Iselin Guttormsen

Å herremin! 

Jeg har så mange tanker og ting jeg vil dele med dere. Alt fra oppdateringer på trening og kosthold til tanker rundt Paradise Hotel 😀

Om den nye rollen som tobarnsmamma – hvor fantastisk det er – og hvor slitsomt det er. 

Hodet mitt blir fylt med nye idéer hver dag, men jeg har liksom ikke fått satt meg ned å skrevet. 

Jeg er mye alene hjemme med jentene. Tom jobber hele uker borte og mye natt/døgn – så som “alenemamma” flyr tiden virkelig fort og strekker dessverre ikke alltid til.

Men jeg skal skrive om alt som faller ned i hodet mitt om dagen, jeg skal det. Jeg skal bare komme meg etter sjokket som søvnløs da Iben i ny og ne har sluttet å sove på dagen. Jeg er så trøtt og sliten og må legge meg overdrevent tidlig.

I mellomtiden kan jeg dog dele en gladnyhet med dere: 

Jeg skal bli Nettavis-blogger!!

Ja du leste riktig. Jeg har skrevet kontrakt med Nettavisen og skal bli en av deres bloggere!

Jeg er både stolt og takknemlig og gleder meg masse til dette samarbeidet!!

Dette vil blant annet innebære at bloggen min vil bli seende litt annerledes ut – men jeg vil fortsatt være den samme -fullstendig ærlig og med tekster som gjør deg flau ;D <3

Nå køyer denne slitne kroppen!

Over og ut <3

Jeg kommer meg ikke ned trappa hjemme. Sånn helt seriøst. Ihvertfall ikke med Iben på armen. Jeg er rett og slett fanget i mitt eget hjem  – i 2 etasje. Jeg er så støl at det gjør vondt å gå..

På mandag hadde jeg min første PT-time med Trausti på Olympus Trening – og herregud som jeg trengte det. 

Jeg har en liten ZituaZione på gang – for å si det mildt!

Man kan bli deprimert av mindre – Jeg hadde egentlig bare lyst til å gjemme meg under dyna – trekke for gardinene – ønske at mørketiden og vinteren varte i 6 måneder til og at jeg plutselig – vips – var tilbake i min gamle kropp.

Så enkelt er det dessverre ikke. Og i og med at jeg nekter å handle inn/bruke penger på nytt treningstøy – får jeg bare skvise kroppen min inn i det gamle og begynne på reisen. 

Vi startet veldig enkelt. Første dag bestod av bodyscanning og en test.

Bodyscanningen må jeg bare ha – dette er grunnlaget jeg skal jobbe ut ifra! Her står alt! Alt hva kroppen min består av. Den måler til og med massen i hver arm og hvert ben – øvre og nedre del av kroppen. Om en 3 måneders tid tar vi en ny og ser hva som har forandret seg. Dette er en sinnsyk motivasjon!! Resultatene lyver ikke – så her er det ergo ingen rom for juks! I tillegg er det veldig deilig å se hva som faktisk er blitt bedre når en selv føler at ting går treigt. 

Etter bodyscanningen utførte Trausti en test på meg. Det høres jo veldig dramatisk ut – men det var rett og slett en liten test for å se hvor i løypa jeg ligger. Det er fascinerende hvor svak kroppen min er blitt. Det var utrolig deilig og slitsomt med en slik test – og hadde jeg ikke akkurat født – hadde vi nok pushet meg mye mye mer.

Én ting er jo at det er lenge siden jeg har trent aktivt – det andre er nettopp det at det kun er 7 uker siden fødsel. Jeg kan derfor ikke presse kroppen min slik jeg hadde gjort hvis jeg ikke nettopp hadde gått gravid og født.

Ingen vekter ble brukt under denne testen – kun min egen kroppsvekt og ingen massive repitisjoner. Det holdt i massevis! Vi skulle kun se om kroppen min i det hele tatt klarte øvelsene – at jeg ikke fikk vondt og se om teknikken satt inne.

Testen gikk fint – men herregud så slitsomt!! Kroppen min trenger virkelig å komme i form igjen – for å ikke nevne psyken min.

Når kroppen min er i form er psyken min i form. Jeg er kanskje litt streng mot meg selv – men jeg er rett og slett ikke lykkelig når jeg ikke er i harmoni med min egen kropp. 

I tillegg til hva trening gjør med humør og kropp er det lettere å holde seg til kostholdet. Jeg vil jo ikke ødelegge alt arbeidet på trening ved å spise usunt. Jeg kjenner dog at jeg må bruke sunn fornuft da ammingen tapper meg for energi og gjør meg ekstremt sulten. Jeg spiser derfor litt oftere i døgnet – men jeg velger ihvertfall sunnere alternativer.

I går hadde jeg min første treningsøkt. La meg igjen påpeke at vi tar det veldig rolig – og det har vi tenkt til å gjøre den første måneden. Jeg kan love dere at jeg ALDRI hadde dratt på trening hvis det ikke var for Trausti. Jeg hadde tenkt at jeg aldri hadde fått til noe uansett. Vi vet jo at dag to alltid er værst etter en økt. Jeg klarte ikke sette meg på do – men dra å trene – det skulle jeg.

Økten ble fullført – med støle bein herfra til evigheten og Iben i bilsetet 😀

Så takk – Trausti – og Olympus trening – for at dere har tatt på dere denne utfordringen 😀 Jeg lover å gjøre mitt beste!! 

Det er ikke til å legge under en stol at jeg igjen kommer til å blogge om kropp fremover.

Det faller meg naturlig når kroppen min igjen har gått gjennom store forandringer.

To år etter svangerskapet med Ingelin – tok jeg et skikkelig tak og gikk ned nesten 20 kg!

Jeg har aldri følt meg bedre. Både fysisk og psykisk! Jeg hadde masse energi, orket mye mer, var mindre syk og hadde et fantastisk avføringsmønster. Ja du leste riktig. AVFØRINGSMØNSTER! Jeg vet ikke engang om det er et ord – men det ble det nå.

