Jeg tror egentlig aldri det har gått så lang tid uten at jeg har skrevet et eneste ord før og da det som regel er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse gjør jeg nettopp dette!
Unnskyld! Tilgi meg! Det er jo bare det at det skjer så mye om dagen.
Sommeren er endelig her!
Og jeg skal virkelig ikke klage, dette er en fantastisk årstid, men jeg sliter så djevelsk om natten! Viftene vi kjøpte i fjor ligger pakket ned et eller annet sted. Vi må kjøpe nye. Jeg orker ikke lete.
Uheldigvis ligger vi tre i et klamt lite anneks , heldigvis ligger vi i et anneks vi bare kan sove med hele døra åpen natten gjennom. Ingelin sover urolig, jeg mener sånn virkelig urolig!! Hun kommer som regel inn iløpet av natten, kryper opp i senga vår og sover i alle verdens retninger. Altså hun reiser seg opp og står og sover i senga liksom!
Hun er klam, jeg er klam og Tom – stakkars mann, han har jo innebygd ullundertøy på seg året rundt, så han strisvetter!
Den ekstreme varmen har kun vært i noen få døgn og jeg har allerede hatt Ingelin´s klamme rumpeballer i fjeset, klamme tær i rumpa og slag i brystet. Det er fullstendig kaos om natten om dagen. I morgen er jeg nødt til å kjøpe vifter – i fleng!! Samt saueklipper – til Tom.
Bildet er fra i fjor. Same same but different! Folka mine er som dere ser rause på plassen ( i fjor som i år ). For ordens skyld: Stripa til høyra er plassen min.
Tv serien SKAM har gått en stund på NRK3 nå. Den siste uken har det florert med spøker på sosiale medier om at William må svare Noora!!!
Folk er ivrige, folk følger med, folk kan nesten ikke vente og jeg bare: Hvem er William?
Min nysgjerrighet tok for noen dager siden overhånd, jeg bare måtte inn på nettet og se. Jeg begynte på sesong 1, og fra og med dette sekund ble jeg tatt 13 år tilbake til videregående!!
Følelsene som har hamret i hjertet mitt de siste dagene har vært skremmende like for 13 år siden. Den intense nyforelskelsen, sjalusien, de flaue øyeblikkene, usikkerheten, kroppspresset, forventingene, russetiden – ALT!
Jeg henger jo litt etter så jeg får ikke sett episode 10 av sesong 2 før i morgen på nett. Det er vel denne episoden som bringer meg i ” WILLIAM SVAR DA” modus. jeg har aldri vært avhengig av noenting som helst, men når serien er over tror jeg faktisk jeg må begynne på av-venning! Herregud for en fantastisk serie!
Jeg elsker karakterene, jeg elsker storyen og jeg elsker budskapene!!
Men “SKAM” er ikke kun en utrolig morsom og bra serie. Den er så vanvittig viktig!! Den retter søkelyset mot så utrolig aktuelle problemstillinger ungdom i dag møter på. Serien burde så absolutt bli pensum på skolen!! Den tar for seg så mange temaer og det vil ikke finnes ÉN person som ikke vil kjenne seg igjen samtidig som den er forebyggende. Den vil bety mye for elevene og den vil bety mye for lærerne.
I kveld klarte jeg ikke vente til etter barneTV med å se resten som jeg enda ikke hadde sett:
Ingelin begynte etterhvert å fake feber for at jeg skulle gi henne oppmerksomhet #dårligmamma #avhengig #SKAM <3 <3 <3
For de av dere som heller ikke har sett enda, klikk dere inn her!
Se for deg at du er gravid for første gang. Nurket i magen vokser seg frisk og fin. Du gleder deg. Kan nesten ikke holde ut denne lange ventetiden. Kanskje er det vår med fuglekvitter og solstråler som bryter støvet som danser i luften- kanskje er det vinter og lette snøfnugg som banker på ruten. Du gleder deg uansett. Du lurer på hvordan han ser ut – eller henne.
Magen vokser i takt med antall barneklær som ligger nyvasket og ferdig brettet i skuffer og skap, fødebagen er pakket og klar for lenge siden. Hver kveld stryker du over magen – du snakker til den lille, lar h*n bli kjent med stemmen din, stemmen deres. Innimellom synger du litt – en godnatt-sang kanskje. Du kan nesten ikke forstå dette fantastiske vidunderet som har bo i din kropp.
