senket seg her i huset.
Da vi enda ikke har barn som skal gå i tog, tar vi det alltid knakende med ro på 17-mai morgenen.
Det resulterer i at vi alltid tusler ned til byen når alle andre er på vei hjem!
Hvert år tenker vi at : i år skal vi komme oss tidligere ut, men nei. Selv ikke vi som er oppe tidlig, som alle andre småbarnsfamilier, evner å komme oss ut av huset før kl 1300!!
Så før vi stresser avgårde, stresser vi må å ta det perfekte familiebildet for å vise omverdenen hvor lykkelige og pliktoppfyllende vi er.
Tom hater å bli tatt bilde av, jeg SKAL ha det j*vla perfekte, lykkelige familiebildet, og Ingelin vil helst se på humler som visstnok bæsjer i lufta.
Men vi får til slutt bildet mitt, og vi kommer oss til slutt ned til byen, vi møter mennesker, roper hurra, kjøper altfor dyre heliumballonger, trøkker i oss masse deilig is og pølser.
Vi ER glade, vi er lykkelige!
Jeg ønsker å gratulere alle sammen med dagen og håper dere hatt en aldeles nydelig feiring!
17 mai er vi så glad i! <3
Iselin <3

Festdraktene Ingelin og jeg har på oss er fra Bayern München og vi bruker disse da jeg er halvt tysk. Veldig annerledes enn de norske bunadene og mye kaldere på 17-maier som i dag 😀

16 mai og alt er ugjort!

Jeg svetter oppover! Det er 16 mai, klokka viser 21.30 i skrivende stund og jeg har enda ikke forberedt meg til morgendagen i det hele tatt.
Nå bor bor vi jo hos mine foreldre mens vi renoverer vårt nye hus, så er jo ikke det samme som må ordnes som når man bor i sitt eget hjem.
Men allikevel. Ingen skjorter er strøket, klessvasken er ikke tatt, jeg burde tatt etterveksten, burde barbert leggene, burde tatt sol, burde ha trent, burde IKKE ha spist de tre kroneisene og kakedeigen som skrek til meg fra bollen. Så ja, DET skal jeg faktisk ha, jeg har bakt ! Brownies, på 1-2-3!
Jeg føler meg sløv, jeg som alltid har vært så flink pike. Alltid hatt alt på stell når det gjelder, men ikke i dag.
Jeg har liggi rett ut to dager med en halsbetennelse som sakte er i ferd med å forsvinne, og jeg har faktisk ikke orket. For de av dere som har barn, så vet dere at det å ligge rett ut når man er syk, praktisk talt er umulig.
Nå er dog kveldsroen endelig senket seg i stua: Min samboer er i bursdag, min datter sover søtt, min far er på fotballkamp og jeg har nå sittet her i to timer å prøvd å finne igjen knappen som gjør det mulig å skrive nye blogginnlegg, mens min mor spiller “total ecplise of the heart” for full guffe i stua oppe…på tysk, mens hun dekker 17 mai-bordet. Hverdagsmagi!
Jeg sitter nå og vurderer om jeg skal stryke skjorter for morgendagen først, eller tute ned til nærmeste solarium og unne rompeballene mine litt D-vitaminer.
Nå går det i zumbamusikk oppe i stua, jeg tror jeg drar ut en tur.
Ha en fantastisk feiring i morgen alle sammen! Her blir det som det blir, akkurat som været i Norge <3 🙂
Sett pris på det dere har – Iselin <3

Herregud, hva er det jeg driver med?

Herregud! Da er dagen kommet! Dagen hvor jeg skal begynne å skrive blogg! Jeg aner jo ikke hva jeg driver med og jeg aner ikke hvordan det vil gå. ( Råd og tips blir derfor satt meget stor pris på )
MEN! Jeg håper jo at jeg med tiden vil forstå mer av denne gale bloggverdenen og at det vil gå bra.
Men hvem er så jeg, og hvorfor burde akkurat du følge med -og lese min blogg?
“Alle” blogger for tiden! Om mat, trening, livet sitt, livssyn, religion, hverdagsglimt, morsrollen, farsrollen, musikk, været, mote. ALT! Jeg blir jo bare just an another one.
Men det er akkurat det som er greit for meg, jeg er bare enda en blogger. Jeg er bare meg, og med tiden så jeg tror du som leser vil forstå hvorfor du valgte å lese akkurat min blogg.
Jeg er midt i en spennende og kaotisk reise for tiden.
1) Jeg laget en sang som fikk uventet oppmerksomhet, den skal straks bli gitt ut. Jeg tror jeg dåner! Både av glede og redsel. Sangen kan du finne her : 
https://www.youtube.com/watch?v=Pcwfba4I24I
2) For 6 måneder siden valgte jeg å endre livstilen min og jeg har gått ned 10 kg og insett hvor viktig riktig kosthold er. Burde ha blogget om dette ene og alene.
3) Min samboer og jeg solgte rekkehuset vårt da vi kom over en gammel rektorbolig/skolestue fra 1863 (!!) og vi bor nå i koffert og esker hos foreldre og svigerforeldre, sammen med vår, snart tre år gamle, datter frem til vi har restaurert hele bygget. Og da mener jeg HELE bygget!!
Disse tre punktene i min reise vil jeg så veldig gjerne dele med dere, samt hverdagsglimt, både de sjarmerende og de mindre sjarmende. Velkommen til rot & rør AS!

sort hvit (4)