For det å slippe luft og oppblåst mage eller ikke være på et dobesøk på flere dager grunnet forstoppelse er i seg selv en meget god grunn til å endre livsstil. Dette igjen gjorde meg, bokstavelig talt , lettere til sinns. Psyken min ble sterkere og jeg var rett og slett veldig lykkelig. Jeg ble mer tålmodig og mer tolerant. Happy wife – happy life. Eller: Glad mamma – glade barn. <3

Så ble jeg gravid igjen – denne gangen med et bedre utgangspunkt – men jeg ville løyet om jeg fortalte at vektoppgangen denne gangen utelukkende skyldtes svangerskapet. Å nei du! Jeg har spist! Jeg har spist alt jeg har hatt lyst på! og treningen – den har uteblitt. 

Nå som lille Iben endelig er her –  har vekta sakte men sikkert gått litt ned igjen. Jeg har ca 10 kg ned til vekten før graviditet –  og kroppen bærer preg av svangerskap og en usunn livsstil.

Men nå blir det andre boller. Noen stiller seg kritisk til at jeg skal ta grep kun 7 uker etter fødsel. Skal jeg ikke slappe av litt liksom? Nyte barseltiden og bare ta ting helt med ro? Joda – jeg skal nyte – jeg skal ta ting i mitt tempo. Men jeg har absolutt ikke en kropp som skrumper inn under amming. Langt derifra!! Kroppen min niholder på hvert eneste gram og er tilsynelatende ti ganger mer sulten enn vanlig. Jeg tenker på mat hele tiden!!

Jeg klarer ikke nyte barseltiden hvis jeg ikke er lykkelig. Og jeg – jeg fortjener faktisk å være lykkelig!!!! Og alt sitter i hodet!!

Jeg kan se meg i speilet eller titte på vekta og være strålende fornøyd med det jeg ser fordi jeg vet at jeg har spist riktig og trent dagen før.

Har jeg derimot ikke trent og spist mye usunt vil jeg blir trist av det jeg ser – selvom synet er akkurat det samme som over. 

Jeg fortjener å føle meg bra – og da må jeg gjøre det jeg kan for å oppnå nettopp dette. 

Så hva skal jeg? Jo – jeg skal begynne hos Olympus Trening igjen!! jeg har jo begynt å endre kosthold – tenke på hva jeg putter i munnen og ta sunne valg. Jeg har falt for fristelsen et par ganger – men nå som jeg skal begynne med en personlig trener igjen – blir det andre saker. Da har jeg en som følger med og oppmuntrer –  og jeg vet at jeg vil bevise ham at jeg klarer dette!!

På mandag braker det løs! Med den Islandske maskinen – Trausti!!! Jeg har aldri møtt han før  –  men jeg gleder meg masse!! Ting vil jo være litt annerledes denne gangen – siden det ikke er lenge siden fødsel og det faktum at jeg ammer og er mye mer sliten enn hva jeg var sist. Men nå skal jeg ihvertfall sette igang igjen. Jeg er superklar og jeg er klar for å dele denne reisen med dere! 

Avslutningsvis vil jeg legge ved noen bilder av status kropp pr 03.03.2017. For ser dere meg med klær vil dere si: slapp av Iselin – du er jo så flott! 

Vel – ja det er mye man kan gjøre med sminke og riktige klær Men jeg vil FØLE meg flott – både med og uten klær.

Jeg skal ikke ha sixpack og mellomrom mellom lårene, jeg skal ikke trene hver bidige dag og drikke avskyelige smoothier. Tallet på vekta skal ikke bestemme. Jeg skal FØLE meg flott i harmoni med en hverdag som nybakt tobarnsmor. <3

Jeg kan altså føle meg fin akkuart nå. Når jeg har fått på meg litt sminke og kledd på meg noen fine klær. Men det som skjuler seg under fortjener også å føle seg bra..

Wish me luck! Nü kör vi!

Over og ut – snørrklut!

Er du en mamma som føler deg utmattet på slutten av dagen?

Hvordan er det mulig når babyer bare spiser og sover?

Hvis du noen gang er blitt fortalt dette, må du forsvare deg selv! For du har nemlig all rett til å føle deg uendelig sliten!

Som eksperter forteller oss – setter foreldrerollen deg i en dimensjon som kalles “stress av vaktsomhet”.

Dette er det samme som soldater lider av i forbindelse med krig, grunnet behovet for å alltid være på vakt i påvente av risikoer og farer.

Alle sansene dine er på full vakt for å gi barna det beste., for å garantere deres sikkerhet og lykke.

Mødre er soldater i våre daglige slagmarker med kun ett formål: Å ta vare på, beskytte, og gi det beste til sine barn.

Så ja: Du har all rett til å være sliten på slutten av dagen – men samtidig vil du også føle deg ekstremt lykkelig! <3

Kilde: Veien til Helse

#Alenemamma #tobarnsmamma 

Ja det er akkurat det jeg er om dagen, tobarns -og alenemamma. Tom jobber nå fast turnus. Det vil si at jeg to ganger i måneden er gressenke.

Dét er nytt for meg. Å ha to barn er nytt for meg og det å være alenemamma er nytt for meg – derfor er dette innlegget ikke noe annet enn selvskryt til meg selv og alle mødre der ute! Ikke bare de som er alene hjemme med barn – men alle!!! 

Det bør jo ikke være nødvendig å si til alle fedre og partnere der ute – men fytti pokkern for en jobb vi gjør!!!!

Og om du som far – mann og samboer ikke sier nettopp dét til din bedre halvdel, hvis du ikke viser at du setter pris på henne og jobben hun gjør – så bør du gjøre det – NÅ! Du kan faktisk ikke få sagt det nok! 

Én ting er all jobben vi gjør som du faktisk SER – en annen ting er alt det usynelige arbeidet som utføres!! Og jeg må si: Jeg hyller alle mammaer som har fått barn tett etterhverandre!! Hvordan klarer dere det?? Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri hadde klart dette hvis ikke det var for at Ingelin er blitt såpass stor og selvstendig! Hadde jeg hatt to bleieunger hadde jeg nok måtte begynt med bleie selv! skuta hadde sunket til bånn – med meg oppi!! 