Du kjenner hver gang den lille kroppen hikker, hvert eneste spark, hver eneste bevegelse. Barnerommet står ferdig. Malt i duse farger eller med fargerike klatter. Vuggen, sengen, stellebordet, uroen, bleier, kluter, bodyer, klær, bamser og pledd – alt er klart!
Magen din vokser i takt med at tålmodigheten synker.
Plutselig en dag skjer det! Fødselen er i gang. Med hamrende hjerte – entusiasme, redsel, glede og adrenalin farer det avsted til sykehus med din kjære. Han kjører stressende men rolig – han har tross alt livets mest dyrebare skatter som last.
Dere ser på hverandre med spenning i øynene – nå kjære – nå skjer det!!
Fødselen er krevende men det går fint – dere har det fint – du og den lille. Han gråter. Ja , det ble en gutt. Du er så stolt, så lykkelig. Du ante ikke at det gikk an å elske et annet menneske så høyt – et menneske du knapt kjenner.
Den lille skriker – det er et bra tegn.
Det er bare det at skrikingen aldri avtar – dagene går – uker – måneder.
Hva er galt? Er det sånn her det skal være? Er det bare du som er en dårlig forelder som ikke takler et gråtende barn? DITT gråtende barn! Er det sånn her alle andre har det? Er det slik det er å være småbarnsforelder?
Dere tappes sakte med sikkert for krefter.
Det er et ork å være i barselgrupper – han gråter jo hele tiden. Det er et ork å dra på hyttetur med familien – det er et ork å være hjemme.
Dere føler dere fortapt – hjelpesløse. Alle sier det vil gå over med tiden – men det gjør ikke det – det går aldri over og plutselig en dag får ditt lille barn et anfall – et anfall som gjør at den lille kroppen havner på sykehus. Din kjære øyensten er syk – alvorlig syk.
I begynnelsen vil du ikke innse det , du fornekter fakta. Han ser da frisk ut? Men etterhvert som du ser ham vokse i takt med andre barn – ser du det. Han henger etter. Langt etter. På dette tidpunktet vet du ikke at din kjære sønn – det kjæreste du har, aldri vil klare å gå – aldri vil klare å snakke – aldri klare seg selv. Du holder ham bare hardt i hånden og lover at alt vil bli bra.
Tante Line og sondre
Min kjæreste tante – Line Marie Guttormsen er denne hånden. Hun holder sitt kjære barn med myke varme hender – hun lover at hun alltid vil være der for ham, sin kjære sønn. Hun vet han aldri vil klare å gå selv , aldri vil kunne snakke. Hun vet at hennes lille gutt som straks fyller hele ni år – aldri vil klare seg selv.
Gjennom min blogg – vil vi sammen fortelle hennes reise. Hennes reise som mamma til en alvorlig syk gutt – men også to friske barn. Gjennom drømmene – gjennom marerittene. Håpet, redselen. Lykken og de tunge – de altfor tunge stundene. <3
Det er riktig nok ikke så altfor lenge siden jeg selv var russ – eller jo det er det. Det er 10 år siden!
Det var et stort press på den tiden også altså, men mye har skjedd iløpet av ti lange år.
Det skal være russebuss – ikke en sånn liten van eller en personbil – det skal være BUSS – helst sånn trekkspill-buss har jeg skjønt – det er toppen av toppen. Denne bussen skal pusses opp og pimpes som om det skulle være snakk om ens aller første leilighet. Det skal være skinntrekk på setene, bar, spotter, discolys, parkett på gulvet, linjer i taket, noen har til og med hatt boblebad og hva verre er – for å ikke snakke om anlegget. Du kan ikke kjøre BUSS uten det feteste anlegget. Kostnadene er store – jeg mener; det må jo koste en formue!
Bildet er hentet fra Dt.no og er av årets russebuss i 2012 – Denne kostet jentene 1,3 millioner!
Heldigvis er man mange på en slik buss, man jobber hardt i lang tid for å tjene penger. Egeninnsats og dugnader. Pluss noen foreldre som bidrar sterkt.
Vet ikke hva en slik buss koster totalt. I en artikkel VG publiserte i 2008 kom det frem at en av bussene endte på totalt 1,7 millioner kroner! 1,7 millioner! Det er jo helt sinnsykt!!!! Si at gjennomsnittsbussen ligger på rundt 1 million kroner. Og da er ikke det “egentlige navnet” avslørt enda.
For alle må jo ha et dekknavn den første perioden. Bussen blir designet under dette dekknavnet – klær, jakker, capser og diverse blir kjøpt inn med “fake” logo for å ikke røpe det egentlige temaet.
Dra meg kjønnshåra! Det er jo helt vilt!!!
For å ikke nevne klasseskillene som blir skapt under denne sinnsyke tiden.
De som har råd og de som er kule nok får være med på en buss – de andre, de får finne seg noe annet.
Å det å finne seg noe annet – det er minst like fett det, hvis det ikke hadde vært for mobbingen mange av disse ungdommene blir utsatt for. Mobbing fra de som sitter i trekkspillbussen sin og synger til sin egenproduserte russelåt som har kostet ytterligere 40.000 kr.
De stille blikkene, fnisingen, narringen, kommentarene bak ryggen – det faktum at man ikke blir respektert og akseptert som russ fordi man ikke er med i den “kule gjengen”.
Gudene skal vite at jeg ler høyt av de som behandler sine medelever slik. Både gutter og jenter. Jeg sier ikke at alle som er så “heldige” å få være med på en slik buss er nettopp slik, men det er ikke til å legge under en stol at veldig mange er det.
Til dere vil jeg si: TA DERE SAMMEN! Dere er ikke ferdig på skolen engang! Vis respekt og forståelse. Feir russetiden din, nyt den – men la andre russ få gjøre det samme! Ikke ødelegg en så vanvittig morsom og magisk tid for andre. Du vil ikke være en slik person. DERE vil ikke være sånn og ser du andre som oppfører seg slik – sett ned foten. Vis litt vagina/eller baller om du vil.
Og til dere som ikke er på en av disse store bussene. Gudene skal vite at jeg heier på dere, enten dere frivillig har valgt å ikke være med en eller ei. Kos dere med vanen deres, personbilen, sykkelen eller bare bena dine hvis du ikke er på en buss i det hele tatt. Ikke la NOEN andre få ødelegge denne vanvittig morsomme og magiske tiden dere har i møte. Og gjør heller ikke narr av de som har brukt mye penger og tid på en stor russebuss – mange har faktisk gjort en vanvittig stor innsats for å kunne få til dette.
Og for all del husk kjære russ; at russetiden ikke er hele livet. Den varer tross alt kun i 17 dager. 17 Dager er ingenting i forhold til resten av livet deres.
Jeg ønsker dere alle en fantastisk russetid – kos dere – nyt – le og dans, men ikke bli en brikke i en tragisk statistikk over overdose, overgrep, vold eller død. Kjør forsiktig – respekter sjåføren – drikk med måte – ta vare på hverandre og viktigst av alt – TA NEI FOR ET NEI!
Hilsen Rødrussen 2006 i verdens feteste lille van 😀
Jeg postet dette bildet på instagram for noen dager siden med tilhørende tekst: “This is my life right now. Feber, halsbetennelse og MENSEN”
Faktum er at jeg fant dette bildet på instagram for en evighet siden – etter tips fra min søster. Og jeg bare elsker det! Jeg elsker den fantastisk søte ærligheten dette bildet viser.
Sannheten er at bildet ble slettet fra instagram etter kort tid fordi det var støtende. Det var ekkelt. Det viste en kvinnekropp fult påkledd med litt mensenblod, men det var tydeligvis for drøy kost.
Jeg kan ikke annet enn å klø meg i bakhodet.
Halvnakne kvinner florerer over alt på sosiale medier, men en menstruerende kvinne – det er for drøyt?
Dette viser at “samfunnet” synes det er greit å vise frem kvinnekroppen – så lenge den er sexy…
Å få en klam rumpesprekk slengt i fleisen mens du surfer på mobilen må vi godta. Men en mensenflekk – nei , det er klart at må slettes – det må forbys – hvem vil vel se sånt?
Vel – jeg vil se sånt! Eller – jeg synes det ikke gjør noe å se sånt. For ingen kvinne i hele vide verden burde skamme seg over å menstruere. Det er ingenting som er mer normalt enn mensen. Misforstå meg rett. Det er vanlig å bæsje hver dag også – jeg mener ikke at man behøver å legge ut bilder av dette og hylle kroppen for alt det naturlige det måtte innebære – men vi må ikke tabubelegge alt som er totalt normalt ved kroppen.