I natt har Iben holdt det gående. Ingelin kom inn og klagde på kvalme i hodet (??) og hals. Jeg satt med to unger midt på natten – med såre pupper og trøtte øyne. Iben er forkjølet, Ingelin er forkjølet og jeg er forkjølet. Når begge barna endelig var sovnet og jeg følte at jeg akkurat hadde rukket å lukke øynene -våknet Iben igjen. Jeg hadde da faktisk fått sovet 2 timer  – det virket overhodet ikke slik – dagen var i gang. Etter amming, raping ,gulping og bleieskift – står jeg opp. kl er 06.00. Ingelin står opp med meg. 

Hun blir sittende under teppet i sofaen og se på barneTV. Jeg prøver å få Iben til å sovne igjen. Men uten kroppskontakt nytter det ikke. Iben sliter veldig med å finne roen uten å bli båret på eller bare ligge inntil. Det er utrolig koselig og jeg gir henne all nærhet hun trenger – det er dog slitsomt – når du må få laget frokost og matpakke til barn nr 1 og sørge for at hun får på seg klærne samtidig.

Takket være bæresjal får jeg kombinert dette. Iben blir festet til brystet mitt og under klesvask, bretting og rydding, matpakkelaging og frokost sovner hun. Kl er nå 07.30 og jeg har vasket tre vask – fått tørket to – brettet alle klærne , Iben sine, Ingelin sine og mine. Jeg har brettet og rullet alle håndkledene og båret de på plass. Jeg har laget matpakke og skåret opp frukt til Ingelin og det samme til frokosten hennes. Jeg har fått tørket barnehagetøyet, gjort sekken klar og til og med fått på meg litt sminke. Alt dette før min bedre halvdel i det hele tatt har stått opp der han befinner seg. 

All denne jobben er hva jeg mener med usynlig arbeid. Mannen legger jo ikke merke til at alt dette blir gjort og han behøver absolutt ikke å jobbe turnus og være borte for å ikke legge merke til det!

Det er ikke det at jeg behøver en diplom for hver eneste dag jeg faktisk gjør dette. Jeg MÅ ikke vaske alle klærne akkurat i dag, jeg må ikke støvsuge, bake boller eller sitte å skrive et blogginnlegg når jeg egentlig burde sove. Men jeg får ikke ro i sjela hvis ikke ting er helt på stell. Litt rot kan jeg takle. Men er det fullstendig kaos i hus – blir det fullstendig kaos i hodet. Det orker jeg ikke.

Jeg elsker å slappe av og nyte barseltiden, men jeg gjør det aller best i en ryddig stue med tente lys og en varm kopp te.

Jeg trenger ikke røde roser og takkekort hver dag, men i ny og ne hadde vært koselig.

Jeg trenger ikke å få ros og skryt hver dag – men en klapp på skulderen i ny og ne hjelper.

Når jeg stresser for ingenting – så ikke himle med øynene og spør hvorfor jeg stresse så fælt – bare hjelp meg.

Jeg er ikke den eneste mammaen i verden som har en travel hverdag – men det gjør jo ikke all jobben jeg gjør mindre viktig eller beundringsverdig. 

Jeg trenger ikke bli sett hele tiden – for meg holder det at du vet. 

At du vet at jeg gjør en satans bra innsats!!!

For meg holder det at du SER alt det USYNLIGE!

Dette må bli en liten oppfølger til forrige innlegg – hvor jeg skriver at jeg skal ta meg selv i nakken og endre kosthold, at jeg skal begynne å trene igjen – om ikke lenge og igjen starte på en reise hvor jeg igjen kan elske kroppen min.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tusen takk for alle koselige tilbakemeldinger og støttende ord og takk til dere som leser teksten med kritiske øyne.

Jeg vil bare få klarert et par ting – for jeg ønsker absolutt ikke at man som kvinne skal stresse med kropp og utseende rett etter en fødsel og jeg ønsker ikke å femstå som en person som setter dette i fokus fremfor å la kroppen få hvile etter en intens forvandling – og ikke minst fødsel.

Jeg er fullstendig klar over at følelsene mine, nedturene ( og oppturene ) , selvfølelsen, energien og ikke minst søvnen skyldes at kroppen det siste året har vært i en enorm endring. Jeg har båret frem et barn – og født et barn. Kroppen min har skapt et liv – gitt liv!  

Og nå som lille Iben endelig er her – er vi alle litt i sjokk. Ikke bare vi foreldre  – men kroppen min også. Det er en ny hverdag som tobarnsforeldre. Lite nattesøvn og ammingen suger kreftene ut av meg og gjør meg mye mere sulten enn hva jeg pleier å være.

Hjerne og kropp er i giv akt døgnet rundt – jeg slapper liksom aldri helt av. Ikke når jeg sover heller.

Dette er derfor ikke tiden for slanking!! Men det var heller ikke det jeg ville frem til i forrige innlegg. Javisst vil jeg gå ned 10 kg. Men inkludert i disse kiloene er også mye av fødselvekten. Jeg vil derfor tro at jeg sakte men sikkert uansett vil gå litt ned i vekt i månedene som kommer – uavhening kosthold og trening. 

Men jeg har altså vært såpass usunn i forhold til hva jeg er vandt til at jeg ønsker å begynne med min gamle livstil igjen. Vi snakker ikke telling av kalorier og trening hver dag. Jeg snakker i første omgang å kunne gå noen lange turer med vogna og etter en stund kun trene 2 ganger i uken. Når det gjelder kostholdet er det ingen diett det er prat om – kun velge sunnere alternativer og bruke sunn fornuft.

Jeg har nemlig spist fine rundstykker hver dag til frokost – drukket OBOY når jeg vil – til og med spist OBOYpulver rett fra pakken når søtsuget har stått på som værst. Har jeg handlet i butikken har jeg fint tatt med det som frister – sjokolade – is – kaker, smågodt – ja you name it! Det er dette jeg skal kutte ut! 

Jeg kjenner dog at jeg ikke kan kjøre mitt gamle opplegg 100%.