Jeg ønsker derfor å reposte et innlegg jeg skrev under min oppstart med bloggen. Rett og slett fordi det ALLTID vil være aktuelt!
Bildet er hentet fra www.news.at
Dere har kanskje ikke fått det med dere, men på mandag ble det i diverse medier skrevet en sak om 26 år gamle Kiran Gandhi som løp London Marathon uten noen form for beskyttelse da hun tydelig hadde menstruasjon. Bildene går ifølge TV2.no verden over og selv sier Kiran at valget var bevisst. Hun ønsket blant annet å sette fokus på alle kvinner i verden som ikke er så heldige å ha tamponger og bind tilgjengelig.
Jeg har ikke sett de store kommentarene rundt denne saken, men plukket opp noen her og der.
Mitt inntrykk er at folk synes dette er ekkelt. Hvorfor det? Folk som løper maraton driter og tisser mens de løper, hvorfor ikke mense?
Folk kan si at det ikke hadde vært verre enn å stikke inn en tampong.
Men vet dere hvor ubehagelig dette kan være?
Mensen er noe skikkelig herk, og som kvinne nytter det ikke å ha én størrelse tilgjengeling på badet.
Du må ha minst to! Du må ha én størrelse til dag 1 og 2 og de siste dagene av perioden, og én litt større størrelse til dagene imellom.
Du kan selvfølgelig stappe inn en rosa eller grønn de første dagene, men da er jeg sikker på at det lugger invending når du skal ta den ut igjen – det er fader meg på kanten til en vaginal prolaps!
Du kan jo også ta en av de små nusselige hele perioden. Blør du mye, må du derimot ha to stk om gangen! Eller diske opp med et aldri så lite bind i trusa samtidig.
Det er også et kjipt dilemma – BIND! Går du i g-streng holder jo ikke tanntråden du liksom skal ha i.
Man vil ha større bind, det ender opp med hotpants og større bind, men du vil ikke at trusekanten skal synes så du drar det litt opp i rumpa.
Plutselig går du rundt med en hotpants og et bretta bind mellom rumpeballene.
Denne løsningen er selvfølgelig ekstremt ubehagelig dersom man skal trene, og å ha i tampong når man kun er i starten av menstruasjon er heller ikke gøy. Det er ei morsomt å trene/løpe/løfte når du blør mye – det er ikke mye som skal til før rakkern sakte men sikkert kryper ut igjen – mett på mens.
Dette vet jeg alt om. Jeg har selv spilt fotball og det er noe dritt å spille kamper når man har mensen. Jeg har løpt på meg gnagesår av en nysgjerrig rakker og jeg har fått en ball så hardt i magen at tampongen nærmest spratt ut. Det er ikke noe bedre med styrketreningen. Å løfte tungt og drive markløft med en nysgjerrig pakke rosa er IKKE gøy!
Aller helst skulle jeg ikke hatt mensen i det hele tatt på slike dager, og hadde jeg vært tøff nok hadde også jeg driti i bind og tamponger og heller tenkte komfort – dog jeg heller ikke synes det hadde vært behagelig. Jeg får jo panikk når jeg nyser på meg mitt første tegn til mensen ( jenter – dere forstår hva jeg mener ).
Så om jeg må løpe rundt med for liten tampong og et bretta bind i ræva – så gjør jeg heller det, men jeg respekterer slike som Kiran Gandhi og jeg synes ikke det er ekkelt i det hele tatt.
Mensen er som alt annet ved kroppen, noe av det mest naturlige ved en kvinne.
Ja… det skulle vel egentlig oppsummere helgen for denne gang.
God søndag alle mine kjære. Både til dere som leser bloggen min med entusiasme og til dere som synes jeg er en stor vits ;D
Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger vedrørende artikkelen i Drammens Tidene på lørdag <3
Det settes så utrolig stor pris på! For de av dere som ikke fikk lest den i papirutgaven kan lese den her ( hvis man har abbonement )
Lite visste jeg at denne helgen med puppepreik skulle nå ut til så mange 😀
Jeg burde jo ha feiret dette med bobler og sjokolade, for såpass bør man, men da halsbetennelsen hadde bakholdsangrep på meg natt til lørdag, ble jeg sengeliggende. Jeg har jo egentlig fjernet disse fordømte mandlene, men tydeligvis er det et eller annet som til stadighet blir hovent og full av puss.