Før spiste jeg ikke frokost før kl 11.30 – jeg var rett og slett ikke sulten før den tid. Det går ikke nå. Etter amming på kvelden, flere ganger om natten og tidlig morgen er jeg ofte sulten leeeenge før. Jeg går ikke og sulter frem til kl 1130 da.

I korte trekk består den nye livsstilen min av:

1) Kun brød og kornprodukter 1 gang om dagen! Jeg holde meg derfor unna havregrøt,frokostblandinger, brød og knekkerbrød til frokost. Jeg vil mye heller kunne spise en feit lasagne til middag eller loff til suppa. Blir det ingen slike produkter til middag heller – har jeg hatt en hel dag uten og det er jo bare fint – eller jeg kan unne meg noen deilige blingser til kveldsmat feks 🙂 

2) Ingen flytende kalorier. Det vil si at jeg kun drikker vann. Ingen saft, juice, saft eller brus. Alkohol drikker jeg ikke nå uansett og kaffe har jeg aldri likt. Jeg drikker dog te – men det må nå bli uten sukker 🙂

3) Ingen mat etter kl 22.00 – Det går foreløpig fint – jeg er ikke sulten etter dette tidspunktet uansett – men skulle jeg bli det – tar jeg kun litt frukt og en kopp te.

4) Kun sukker på lørdager mellom kl 1800 – 2200. Dette er min store utfording nå – nå som jeg er så sukkersyk. Men det går greit. Sist ble lørdagsgodtet mitt fruktsalat med krem og opphakkede nøtter og kokesjokolade. Det kan jeg ikke nå – da Iben får vondt i magen når jeg spiser så mye frukt. Jeg spiser derfor litt smågodt og sjokolade og kesam med bær 🙂 

Dette kombinert med noen turer i uka med Iben håper jeg at skal gjøre susen – så får jeg gradvis jobbet litt med kondisjonen før jeg etter en stund begynner å trene ordentlig igjen. 

Sist jeg gikk ned i vekt – holdt jeg kostholdsplanen 110% – jeg var helt rå og etterhvert ble det en livsstil jeg ikke måtte kjempe imot. Søtsuget ble borte og matlysten moderat 🙂 Jeg trente kun 2 ganger i uken og det har jeg tenkt denne gangen også. Kun 2 timer i uka med effektiv og hard trening 🙂

Så nå er jeg ihvertfall godt i gang med en ny og sunnere livstil! Jeg har klart meg fint – bortsett fra kakestykket jeg tok i dag til lunjs. Det bare lå der på bordet liksom. Tom som har kjøpt. Jeg er ikke sterkere enn som så – ikke i disse dager. Neste gang skal jeg klare å gå forbi 😀 

Ha en nydelig uke! 

Iselin

Nei! Nå får nok være nok!

Hormoner, barseltårer og dårlig selvbilde – jeg kan jo ikke tillate meg selv å ha det slik.

Misforstå meg rett – for jeg har det helt vidunderlig med lille Iben. Ingelin er fantastisk og selvom vi ikke har satt noen faste rutiner som 2-barns familie enda- eksploderer hjertet mitt av kjærlighet til mine to jenter <3

Kjærligheten for meg selv er derimot en helt annen historie. 

Jeg er IKKE tilfreds slik tingenes tilstand er i dag. Og ja jeg vet – jeg bør slappe av – jeg har født for knappe 5 uker siden og bør ikke stresse med kropp og utseende. Men jeg merker at jeg faktisk er ulykkelig når jeg ikke er fornøyd med meg selv. Det er vel egentlig ikke så rart? Hvem har vel følt at de er på topp med dårlig selvbilde? 😀

Jeg trer igjen virkelig ut av komfortsonen når jeg nå skal vise frem kroppen min, men jeg ønsker å gjøre det for å vise at “vi”  – kun er mennesker. Alle kropper er forskjellige – og jeg er definitivt ikke i kategorien som bare RASER av meg kiloene etter fødsel. Jeg må virkelig jobbe meg nedover på vekta igjen. 

Vi finnes alle i forskjellige størrelser og fasonger – uavhengig graviditet  og jeg har vært en av de som har blitt irritert når slanke og trente venninner sier de føler seg dårlig og vil skjerpe seg med mat og trening. Hvordan kan de være misfornøyde? Jeg skal gi dem misfornøyd jeg!! Men faktum er jo at hvis man som person har funnet en vekt og/eller en livsstil man er fornøyd med, – så er jo skuffelsen like reell dersom man faller ut av rutinene og eventuelt legger på seg noen kilo – uavhengig størrelse.

 Jeg har lyst til å vise hvordan kroppen min var før fødsel, hvordan den ser ut nå og hvordan den kommer til å bli igjen etter et kraftig tak rundt selvdisiplinen min. Noen tenker sikkert “oi – så stor hun har blitt” – mens andre igjen tenker at dette ikke er noe å være misfornøyd med. 

Jeg leser gjennom eldre innlegg jeg selv har skrevet. Om å elske seg slik man er – hylle sin egen kropp. Jeg ser på bilder av den lille sprekingen som sprer budskapet. Herregud så fin jeg var da! Men jeg ønsker ikke komme tilbake til denne formen fordi da får jeg på meg en viss størrelse i klær – jeg ønsker å komme tilbake i denne formen for da var jeg så utrolig lykkelig, jeg sov bedre og hadde mindre søtsug. Jeg hadde mer enerig og overskudd og ikke minst en deilig mestringsfølelse. 

Selvfølgelig er det lett å spre om seg med motiverende ord når man selv føler seg flott. Det er lett for den trente kroppen og si til den slaskete at man skal hylle seg selv – elske seg selv. Den gangen var jeg trent – nå er jeg slaskete. Ordene den gang – danset på leppene mine – i dag er det litt tyngre. Men det er jo faktisk sant. Man bør -og skal elske seg selv!

Dette svangersapet startet ca 17 kilo lettere enn forrige og hadde jeg ikke vært så slapp med maten og treningen denne gangen også – hadde jeg ikke hatt nok en lang vei å gå.

Men sannheten er jo at jeg de siste ni månedene har gått gravid, jeg har født og jeg lever per dags dato i en tåkete barselsky.

Forrige gang tok det meg 2 år før jeg innså hva som egentlig gjorde meg nedstemt og ulykkelig – den fella skal jeg ikke gå i igjen. Jeg skal riktig nok vente med trening til Iben er seks uker gammel og både hun og jeg har vært på kontroll – men kostholdet kan jeg starte med! Og det har jeg nå gjort! 

På mandag startet jeg min nye livsstil! Eller gikk tilbake til min gamle 😉 Det er knalltøft å kutte ut alle søtsaker og usunne vaner- men herregud så godt det føles! For å ikke nevne hvor mye jeg gleder meg til lørdagskos 😀 <3

Jeg skal ned 10 kilo! Jeg skal inn i mine gamle bukser igjen. Jeg skal føle meg bra<3

SÅ –  nå har jeg startet  – og det føles såååå godt! 

Så nå er jeg i modus og ingenting kan stoppe meg bortsett fra meg selv – det vil sikkert ta litt lengre tid denne gangen, med tanke på fødsel for ikke så lenge siden og det faktum at jeg nå er gressenke flere dager i måneden og har to barn. Men jeg er i gang – og har du lyst til det samme – så sleng deg på!  ;D 

Det er på tide å føle seg fin under alle klærne også! 😀

 Kyss og klem fra slaskekroppen #mammakroppen <3

Jeg kan ikke annet enn å si takk!! Tusen tusen takk til alle og enhver som har viet oss og meg tanke siden lille Iben kom til verden, min 30 årsdag og min aller første morsdag som tobarnsmamma 😀

Å være mamma til to er både fantastisk og utfordrende. Det er så vakkert å se hvordan Ingelin omfavner storesøsterollen – hvor flink hun er med Iben og hvor vanvittig tålmodig og forståelsesfull hun er. Samtidig er det utfordrende – for når Tom er på jobb eller sover ut etter nattevakt  – kan det fort gå i krøll. Jeg skal skrive egne innlegg om dette etterhvert – om lykken og de rosa skyene men også om nedstemtheten , hormoner i ubalanse.barseltårene og misnøye over egen kropp og selvbilde.

Det har vært en berg og dalbane med følelser disse (snart) 4 ukene. Men mest av alt er jeg lykkelig! Og  ikke minst forelsket! Forelsket i min lille familie.<3

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

11 februar var nok en milepæl – jeg fylte 30! 

30 År! Nybakt tobarnsmamma, blødende hormontroll , melkespreng og 10 kg tyngre. Det ble ikke akkurat noe 30-årslag for å si det sånn ! XD

Jeg hadde belaget meg på en særdeles rolig dag. Kanskje en tur ut og spise med Tom og jentene – hvis vi i det hele tatt kom oss ut av huset.Vel – det ble rolig, men det ble også så veldig mye mer enn det!

Det startet allerede på fredag. Jeg tok med Iben og handlet inn en bursdagsgave til meg selv: Sko og vårkåpe ( Bilde kommer senere ). Da jeg kom hjem duftet det i hele huset!! Tom og Ingelin var i full gang. De hadde laget lasagne og bakte kake – FRA BUNNEN AV! Og det må jeg si: at en mann baker en kake fra bunnen av i 2017 er ren kjærlighet!! Jeg mener: til og med jeg hadde tydd til “ferdig på en 1-2-3” 😀 

Senere på kvelden dro Tom på nattevakt og da han kom hjem tidlig neste morgen løp Ingelin ned og tok han imot – Jeg satt jo våken i stua oppe og ammet – men hørte den ivrige hviskinga nedenfra – Ingelin var helt i ekstase. De kommer så opp trappa med varm kakao  – hjemmebakt gave – sang, tegninger og gaver <3 En perfekt start på dagen med mye gledestårer!

Tom legger seg så i senga for å sove litt. Han har jo jobbet natt. Vi jentene sitter i pysjen og koser oss idet Ingelin roper at hun ser flagg nede i oppkjørselen. Mange flagg! Det banker på døra – Klokka er knapt 0930 og jeg aner ikke hvem det er. Svigers er bortreist og ingen andre er vel så tidlig oppe en lørdag morgen? Hvem kunne det være? 

Jeg trasker ned trappa med gulp i håret og en baby med full bæsjebleie på armen idet jeg åpner døra….

Verdens fineste venninner som har nok som det er med unger og full timeplan – stod plutselig i oppkjørselen min. Kan du tro tårekanalene pumpa for fullt!

Med flagg, ballonger,hatter og trompeter – kaker,gave, rundstykker og alt tilbehør til en god frokost har disse tuppene tatt veien ut hit på “landet”.

Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg setter pris på dette! <3 Ingen gave i verden kan måle seg med hjemmebakt kake fra kjæresten , fineste tegninger fra barnet ditt og verdens herligste venninner som overrasker på morgenkvisten !! <3

Dagen ble avsluttet med middag i Drammen by med Tom og jentene i hyggelig selskap og i takt med at dagen var i ferd med å renne ut – rant det inn meldinger med dette bildet: 

Igjen er det mine fantastiske venninner som har hengt opp dette FØR de ankom frokosten på morgenkvisten <3 Så til alle som har trodd på at Tom gjorde dette på vei hjem fra nattevakt kan riste av løgnen hans 😀 hehehehe

Morsdagen ble feiret med gave fra Tom og jentene og besøk av venner med medbrakt kake og 30 flotte roser <3 Tusen takk! Takk til Tom og Ingelin for verdens beste dag – og tusen takk til jentegjengen min som gjorde 30 årsdagen komplett! Det er fantastisk å kjenne på følelsen av å bli satt pris på! <3 Takk for alle meldinger, telefoner og facebookhilsener. Jeg har lest alle, smilt av alle – og satt pris på alle! <3 

God klem fra en sukkersyk og lykkelig , 30 år gammel tobarnsmamma! <3

Så sitter jeg her,

Med bleie større enn et badehåndklede,

i en nettingtruse fra sykehuset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med sprengte bryster store som fjell

og en sår tiss som svir hver kveld.