Lørdagen ble derfor tilbragt i seng med lille trultemor som heller ikke har vært helt i form. Vi har sett filmer , trøkka snop og bare latet oss. Nettene har vært kjipe med masse hosting, tett nese og en treåring som ligger på kryss og tvers i hele senga. Tom har jobbet sene og tidlige vakter, så vi har nesten ikke sett hverandre i helgen. Og sånn går nu dagan 😀
I dag våknet jeg med at bjellene i halsen gjorde ekstra vondt. Svigers tok Ingelin på morningen og jeg fikk sovet litt ekstra. Livreddene vil jeg si. Tusen, tusen takk! <3 <3 <3
Tom og Ingelin er derfor nå i barnebursdag, mens jeg ligger i senga og svelger tornebusker i takt med dundrende hodepine. Det er jo fryktelig kjedelig å være så på felgen, men er jo godt å kjenne at en lever … eller? 😀
Fornøyd treåring som har plukket ut både gavepapir, kort og sløyfebånd, helt selv! <3 Og som i tillegg lovte å ta med et kakestykke hjem til Mamma 😀
Jeg kan jo forøvrig også nevne at remixen av “Mirror” som ble laget av DJ Frool i forbindelse med releasfesten – nå er ute på spotify og andre avspillingstjenester. Det er artig! 😀 Klikk dere gjerne inn og hør en trall 😀
Lite kan man vel også tro at dama på coveret av singelen er den samme dama som ligger her – vel – belive it..
Nå skal denne stusselige syke kroppen sove og samle litt krefter. IGJEN!
Jeg kom over et dikt av Eduardo Andersen – Doddo – i Bergens Tidene.
Et enkelt, men likevel et så beskrivende dikt.
Et dikt om flyktninger.
Flyktninger!
Dette ordet vekker forskjellige reaksjoner hos folk.
Noen føler sorg og empati andre irritasjon og hat.
Ofte både hører og ser jeg folk kommentere de dyre solbrillene “disse såkalte flyktningene” har på seg, de fine skoene de har på seg, jakkene, eller mobiltelefonen de har i sin dyre designerveske, at de har hatt råd til å fly fra sitt krigsherjede land og at det slett ikke er synd på de. Økonomiske flyktninger, pakk, lykkejegere, menn, kvinner, barn, flyktninger!
Jeg kan ikke annet enn å bli sjokkert. Kall meg naiv, kall meg dum, kall meg uvitende – jeg har mye å lære om flyktningskrisen som lenge har pågått – og at det finnes mennesker som utnytter seg av situasjonen – ja det er sikkert – men vi må ikke glemme at de fleste som flykter fra hjemlandet sitt gjør det fordi de ønsker en fremtid. De ønsker å leve. De ønsker det beste for sine barn og sine familier. De frykter for livet – de flykter for livet!
Hvilke jakker de bruker, mobiltelefoner og fremkomstmidler de har brukt er i mine øyne klinkende likegydig!
Bildet er hentet fra nett.
Bildet er hentet fra VG.no
Se for deg at Norge skulle rammes av krig – og spar meg for kommentarer om at dette aldri kommer til å skje – bare se det for deg!
Se for deg at Norge blir rammet av en forferdelig krig.
Mens høstbladene sakte men sikkert faller døde om på bakken ,hører vi i takt med det kalde regnet som pisker på rutene hvordan deler av landet regelrett blir slaktet på nyhetene. Urolighetene, skuddene – krigen har pågått lenge. Du er redd!
Du er kanskje lege, advokat, butikkmedarbeider, eller bonde – hva som helst! Du er en person og kanskje har du barn – du har en familie. Hva gjør du? Sitter du og venter på at bombene faller i din by før du flykter? Venter du til barnet ditt brutalt blir skutt ihjel på åpen gate? Venter du til katastrofen banker på døren din?
NEI! – du flykter!
Det er kaldt. Du kler på familien ditt beste og varmeste tøy – du pakker med mat- dyner, mobiltelefoner og setter deg i familiebilen for å rømme fra deres kjære hjem. Har dere økonomi til det – bestiller du kanskje flybilletter til et tryggere sted. Veien er tøff og uten videre inntekt blir kårene trangere, men dere har fortsatt tingene dere reiste med. På nyheter ser dere hjembyen deres i ruiner – dere gråter – dere har mistet alt- men dere lever.