Jeg er øm i hele kroppen – spesielt mellom skulderbladene – bak i ryggen liksom. Det gjør noen ganger vondt å ta dype åndedrag.

Jeg er øm i hele tissen og det er ubehagelig der nede når jeg hoster. Jeg blør enda og det svir litt når jeg er på do.

Puppene pulserer! Jeg har brystspreng herfra til månen – men håper det gir seg etter noen dager. 

Jeg er sliten og stolt – men utrolig nok ikke trøtt – jeg svever fortsatt på en rosa sky av lykke og adrenalin. 

Ved siden av meg ligger verdens vakreste skapning. Hun puster tungt. Sover tungt. Jeg kan sitte slik å se på henne i flere timer. Hun er perfekt! Prikk lik storesøster da hun var nyfødt – bare i en litt lysere versjon. Tenk at hun er min – at hun er vår – at vi har skapt henne!! 

Det er så ubeskrivelig deilig, så uendelig rart å se henne ligge der. Hun – som for noen dager siden lå og sparket i magen min. Nå er hun her – endelig – i armene våre – Lille Iben <3. 

Lørdag 14.01-17 – Vannet går

Rundt kl 10.00 på morningen går slimproppen – det er ingen tvil. Jeg vet dog at dette både kan skje 1 dag før fødsel og en 1 uke før fødsel – jeg slapper derfor helt av og belager meg på å vente lenge – Ingelin blir lagt på kvelden og Tom drar avgårde i bursdag. Han kjører selvfølgelig og er parat når som helst – om det skulle skje noe. 

Kl 2100 samme kveld sender jeg melding til Tom – “jeg tror vannet går” . Tom spør om han skal komme hjem med én gang. Jeg sier at han kan vente. Det er ingen tegn til rier og vannet fosser ikke akkurat ut – det siver liksom ut litt etter litt. Tom kommer likevel tidlig hjem. Ingen tegn til rier – vi legger oss.

Søndag 15.01-17 – Jeg kontakter føden

Jeg våkner tidlig denne morgenen. Kjenner at bindet er vått. Jeg går ned på badet. Fortsatt ingen tegn til rier ( jeg som liksom har hatt maserier i en måned! Og nå var det plutselig helt stille? ) . Jeg ringer føden på Drammen sykehus – sier jeg mistenker vannavgang og at det startet i går kveld. De ber meg komme . Ingen stress. Vekke Ingelin, dusje – spise frokost – ringe svigermor.

Svigermor kommer – Vi lar fødebagen stå – jeg skal jo bare sjekke vannavgang og i og med at riene er fraværende tar jeg det med knusende ro. På sykehuset blir det konstantert at vannet har gått – eller holder på å gå. Skjer det ikke noe innen dagen – må vi tilbake på kvelden og sette igang fødsel. Jeg nikker og gleder meg – akkurat slik var det med Ingelin også 🙂

Vi drar hjem – slapper av med Ingelin, spiser mat og koser oss. Jeg legger meg nedpå og klarer å sove 2-3 timer. Magisk! Lurt å få samlet kreftene til natten. Riene er fortsatt fjerne. Jeg venter og venter. Ingelin blir levert hos svigers. Hun er spent. Jeg er spent. Ingen rier. Klokka blir 20.00 – Jeg begynner å gjøre meg klar til avreise om ikke lenge. Ingen rier – jeg er skuffa. Jeg skjønner at jeg mest sannsynlig må settes i gang. 

Klokken 20.30 drar vi til sykehuset. Tom stopper og kjøper en burger på veien – ingen rier – vi tar det med knakende ro. Spiller høy musikk i bilen og er gira. 

På sykehuset får jeg beskjed om at de skal sette inn en ballong. En Ballong oppi tissen som skal fylles med væske – denne skal irritere og jobbe med livmoren – sette igang prosessen. Jeg har på dette tidspunktet kun 1-2 cm åpning – så dette kan ta laaaang tid. Ballongen skal inn og ramle ut av seg selv ved rundt 3-4 cm åpning. Går det fortsatt tregt etter dette måtte det bli modningspiller. Vi ble fortalt at det slett ikke var sikkert det ble noe barn i natt. Kanskje ikke før neste!!! Lufta gikk ut av meg – jeg var jo så klar nå!

Jeg blir satt i gynekologstolen – legen stikker hånda inn og romsterer noe voldsomt. Jeg brøler! Det gjør så satans vondt! Mormunnen er ikke moden eller langt nok ned og jeg har ikke stor åpning . Legen tar tak i livmoren (???) og drar den nedover – jeg brøler igjen. Brutal start. Det gjør så vondt at jeg begynner å grine. Ballongen blir omsider satt inn. Nå er det bare å vente. Vi tusler inn på rommet vårt. Det er en seng til meg og en stol til Tom. 

Tom får beskjed om at han kan dra hjem. Få seg en god nattesøvn og komme tilbake dagen etter – dette kan ta tid! Jeg er hele tiden i dialog med Eva Rose – fotografen som skal ta bilder under fødselen – vi blir enige om at hun kan vente med å komme. For her skjer det mest sannsynelig ikke noe før neste dag. 

Vi skrur på TVen. Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg – men jeg så liksom for meg at jeg skulle klare å sove hele natten gjennom å våkne dagen etter med rier og full pakke. Vel – det ble ikke sånn. Riene startet med én gang. Og det var ikke svake små rier – de var kraftige og vonde! De ble værre og værre og smertene intense. Men ballongen hadde fortsatt ikke ramlet ut – så jeg bet tenna sammen. Har jeg virkelig så vondt nå?? Jeg er jo ikke engang 4 cm!!!

Jeg følte meg pysete – jeg kan ikke begynne å miste motet nå!!?? Ballongen har jo ikke detti ut – jeg er jo ikke halvveis engang!! Smertene ble uutholdelige – timene gikk – jeg fikk svettetokter og ble kvalm – begynte å kaste opp under riene. Tom sa ifra til jordmor – hun spurte om ballongen var ramlet ut – han svarte nei – nei da er det nok en stund igjen fikk han til svar. 

Jeg var sliten – kvalm og svett – det gjorde så vondt. Så kom trangen. For hver rie som kom ble jeg bæsjetreng. Det kan jo ikke være pressrier nå tenkte jeg. Den satans ballongen er jo ikke ramlet ut enda! Jeg var på gråten. Det gjorde så vondt – og jeg visste jeg hadde leeeeeenge igjen. Jeg kom meg utrolig nok mange ganger på do gjennom nattestimene – hver gang prøvde jeg å presse ut en bæsj – en promp – hva som helst som ga med dette presset – men det kom bare tiss. Til slutt kom jordmor inn. Hun så jeg var i store smerter og ville sjekke åpning til tross for at ballongen ikke var ute. 

Jeg bønnfalte henne om epidural når vi var kommet såpass langt at det var OK – for nå klarer jeg ikke mer. Hun svarte at det skulle jeg selvsagt få. Hun stikker hånden forsiktig inn idet jeg får en kraftig rie. Jeg stønner og roper at hun må få den hånda ut!! Hun trekker den forsiktig ut – det virker som en evighet. Jeg brøler.

Hun ser forbauset på meg. Du har 8-9 cm åpning! sier hun.

Og ballongen – ja den sitter fast.

Hun prøver å dra den ut – men den rikker seg ikke og det gjør så satans vondt når hun prøver at jeg holder på å svime av.

Legen som satte inn ballongen blir tilkalt – hun skjønner ikke hvorfor den ikke er ramlet ut. De skynder seg med å tømme ballongen for væske og får til slutt dratt den forsiktig ut. Jeg puster ut av lettelse. Den jævla ballongen!!

Jeg har en “vannpose” som ligger foran hodet på Iben. Den må stikkes hull på før jeg kan begynne å presse. De triller meg i hu og hast inn på et føderom. Riene er intenste – jeg har 9-10 cm åpning og jeg vet at epidural ikke kommer til å skje. Jeg blir redd av tanken – men samtidig stolt. Her har jeg trodd at jeg har vært pysete og spydd under riene som ikke engang har klart å gjøre jobben skikkelig. Jeg trodde jo jeg bare hadde 2-3 cm åpning – men så hadde jeg jo 8-9!! Ikke rart jeg hadde vondt!! Forrige gang hadde jeg fått epidural for lengst på dette tidspunktet!!

16.01-17 – Klokken 03.50

Jeg fikk kavet meg opp i fødselsstolen. Riene kom så tett at jeg ikke visste forskjell på bak eller frem. Smertene var så intense og så brutale. Jordmor stikker hull på vannposen og resten av vannet renner ut. Det er mye og det er varmt. Det kjennes ut som jeg tisser på meg. Jordmor skal til å veilede meg gjennom pressriene – men det finnes ikke nok tid. En pressrie kommer så kraftig at jeg brøler fra mitt innerste indre ” Jeg klarer ikke holde igjen!! ” Jordmor skal til å svare at jeg bare skal presse – men da er jeg allerede i gang. Jeg presser som en fødende kvinne og brøler som en mann. Jeg kjenner med en gang at hodet kommer. Jeg er litt i panikk – litt i sjokk – og i et stort smertehelvete. Det tar ikke lang tid før neste pressrie kommer og plutselig er hele babyen ute (!!!!!!) . Jeg skjønner ingenting – jordmor skjønner ingenting – Tom skjønner ihvertfall ikke noe og når legen kommer inn  – ser hun forbauset på det lille nurket som ligger på brystet mitt. 

Iben kom som en rakett  – Jeg følte meg så sykt sterk! Så vanvittig rå. Kroppen min bare gjorde det den måtte gjøre. Urkvinnen i meg bare blusset opp som en intens brann. Jeg fødte uten epidural!! Jeg fødte uten noen  form for smertelindring. Jeg klarte det selvom jeg for lengst hadde mistet motet og troen på meg selv der jeg lå og ventet på at denne jævla ballongen skulle ramle ut. Den bedritne ballongen som satte seg fast. Jeg lå der inne hele natten i full fødsel uten at noen visste hvor langt jeg faktisk hadde kommet. Jeg lå faktisk der inne med pressrier lenge før de visste at jeg var klar til å presse. Hadde ikke denne vannposen vært i veien – hadde jeg sikkert født i do på en av turene mine, hehe.

Men der lå hun – verdens nydeligste baby – på brystet mitt- med verdens herligste skrik. 

Jeg gråt  – sliten – trøtt, utmattet og stolt! 

Stolt av lille jenta mi – stolt av meg selv!!

Jeg er ikke den første kvinnen som føder – Det vet jeg ! Og jeg er ikke den første som føder uten epidural eller noen form smertelindring – langt derifra – men det gjør ikke jobben man gjør mindre verdt fordet. Jeg har båret frem – og født en ny verdensborger – det skal man være stolt av uansett hvor mange som har gjort det før deg. 

Denne fødselen var helt annerledes enn den forrige. Jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Det var så brutalt. Men jeg har født et barn! Mitt barn – vårt barn! Ingelin sin lillesøster! <3

Jeg er så stolt – så utrolig lykkelig –  og ikke minst takknemlig!

Takknemlig for livet <3

Fødselsfotograf Eva Rose hadde jo ikke sjanse til å rekke å være med under denne fødselen. Vi ventet jo på denne ballongen som skulle dette ut. Fantastisk som hun er satte hun seg i bilen og kjørte direkte ned når hun skjønte at jeg var i aktiv fødsel og fikk tatt noen uforglemmelige bilder bare minutter etter fødsel. Tusen takk vakre Eva – for at du er du og ga oss de vakreste minner i sort hvitt <3

OK, jeg er litt trist.

Jeg har runda hele Breaking Bad serien på netflix!

Jeg føler meg tom innvendig! Eller – det gjør jeg jo egentlig ikke – jeg har ihvertfall en 3 kilos baby i magen – så jeg føler meg faktisk langt fra tom! Men trist – ja det føler jeg meg. For den serien er helt rå!!!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå må jeg finne en ny! Og jeg gruer meg til å bli avhengig nok en gang. Men jeg føler jeg må finne en litt koseligere serie denne gangen – En komedie for eksempel.  Jeg har begynt på Modern Family – jeg elsker den!! Jeg har jo sett mange av episodene før – men det gjør ingenting. 