I det nye landet dere ankommer er ikke legetittelen din gyldig lenger, du får ikke brukt kunnskapene dine – utdannelsen din. Du har ikke jobben din lenger, du har ikke hjemmet ditt – ikke livet ditt. Du er bare en av mange flyktninger. Du har ingen status – ingen verdi – du er ikke engang en EKTE flyktning!
Hvem er vi til å bestemme hvem som er “ordentlige” flyktninger? Er man ikke likeverdig et trygt liv selvom man tidligere stod godt økonomisk stilt? Er man ikke flyktning selvom man har muligheten til å flykte tidligere, flykte med fly, bil, båt eller med gode jakker? Hva skal til for å være en “EKTE” flyktning?
Spør deg selv og tenk deg om: ” Hva ville DU gjort om hjemstedet ditt ble rammet av krig”
Iselin <3
Her kan du lese diktet Eduardo Andersen skrev:
Vi kan ikke ta imot hele Afrika
Vi kan ikke ta imot halve Afrika, eller en tiendedel av Afrika
Vi kan ikke ta imot verken Somalia eller Eritrea
Vi kan heller ikke ta imot Asia
Vi kan ikke ta imot store Kina eller lille Nepal
Vi kan ikke ta imot ødelagte Afghanistan
Vi kan ikke ta imot mishandlete Syria
Vi kan ikke ta imot alle de undertrykte
Vi kan ikke ta imot alle de torturerte
Vi kan ikke ta imot alle de traumatiserte
Vi kan ikke ta mot alle de fattige
Vi kan ikke ta imot alle mennesker i nød
Vi kan ikke ta imot fundamentalister
Vi kan ikke ta imot lykkejegere
Vi kan ikke ta imot kvinneundertrykkere
Vi kan ikke ta imot voldtektsforbrytere
Vi kan ikke ta imot alle som vil starte på nytt
Vi kan ikke ta imot alle som vil ha jobb
Vi kan ikke ta imot de som vil tilpasse seg
Vi kan ikke ta imot de som vil lære seg språket vårt
Vi kan ikke ta imot alle mannfolkene
Vi kan ikke ta i mot alle kvinnene
Vi kan ikke ta imot alle barna
Vi kan ikke ta imot alle familiene
Men vi kan ta imot mennesker
Med varme.
Med kunnskap
Med ydmykhet
Med forståelse
Med trygghet på våre egne verdier
Vi kan ta imot dem som har forlatt sitt eget land
Sin egen kultur
Sitt eget språk
Sine nærmeste venner
Jobben
Maten
Skikkene
Solen
Vi kan ta imot mennesker
Vi kan ta imot med et åpent sinn
Vi kan ta imot uten å mistenkeliggjøre
Vi kan ta imot uten å tro at det eksisterer en skjult agenda
Det finnes mennesker overalt som viser den upolerte sannheten, som viser baksiden av medaljen , som viser hvordan verden, livet , huset eller kroppen egentlig er. Jeg er så takknemlig for disse menneskene. De gjør meg lettet. De gir meg motivasjon og de gir meg en bedre selvfølelse.
Jeg følte virkelig jeg jeg viste min upolerte sannhet da jeg for noen uker siden skrev om hva ned i vekt prosjektet og treningen hadde gjort med puppene mine. Jeg følte meg naken og jeg følte at nå har “verden” virkelig sett meg fra min værste side. Lite visste jeg da – at dette var totalt feil!
Dere har langt ifra sett det værste! Det fant jeg ut her om dagen. Jeg vet ikke engang om jeg skal tørre å vise dere det. Dere vil aldri bli den samme igjen!
Min fantastiske arbeidsomme samboer jobber ofte nattevakter – nattevakter som ikke er hvilende – nattevakter hvor han er våken hele natten – som i veldig mange andre yrker. Når jeg legger meg om kvelden her hjemme – og sender han en nattamelding – vet jeg derfor at jeg alltid får svar.
Her om dagen fikk jeg til svar at han ønsket seg noen puppebilder.
Puppebilder ja! tenkte jeg.
Det skal vel gå..
Det skal sies at jeg har vært veldig sliten og nedfor om dagen, gått på en liten smell – det har ikke overraskende gått ut over Tom og vårt kjærlighetsliv. Man er liksom ikke så gira på å kaste seg rundt i høyet når man egentlig er utslitt, på kanten til deprimert og i dårlig form. Jeg har følt meg utrolig kjip og føler det slik fortsatt. Et puppebilde skulle da være det minste jeg skulle klare å gi ham.
Jeg er 100% sikker på at han så for seg de samme bildene som jeg så for meg i mitt hode. Frekke og freidige puppebilder typ;
Bildene er hentet fra et fiffig googlesøk fra undertegnede 😀 Bildene ER redigert!
Så der lå jeg i sengen – klar for å sende kjæresten min et frekt nattabilde før jeg skulle sovne for kvelden.
Det slo meg raskt – at bildene jeg hadde sett for meg i hodet – ikke eksisterte i virkeligheten. Ærlig – de kommer aldri til å eksistere – med mindre jeg en dag velger å ta silikon! Jeg var i et slags sjokk tror jeg, for jeg både lo og nesten grein om hverandre. Ikke nok med at psyken har hatt kvelertak rundt halsen min i det siste, men dette også? Virkelig? Er det INGENTING som vil samarbeide med meg? Ikke engang et lite bilde?
Altså, hallo blaute pepperkakemann! Uten sminke og uten støtte til hverken bryst eller psyke kan man bli knekt av mindre.
Jeg forsøker desperat og finne nye posisjoner. ” Så ille kan det vel ikke være?” tenker jeg for meg selv.
Jeg legger meg på ryggen. Da blir de ihvertfall like store ( nesten ).
Ehm, hvor ble de av? Åh der ja – under armhulen! Hallo speilegg eller pannekakerøre som flyter utover – dere ser ikke så verst ut herfra egentlig.
Kanskje hvis jeg klemmer dere litt sammen så blir det bedre?:
Ehm, ok? En lang rumpe midt på brystet! Nei det funker ikke…
Fuck, Tom kommer aldri til å få noen bilde – never! Hvordan i helvete skal man klare å ta en fin puppeselfie hvis man ikke har silikon – faste bryst eller får holdt opp begge puppene med begge hender?
Så dette er virkeligheten – slik er det bare!
Er jeg fornøyd? Nei – jeg kan jo ikke lyve.
Dør jeg av det? Absolutt ikke.
Er det normalt? I høyeste grad!
Jeg får bare finne meg i det og nesten enda viktigere : det får Tom også ! 😉
Natta mine kjære
Klem fra pungbrystet – vaflene – speileggene – tantene – men viktigst av alt – æresmedaljene! 😀 <3
Bildene er tatt av Alessandra Langum for X-life.no <3
Ok, Jeg har kommet over et par bukser – eller bukser er å ta i – det er vel heller tights. De er laget for å fremheve rumpas “beste” sider og får rumpeballene til til å se spretne og lekne ut. Jeg var inne og tittet på disse buksene – rettelse: tightsene – en gang for lenge-lenge siden – og siden har de dukket opp på facebooken min som en plagende ånd – plageånd.
Bildet er hentet fra side2.no
Buksene blir reklamert med tekster som “få rumpa alle menn drømmer om!” Jeg skal ikke henge meg opp i dette akkurat nå – men dette er igjen et bevis på hvorfor jeg ser på reklamebransjen med særdeles kritiske øyne. For
1) Jeg driter i om jeg ikke har rumpa alle menn drømmer om
2) Jeg vil ikke ha rumpa alle menn drømmer om
Jeg vil ha klær som JEG føler meg fin i og som er behagelige å ha på seg.
Det var derfor med stor ironi og humor jeg smilende pakket opp en gave min kjære Tom hadde bestilt til meg: rumpebukse!!!
Det er tydeligvis en bukse alle menn drømmer om å se rumpeballer i.
Jeg valgte å ikke føle meg truffet – mener han at jeg ikke har fin rumpe? Er det et hint?
Nei jeg valgte og smile og takke og har denne gaven godt i bakhodet når jeg skal bestille en ballepushup til han og en boxershorts med et snitt som fremhever utstyret hans 😉
Likevel: buksa fremhevet rumpa – og den er sykt deilig i stoffet. Men om du ikke allerede er supertrent eller slank rundt midjen – så er denne buksa alt annet enn behagelig. Hjelper liksom ikke med sprettrumpe bak, når massepåsan henger over foran.
Så enkelt kan man fremstille sin “trente” og spretne kropp
Denne buksa hadde vært superdeilig….