Jeg vil liksom ikke sitte på kveldene/nettene og se voldelige skytescener og narkotikahandel – ikke når jeg sitter med en liten baby hengende i puppen….

Den hengende puppen – den er der allerede og babyen – lille Iben –  hun kommer nok straks! For i dag gikk slimproppen! Ingen tvil! De som har opplevd det selv – vet hva jeg snakker om!

Den datt ned i trusa som en snørrklyse du ikke klarer å holde inne når du nyser.

Tom ba meg tydelig spare han for detaljene. Han synes det var ekkelt. Jeg ba han gå og gre rævhåra!!

Hvorfor skulle jeg spare han for detaljene?  Han slipper mer luft ut av kroppen sin enn det jeg puster inn i løpet av en hel dag. Han kan snappe meg de rareste bilder fra toalettet og le høylydt. “Guttestreker” er liksom så morsomt det!!! 

Og det å prompe er jo naturlig – men det er ikke morsomt når det skjer hele tiden – når det lukter og man lager et show som om fjerten du slipper er laget av gull og velduftene parfyme.

Så! Jeg tenkte jeg skulle “ta igjen” .For hvorfor er det kun gutta som skal få lov til å være “ekle” og slippe unna med det?  

Jeg tok bilde av proppen og snappet den til Tom idet han var på vei til butikken. Han syntes jeg var en gris. En gris med tre utropstegn bak faktisk!!! Han ble irritert – jeg lo!

Mange mannfolk vil ikke vite eller se slike ting – det er ekkelt! Slimproppen! Proppen som har beskyttet meg og vår lille datter mot infeksjoner under hele svangerskapet. Det mest naturlige i hele verden!! DET er ekkelt for mannfolka det!

Vel – la meg informere om at denne slimproppen ikke ser så vanvttig mye annerledes ut enn sæden deres!

Denne sæden som mange av dere ikke kan skjønne at vi damer ikke slurper i oss i ren nytelse. 

Kall meg gris – kall meg ekkel – kall meg hva du vil – men den dagen Tom tar slimproppen min i munnen sin – skal jeg gjøre det samme for ham!

Og den dagen jeg kan brette rumpeballene i fjeset hans og slippe en lydløs men stinkende smyger uten at han blir sjokkert – DA skal jeg le av fjerteshowet han har hver eneste dag!

Fødselen er rett rundt hjørnet – jeg kjenner det på meg! 

Så nå blir det garantert ingen flere innlegg før verdens vondeste og vakreste reise starter.

Jeg ligger skrævende på sofaen og lader fødekanalen for fult! 
 

Nyt helgen! <3

Klem fra snørrklysa!

OK, helt ærlig så trodde jeg at skulle ha født innen nå. Alt tyder på at det skulle skjedd! Kroppen spyr ut signaler hver eneste dag – men fødselen ser ut til å la vente på seg foreløpig. Det er i dag 10 dager til termin! Ingelin kom som tidligere nevnt 16 dager før – så dette er overtid for meg!

Jeg har psyket meg opp til at jeg kan gå over termin også – men jeg håper ihvertfall ikke det skal gå så innmari lang tid.

Nå er jeg så stor og tung at jeg ikke orker å bøye meg ned og gjøre noen ting. Det jeg mister på bakken – blir liggende der til Tom kommer hjem for å si det sånn! 

Ingelin er verdens søteste og mest tålmodige 4-åring om dagen. Hun har dager hvor sjalusien over en liten søster tar overhånd – men i det siste er hun kun helt i ekstase over at Iben snart skal komme. 

Hun gratulerer meg med dagen – siden det ikke er lenge til det skjer. Hjelper til med forberedelser – smører magen og hjelper meg med å plukke opp ting. Vi har rolige stunder på kveldene og når vi dusjer lager hun sin egen skrubb av kremer og oljer i en krukke som hun smører på magen og vasker bort med klut <3 Hun er så kosete og go’ og er helt på tuppa over at hun snart skal få møte lillesøsteren sin <3

Sånn sett er det utrolig deilig og hyggelig med litt alderforskjell mellom barna. Jeg skulle gjerne hatt de tettere, men vi kunne jo ikke det midt i oppussing og kaos. Nå er jeg derimot veldig glad for at det nettopp er denne aldersforskjellen. Nå som jeg både er tung, forkjøla, sliten og trøtt er det fantastisk deilig med et barn som klarer seg selv. Som klarer å gå på do selv – tørke seg seg selv- hente ting i kjøleskapet selv – ordne seg drikke selv – leke selv og nesten kle på seg alt selv 🙂 I tillegg er hun til stor hjelp hjemme nå. Hun rydder fint etter seg – etter middag – hjelper til å koste og vaske av bord. Hun er rett og slett veldig selvstendig og rolig <3 Helt til pappa kommer hjem da, da blir det livat! 😀 Akkurat slik det skal være <3

Neste uker starter hun på turn – og hun gleder seg noe helt vanvittig. Dette blir en fin greie som Tom og Ingelin vil gjøre sammen. Far og dattertid liksom. Jeg blir jo litt opptatt fremover – men etterhvert skal jeg selvfølgelig være med å se på jeg også <3 

Ellers strømmer vannet i kroppen om kvelden nå. Tærne ser ut som små ostepop og leggene går i ett med anklene. Jeg har blitt rundere i ansiktet, fått en liten dobbelthake og en sexy porsjon med ryggflesk, <3

Jeg har vært hos Park Lane Frisør og freshet opp farge og fått en skikkelig kur, Så nå er håret ihvertfall fint om ikke annet ;D 

Alt er klart hjemme til lille Iben og nå er det bare å vente. <3

Jeg kommer ikke til å skrive så mye her inne fremover mot fødsel – så for dere som vil følge med litt ekstra på denne reisen – kan følge meg på instagram : iselinguttormsen <3

Over og ut – åreknut! <3 

svett klem fra tjukkebolla 🙂