Dersom den hadde vært høyere i livet! For hvilken dame/jente uten superslank eller supertrent kropp ser fin ut i en bukse som såvidt går over kjønnshåra?
Denne buksa gir meg mye fint bak, men ingenting ellers!! Snakk om å ødelgge en jentes selvtillit på rekortid!
Altså, magen blir hengende som en pose til tørk!
Misforstå meg rett, jeg er som regel veldig fornøyd med kroppen min. Men som pungbrystene – har også magen fått gjennomgå etter 9 måneder svangerskap. Selvom det snart er 4 år siden og selvom jeg har tatt coolsculpting og gått ned 18 kilo, så er hud- hud. Den bruker lengre tid på trekke seg sammen.
Jeg prøver ikke på noen måte å trykke meg selv ned eller disse min egen kropp ( det gjør den helt fint av seg selv, høhø )
Men jeg vil bare at andre skal se at man ikke er alene når man står foran speilet og ikke føler seg bra nok. Vi har alle gode og dårlige dager, det er bare så lett å dyrke de dårlige – når man støtt og stadig blir påmindt , gjennom forskjellige medier, hvor bra alle andres tilsynelatende er.
Ha en strålende dag alle mine kjære. Kle dere i hva DU føler deg flott i ! <3
Omslaget/kortholderen til mobilen som alltid blir borte,
eller hårnåler som tydeligvis blir spist av et eller annet spøkelse.
Irritasjonene er mange, men det som irriterer meg mest er når man har dårlig tid ogmobilen ringer i veska og man leter bilnøklene som etter retten skulle ha ligget der. Jeg leter og rører, ringingen av telefonen stresser meg mer enn hva som er normalt. Akkurat som om jeg MÅ rekke å ta den. Som om det ikke går an å ringe denne personen opp igjen. Jeg MÅ på død og liv rekke å ta den og det at jeg ikke finner den, stresser meg mer enn nødvendig.
Jeg graver og graver i veska, men blant en ensom sokk, noen tamponger, et par mynter, løse tyggegummier og tre forskjelige lipgloss og hundrevis av hårnåler finner jeg ingenting. Jeg rister veska som en spedalsk og hører den. Jeg hører den forbanna nøkkelen og jeg hører den masete telefonen, men jeg finner dem ikke. Telefonen fortsetter å ringe. Jeg begynner å banne til meg selv. Jeg stresser. Blir forbanna. Jeg får til slutt tak i en ledning. Når jeg nøkker i ledningen hører jeg nøkkelknippet klirre. Jeg aner håp og drar ledningen opp av veska.
Den største syndebukken av dem alle! Ledningene til øretelefonene! Fy fader som jeg hater dem. Eller jeg hater hvordan de klarer å vikle seg inn i alt jeg eier i veska. Det blir en stor klase med dritt, en drittklase som ihvertfall krever 5 minuttter av tiden min til å løsne. Dette har jeg ikke tid til!! Jeg kunne skapt krig av mindre!
Bildene er hentet fra Turtleneck sin facebookside – kjenner du deg igjen?
Herregud jeg må gå på sinnemestringskurs….
Hva om det fantes en løsning på dette sykt uviktige – men likevel sykt irriterende problemet. Hva om det fantes noe som kunne varsle om hvor tingene mine lå, eller noe som ihvertfall kunne hindre denne drittklasen i veska. Vel det finnes.
De eller DET heter Turtleneck og er ( ved siden av å være et sykt fresht tilbehør ) fantastisk deilig og nyttig – for å unngå kluss i veska, lomma – ja livet! 😀
De er i korte trekk et “plagg” du kan tre over ledningen som både gir den farge og anti-krøllegaranti, med mindre du knyter den vel og merke 😀
Nå kan du være så heldig å vinne en egen småfrekke turtleneck, i den fargen du selv ønsker, til både deg selv og dine venner! 😀
Du kan sjekke ut mer om denne geniale dingsen og de forskjellige fargen på deres facebook side her eller dere hjemmeside her
For å se hvor enkelt du kan vinne, sjekk min instagram-konto @iselinguttormsen
( Følg @turtleneck.life på instagram, del et bilde av deg selv og dine krøllete ledninger på instagram og hashtag #turtlenecklife )
Du vet ikke hva du går glipp av før du har prøvd det 😀
Gå sommeren i møte med fargerike turtlenecks – jeg er avhengig! <3
